Bokelskere.no

Åå... Kanskje i the Secret Garden så jeg kunne vært tilstede og hjulpet til med å få den hemmelige hagen til å blomstre igjen, og vokse opp der sammen med Mary, Colin og Dickon.

Eller i Rivendell hvor alt virker så stille og fredelig, og med den fantastiske naturen! Der kunne jeg til og med foretrukket å levd som voksen...

Narnia; Løven, heksa og klesskapet, på den tiden da Susan, Lucy, Peter og Edmund styrer landet og trærene og dyrene fremdeles kan snakke.

Men selvfølgelig lurer jeg meg selv hvis jeg ikke sier den første Harry Potter boken! Da alt er nytt og magisk og fantastisk fasinerende og karakterene finner venner, får fly på sopelimer(!!!) og har sitt eget lille samfunn, i en skole som er et SLOTT.

Vi hadde den første boken i Sagaen om Isfolket på pensum det andre året i litteraturvitenskapdelen på bibliotekstudiene:)

Jeg er for øvrig enig med deg om at serieromanene er litteratur på lik linje med annen type litteratur, og ikke bør diskrimineres fordi det streber etter å underholde framfor å være "revolusjonerende". Hvem er noen, litteraturvitenskapere inkludert, til å kunne bestemme hva som er "riktig" nok litteratur? Det finnes ikke noe enkelt og ensidig svar på det.

En periode så hadde jeg en nesten opprørsk trang til å omfavne alt som ble sett på som lavkulturelle litteraturtyper. Jeg irriterte meg grønn over at mine forelesere trakk fram statistikker som snakket om at mennesker med lavkulturell bakgrunn er mer tilbøyelig til å lese lettere kultur, og at høyere utdannede leser mer klassisk og tyngre litteratur. Men jeg konkluderte etterhvert for meg selv at det bare var statistikk, en måling, som er interessant i sosialantropologisk forstand, men som ikke sier noe om hva som er galt eller riktig å hverken lese eller formene. Jeg finner glede i så mye forskjellige bøker, de har alle noe å gi på ulike plan for den som måtte være åpen for det. Og jeg håper at jeg i alle fall kan være respektfull ovenfor andres valg både i forhold til hva de foretrekker og ikke foretrekker. Det er berikende både for min egen del, og forhåpentligvis for dem jeg måtte kommunisere med.

Når det er sagt så sier det vel mer om forfatterforeningen som har sine såkalte kvalitetsprinsipper og regler enn om seriebokforfatterene at de ikke en gang klarer å se at det er store variasjoner innenfor denne genren som all annen litteratur, og at det er en kunst å klare å engasjere og holde på så mange lesere gjennom en rekke bøker.

synes det var litt urealistisk at de bare skulle ha glemt hele mannen, om enn mens de jobbet med å finne ut hvem den andre morderen var så er det mer logisk at han havnet i bakleksen, men etterpå burde de jo ha tatt opp igjen den saken, og om de så valgte å ikke gjøre det(av mangel på flere spor feks.) - så er det uansett rart at ingen er bekymret og at alt er så harmonisk, da det var åpenbart at Valentin er en stor potensiell trussel som ikke bør glemmes.

Jeg leste 182 bøker i 2013.

Her er mine 37 favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Dette vil jeg påstå er et viktig tilskudd til litteraturen om psykisk helse og mentalitet. Gjennom 11 små historier tar Cunningham opp ulike problemstillinger rundt det å leve med en psykisk lidelse i dagens samfunn, hvordan vi behandler hverandre. Om enn litt overfladisk og kjapt får vi et innblikk i både de mørkeste krokene av menneskesinnet, men også om håp og overlevelse. Cunninghams troverdighet som forteller underbygges ved at han også forteller sin egen historie på en åpen og fin måte. Jeg leser gjerne flere slike verk, som eventuelt kunne gått litt mer i dybden(uten å måtte ofre den enkle og forståelige tegne og fortellerstilen av den grunn).

"Ikke fortell det, vis meg!" Det passer om denne historien, som viser meg gjennom sin enkelhet forfatterens forhold til familien, livet, tegning,sin oppvekst, uten å overdrive på noe som helst plan. Dette er kunst, det er sårbart og nakent, dette er det jeg vil ha! Jeg skulle ønske boken varte mye lenger, eller egentlig ikke, men måtte den ta slutt? Bookhangover much! Ikke les dette, les den boken, den lever!

En historie om å finne seg selv, homofilitet, oppvekst og familierelasjoner som til tross for sin solide helhet ikke traff meg sterkt nok sånn all over. Det er en slags kjølig distanse over fortellermåten, som kanskje gjenspeiler ting slik de faktisk opplevdes for hovedpersonen, men som også gjør det vanskelig for meg som leser å virkelig falle inn i dette universet. Jeg liker liker ikke at boken går fra å først framstå kronologisk til å hoppe i tid, ikke på en slik korte tilbakeblikk måte, men med lengre sekvenser. Jeg falt heller ikke for den overdrevne bruken av litterære referanser som til en viss grad forutsetter at man er ganske belest/informert på forhånd til å kunne dra fullstendig nytte/glede av. Men boken fortjener likevel et greit terningkast fordi det tross alt de nevnte faktorene er en god fortelling, som er bra tegnet, med finurlige detaljer, og især forholdet mellom hovedpersonen og foreldrene er tidvis bra og innsiktsfult framstilt.

Etter å ha sett filmatiseringen av Revolutionary Road så gleder jeg meg faktisk veldig mye til å lese begge titlene du nevner, som vi fikk kjøpt billig på et posesalg for noen måneder siden:)

Jeg leser svært få novellesamlinger, og de jeg leser liker jeg som regel dårlig eller midt på treet. Enten har jeg bare vært uheldig med valget av de jeg har lest, eller så er det bare en teksttype jeg ikke forstår meg på/får noe særlig ut av :o)

Jeg på min side skjønner ikke hvorfor det er så farlig så lenge mottageren av ordet forstår hvilken mening som ligger i det. Det er de sjarmerende "feilene" og individuelle særegenhetene som skaper et interessant menneske.

^^

Hei. Det første jeg får opp i tankene når jeg leser dette er Kristine Getz sin nye bok "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" som kom i år. Det er Kristines egen historie om hvordan ikke bare spisevaner, men relasjoner til andre, selvbildet og generelt hele måten å forholde seg til livet og verden på forandres. Jeg fant den innsiktsfull, som en "utenforstående" selv.

Den andre boken jeg kommer på er "Vinterjenter" av Laurie Halse Andersson, som er en sterk historie i romanform. Hvor mye den avspeiler virkeligheten som den egentlig er, er vanskelig for meg å avgjøre, men den gjorde veldig sterkt inntrykk da jeg leste den. Tingene som tas opp er mye knyttet til tenåringsproblemer da, siden hovedpersonen er ung.

Jeg leste 117 bøker i 2010, fra jeg registrerte meg her og ut året, før det har jeg ikke noe oversikt over.

Her er mine favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.

Jeg leste 164 bøker i 2011.

Her er mine favoritter blant dem, uavhengig av utgivelsesår.