Bokelskere.no

Tusen takk for et langt og fyldig svar. Nå er jeg ikke enig i alt du skriver. Desto bedre for slikt skaper jo diskusjon. En diskusjon som kanskje flere kan henge seg på, for leseperioden (november måned) er ennå ikke slutt.
Når det gjelder foreldrene til de tre barna som vokser opp på fyret, må vel sammensetningen være slik: Darling (mor: Marie, far: Feite), Valdemar (mor: Marie, far: Johan), Thomas (mor: Darling, far: Johan). Jeg ser at du ikke er enig hva angår Valdemars far. På side 79 står det: « Aldri hadde Marie og Johan hatt det så godt saman som dei vintrane Gudrun budde hos dei. Så godt at det ikkje vara lenge før Valdemar kom til.» Den funksjonshemmede Valdemar var altså ikke Feites sønn.

Når det gjelder Valdemars tilstand, virker det som om den har oppstått etter hvert (sidene 79-80 og 87-88). Hva nå forfatteren har ment med det?

Darling og Gro: På meg virker det som om Darling er veldig opptatt av datteren sin. Hun bestiller en fotograf. Og da står det ( s. 326: «Ho ville gjerne få Gro foreviga så ofte det gjekk. Verdas finaste barn, syntest Darling.») Og på s.327: «--- Gro fekk. auge på henne og strekte armane opp. Darling løfta henne. Kyssa dei lubne kinna hennar og snuste henne i det tynne håret. Livet blir ikkje betre enn dette, tenkte ho»). Når jeg nå ser på dette, slår det meg at den siste setningen kanskje er ironisk ment fra forfatterens side. Kanskje har du rett når du sier at Darling i egne øyne får som fortjent. Maries siste tanke i boka er (s.330): «Det var tydeleg at det var noko i vegen med jenta, tenkte Marie, irritert over at Darling slett ikkje såg ut til å la seg plage av det. Ho var ikkje eingong klar over grunnen til at Gud hadde hånt henne med ein evneveikt barn.» Denne siste setningen om Guds straffedom høres forøvrig veldig naturalistisk ut.

Jeg er heller ikke helt enig i det du sier om forholdet mellom Darling og Lillen. Jeg oppfatter det som om Darling utvilsomt er den sterke i denne sammenhengen. Hun er sammen med Lillen så lenge hun selv har nytte av det. (Lillen kan sitte bakpå sykkelen og kaste steiner etter de andre barna.) Senere får Darling andre interesser, og da passer ikke Lillen lenger inn.

Nydelig!!

Morag Hood er skotsk barnebokforfatter og Ella K. Okstad er norsk illustratør og grafisk designer. Sammen har de laget en barnebok om en jente som har livlig fantasi.

Kunsten er å finne på noe
Som barn har de fleste livlig fantasi. Noen leker teselskap med bamsene sine. Noen leker med en fantasivenn. Noen er kreative med maling og tegning. Mange har opplevd kjedsommelige dager som barn, og derfor finne på noe å gjøre for å få tiden til å gå.

Barn med livlig fantasi
Frøydis er et barn med livlig fantasi, og er nok en av dem som alltid finner på noe å gjøre når kjedsomheten oppstår. Hun er nærmest besatt av enhjørninger. Hun kler alle kosedyrene sine som det, til og med sin lillebror. Hun lærer dem hvordan enhjørninger lever, hvordan de skal jakte, og hvordan hun skal beskytte dem, hvis det blir nødvendig. Vil det dukke opp en ekte enhjørning?

Enhjørning er som kjent et mylogosk vesen som symboliserer blant annet mirakler og magi. De forbindes med gode ting.

Dette er en barnebok beregnet for de aller yngste. De som nettopp har lært seg å lese, eller er i ferd med å lære seg det. Den passer også godt som høytlesing før sovetid, da boka er ganske kort, teksten også. Så den er fort unnalest og passer ypperlig hvis man er sliten en dag, men likevel vil lese noe. De fleste sidene består av en til tre setninger.

Ella K. Okstad bidrar med enkle, men lekne illustrasjoner som er morsomme å se på, og frisker opp sidene med spreke farger.

Fint å holde seg oppdatert
Som voksen liker jeg å lese bøker fra alle målgrupper og se hvordan barnebøker utvikler seg med tiden. Se hvordan de er nå i forhold til når man selv var barn. Det er ikke en av de beste barnebøkene jeg har lest, og heller ikke den mest kreative, men artig og koselig bok der og da.

Frøydis Lykke har en ekte enhjørning blir ikke mye å skrive om da historien er noe tynn, og boka veldig kort. Men den vil nok falle mer i smak for den rette målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et lite kjent stykke om kjærlighet litt à la Romeo og Julie. Skrevet på rim, så litt vanskelig å forholde seg til.

Interessant bok å lese i lys av debatten rundt boken

Forfatterens far ble utsatt for seksuelle overgrep da han var mellom 9 og 16 år gammel. Overgriperen var en familievenn fra Tyskland som kom til dem hver jul. Etter det har julen vært et mareritt for Vildes far. Da Vilde får vite om overgrepene, er det 40 år siden det skjedde, og hun begynner å se på barndommen med nye øyne. Han har vært en god far for de 4 døtrene, men det er enkelte ting de har reagert på gjennom årene. Faren var en urolig sjel, og han led også av depresjoner og spiseforstyrrelser. Både far og datter har trent uhorvelig mye - på grensen til det usunne. Alt for å ta tankene vekk fra det de ikke mestret.

En sterk og viktig historie, som også inneholder lyspunkter, og diverse forskning på temaet.

Eg kan ikkje skjøne at vi er ferdige med å debattere denne boka. Det som førebels er sagt gjeld for det meste om og kvifor vi har likt eller ikkje likt denne boka. Dessutan har nokre av dykk trekt fram tittelen på boka, i tillegg også einskilde tiltaleord som kanskje ikkje passar med tid og stad.

Men kva med personane i boka? Sjølv har eg allereie nemnd Darling og hennar kjærleik til broren.
Kvifor berre til han? Andre vener, som t. d. Lillen, tydde ho berre til når ho sjølv trong dei? Også Gudrun og andre var relasjonar ho sjølv hadde nytte av. Til slutt kjem Gro, og da lurar eg på kvifor Darling faktisk verkar nøgd (iallfall ikkje fortvila) då det viser seg at dottera hennar også er evneveik.
Ein annan ting er måten boka er bygd opp på. Kva nytte har vi av at same historie er fortalt fleire gonger gjennom ulike personar? Kan dette vere gjort for å halde på lesarens undring? Først siste gongen får vi det heile og samlande biletet av kva som har hendt.

Dette er ting eg sjølv har undra på. No vonar eg at også andre av dykk har hatt tankar om det same.
Skal vi diskutere ei bok, må vi ikkje stoppe på halvvegen.

Helga Flatland har ennå ikke fylt førti år, men har allerede rukket å skrive syv bøker, bare det er imponerende. Jeg har hørt mye om bøkene hennes de siste ti årene. Så tenkte det var på tide å lese noe av henne.

Tung tematikk som mange kjenner seg igjen
Boka beskriver et tungt tema som fleste familier dessverre rammes av, nemlig kreft. Det er like vanskelig og uvirkelig uansett hvilken krefttype det er snakk om. Det er nettopp det Et liv forbi handler om. Anne får vite at hun har tykktarmkreft. De voksne barna hennes, Sigrid og Magnus bytter på å være hjemme hos henne, og legger planer fremover. Sigrid har alltid hatt et anstrengt forhold til sin mor og alltid følt seg oversett. Faren hennes ble tidlig avlorlig syk og pleietrengende, noe hennes mor brukte mye tid på. Sigrid syntes at Magnus var mer ansvarfull for henne enn hennes egen mor. Magnus var den som så mest til henne, og satte noen regler for henne under oppveksten. Nå som moren hennes er alvorlig syk, er deres forhold fremdeles anstrengt, om ikke mer. En slags oppgjørets samtale venter i lufta, men det blir utsatt mest mulig. Vil de i denne sårbare tiden finne tilbake til hverandre, og få et sterkere bånd enn det de har hatt tidligere?

Noe av boka minner meg litt om Full spredning av Nina Lykke. Det er ikke store likheter, men Sigrid er også lege, som hovedpersonen i Full spredning, og hun også lar oss vite litt om hennes hverdag på jobb og noen av pasientene hennes, spesielt en. Men ellers er det to ulike bøker. Hjemmelivet er alt annet enn enkelt. Ikke får hun bare vite at moren hennes har kreft, men samtidig prøver hun å holde sin egen familie samlet. Hun har eldstedatteren Mia med Jens, og hennes yngste, Viljar, med Aslak. Familien går stort sett overens, men de har også sine drakamper. Sigrid er sint på Jens som bare dro, og hun har fremdeles følelser for ham. Så hun har mye å holde styr på for tiden.

Det morsomme med denne boka er at det også minner litt om en film som heter Two Weeks (2006) med Sally Field, som venter på det verste etter å ha blitt alvorlig syk. Hun har fire voksne barn som er der for henne. Selv om Et liv forbi har litt likheter med andre ting, er det også en historie som står på egne ben, og familiedrama fortelles på mange forskjellige måter. Et liv forbi er også et familiedrama. Det er ikke bare et problem som opptar handlingen, men flere som etter hvert baller seg på, og boka er et eksempel på at folk har forskjellige måter å reagere og løse ting på. Det er ingenting som er rett eller galt når det gjelder følelser.

Påvirker også pårørende
Et liv forbi er en realistisk beskrivelse over redselen i å miste en av sine nærmeste, se egne foreldre bli eldre, og usikkerheten en alvorlig sykdom kan gi. Ikke bare den det gjelder, men også de i familie. Hvordan skal man leve en hverdag uten å frykte det verste, når en av de nærmeste er alvorlig syk? Et interessent og skremmende spørsmål som de fleste unngår å tenke på. Noe Flatland beskriver godt i denne romanen.

Romanen oppleves som veldig mørk og kaotisk. Det blir kanskje litt vel mange gjentakende intriger, spesielt når det gjelder Sigrid, hennes samboer og barna. For jeg ville gjerne lese mer om Sigrids bakgrunn som yngre og hennes bånd til moren. Derfor ble Et liv forbi noe seig for min del. I enkelte partier virket romanen som den hadde mer enn sine 263 sider. Men Flatland skal ha skryt for sine troverdige beskrivelser av anstrengte relasjoner og det å bære på en sårbarhet uten å overdrive.

Jeg nevner i denne anmeldelsen at Flatland har skrevet syv bøker, for hun har ikke bare skrevet romaner, men også en barnebok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mens jeg leste Kjære Edward, minnet dem meg om en film som heter United 93. En film basert på 11.september. Filmen er om folks siste øyeblikk om bord på flyet.
Kjære Edward er på ingen måte basert på 11. september, men på en helt annen flyulykke. Romanen er i hvert fall delvis basert på historien om Ruben van Assouw. Etter å ha overlevd en flyulykke bodde han i ettertid hos en tante og onkel. Han også mistet broren, moren og faren. Edward er 12 år da han overlever ulykken, og bor også hos sin onkel og tante i ettertid.

Dramatisk vendepunkt
Edward, storebroren hans og foreldrene deres er på vei til Los Angeles for å flytte dit på grunn av jobben til moren deres. Moren sitter et annet sted i flyet, mens faren sitter sammen med guttene. Hun er nødt til å bli ferdig med noe gjennom jobben før de lander. Men dessverre kommer de ikke til LA. Det er ingen spoiler da ulykken nevnes på baksiden av boka.

Synes det var mest fengslende å lese om tiden om bord i flyet, enn tiden etterpå, for å være helt ærlig. Der blir man kjent med mange forskjellige karakterer som var svært interessante å lese om. Jeg likte å lese om tiden etterpå, også. Edward som må på en måte må lære seg å leve videre uten foreldrene og broren sin, finne seg selv, og lære seg å leve som et slags "utskudd". Han blir både sett på som noe hellig og som et slags "utskudd" av andre. Vil han noen gang få et normalt liv etter en slik tragedie?

Hvordan lever man videre etter en slik hendelse?
Må si at Kjære Edward byr på en spesiell historie. Å miste hele sin familie må være noe de fleste av oss frykter, og det skjer nettopp med Edward. Foreldrene får ikke se ham vokse opp, og han får ikke dele øyeblikk med dem mer. Han får heller ikke krangle og leke med broren sin mer. Å miste alle sammen samtidig må være ubeskrivelig. Edward må lære seg nye daglige rutiner med tanten og onkelen sin. Lære å kjenne dem på en ny måte og bli vant til hverandres selskap, rett og slett. Det må være rart med en slik brå og uvanlig overgang. Det beskrives godt i denne romanen. Det er også uvanlig for tanten og onkelen hans som lenge har prøvd å få egne barn, uten å lykkes, og plutselig tar seg av en tolvåring.

Denne romanen er en noe uvanlig oppvekstroman om Edward som prøver å reise seg, og leve helt på nytt etter en svært turbulent opplevelse. Det som jeg ikke helt gikk overens med var fortellerstemmen i tiden etter flyulykken. Fortellerstemmen blir noe barnslig og det føles som å lese en ungdomsromanen. Jeg har ikke noe i mot ungdomsromaner og leser mange av dem selv, men denne gangen var jeg innstilt på å lese en roman for voksne, og følte at jeg fikk det. Noe som var noe skuffende. Det er ikke bare på grunn av Edwards alder, eller at det på en måte er en oppvekstroman, men andre elementer også som jeg ikke trenger å avsløre, for å ikke ødelegge spenningen for andre som leser og har tenkt å lese den, som gjør at fortellerstemmen blir en smule barnslig.

Kjære Edward ble en noe annerledes bok enn jeg hadde tenkt, på både godt og vondt. Stort sett likte jeg den, og den holdt på interessen hele veien. Man vil gjerne vite hvordan det går med Edward. Likte også denne sårbarheten som ikke blir overdrevet, men som er blitt gjort ekte, med daglige rutiner og litt humor. En vanskelig og fin bok om å lære seg å leve på nytt, selv om romanen ble litt ujevn underveis.

Ikke for å være pirkete, men tror det står feil antall passasjererer på baksideteksten, og tror det riktige antallet er 191. Dette antallet nevnes noen ganger i i boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
De som kjenner sin Foyn vil nikke gjenkjennende også til denne boka. Det er med, det aller meste vi kjenner så godt fra de tidligere bøkene. Eneste som mangler denne gang er en tur i snekka, men det er vel for sent på året for slikt. Imidlertid blir det tallrike turer i hans elskede Jaguar, både til København, nedover det blide Sørlandet og til Oslo med innlagte treff med kripos-etterforsker Alice. Alltid med sin aldrende sanktbernhardshund Hulda pesende i baksetet.
Etter en noe omstendelig start for å presentere sakens kjerne blir dette etter hvert en både finurlig og spennende krim der de små sporene driver historien framover. Og Mehlums elegant slentrende stil og sarkastiske humor er rikt tilstede også i denne boka.

Det er hett i New York sommeren 1969. Søsknene Gould kjeder seg nesten til døde. Så får de høre om en klarsynt dame som holder til i nærheten. De oppsøker henne, noe de senere skal angre på. Damen kan nemlig forutsi dødsdagen deres, og det hver og en av søsknene får høre den dagen, påvirker dem for resten av livet.

Simon, som er morens øyensten, rømmer til San Fransisco og jakter på kjærligheten.
Daniel velger det trygge, og blir militærlege. Skoleflinke og søskenflokkens eldste, Varya, blir forsker på udødelighet og levetid.
Klara følger i den mystiske mormorens fotspor, og blir tryllekunstner i Las Vegas.

Underholdende og annerledes om familie, tro, illusjon og kjærlighet. Anbefales!

Ja, det kan du si :)

Herlig fortelling, anbefales!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For den er hjerteskjærende god.
Fortalt fra Elises synsvinkel som 24-åring blir vi med på en opprivende fortelling om overklassejenta som velger undergangen. Jenta som finner stoffet som setter hele hennes verden på plass. Det som gjør at hun endelig føler at hun fungerer på sitt skjeve vis. Og det gjør hun. En stund. Men kjemien krever sitt. Det som føltes så enkelt og riktig i starten blir til et helvetes slit med å skaffe nok penger til neste kvarting.
Maria Kjos Fonn makter å levendegjøre begge sider av reisen. Først spenningen og suget, tiltrekningen som noe erotisk.
Så nedturene, smerten, håpløsheten, nedverdigelsen.
Og aller sterkest er mors kamp for barnet. Hvordan hun gjør alt som er i hennes makt for at dattera ikke skal bukke fullstendig under. Hun blir en medmisbruker.
Det er grusomt å lese, når det er helt på bunnen, når Elise ikke makter å sette det neste skuddet. Når mor må hjelpe. Gudhjelpe meg for en scene.

Glimrende komponert og spennende til tusen

Bok 5 om Jarle Klepp.
Jarle er nå i slutten av 30-årene, gift, og har 3 barn. Faren er død, men moren er i live, og Jarle er tett knyttet til henne. Hun er også populær hos barnebarna.
Det er nyttårsaften, og Jarle og den 2 år gamle sønnen, er på jakt etter stjerneskudd. De finner et utsalgssted som selger fyrverkeri, men Jarle er ikke forberedt på å møte en person fra barndommen bak disken. Minner kommer strømmende på, og de er ikke bare gode. Han får også et innblikk i hvordan andre opplevde foreldrene.

Jeg blir umiddelbart dratt inn i universet til Jarle Klepp, og historien er godt fortalt, og lett å lese.

Men kva seier dykk om forholdet mellom Darling og Valdemar? For meg verkar det som om Valdemar er den einaste personen som Darling er ekte glad i. Som barn leikar ho mykkje med den yngre halvbroren, og i leiken tilpassar ho seg til hans nivå, til hans veremåte. Som vaksen i Amerika er det berre han ho sender gåvar til, berre han ho vil besøke når ho kjem heim igjen. Vonbrotet ho kjenner då ho får vete at han er daud, er sikker også oppriktig. Og så får ho si eiga dotter. Også Gro er tydeligvis evneveik. Dette har alle andre sett. For Darling er det, dersom ein skal tru bokas siste ord, noko heilt greit at dottera er slik.

Kjedelig

Balram er født og oppvokst i en liten landsby i India. Han blir tidlig tatt ut av skolen for å jobbe, men han klarer på mirakuløst vis å komme seg opp og fram likevel. På skolen kalte læreren ham for den hvite tigeren. Det sjeldne dyret som kun dukker opp en gang i hver generasjon. Balram var nemlig en meget smart gutt.
Landsbyens rikeste mann trenger en ekstra sjåfør, og Balram får jobben, selv om han har null erfaring. Gjennom Balrams øyne, får leseren et innblikk i Indias kultur - kastesystemet, riggede valg, de hellige, horene, husets hellige vannbøffel, og internettkulturen.
I løpet av syv netter forteller Balram sin historie, og den utrolige klassereisen han har vært gjennom.

Underholdende og innsiktsfull om India, og alle landets uskrevne leveregler.

Ble lest i Trondheim folkebiblioteks månedsutfordring, der vi skulle lese fra nettopp India. Boka står også på lista over "1001 bøker du må lese før du dør".

Noemí kommer fra en fin familie med fine vaner. Hun er en sositetsdame, som kommer inn på de beste festene og selskapene, og hun liker å flørte. Hun vet hun er god på det. Men hun og daten hennes må dra hjem fra et storslagent selskap, da faren hennes ringer henne, og ber henne komme hjem.

Et konsept som skiller seg litt ut
Dette er 1950-årene i Mexico City. Folk snakker svært formelt og kler seg svært så pent. Hun har ikke lyst til å dra hjem, men skjønner hun er nødt. Faren hennes forteller at kusinen hennes Catalina, har sendt dem et brev som gjør ham bekymret. Det har lite sammenheng og hun virker opprådd over noe. Hun er nygift med en mann som de ikke kjenner så godt. De vet ikke helt hva slags type han er, siden de giftet seg på kort tid. Derfor vil han at Noemí skal dra dit og være der en periode for Catalina, og se hva som står på. Om det er noen grunn til bekymring. Noemí nøler, men skjønner samtidig at hun ikke har noe valg. Hun og Catalina har mistet kontakten i det siste, men håper å gjenvinne kontakten. Huset Catalina bor i, er et herskapshus som en gang var glansfult, men som har mistet det lille ekstra med årene. Det er fint, men ikke like staselig. Hun bor der med ektemannen, forskjellige familiemedlemmer og tjenere. Stort sett er de gjestfrie, men kan også virke kalde. De har også noen sære husregler, som at de ikke liker å snakke mens de spiser middag, og mange andre rare regler. Hennes kjære Catalina virker ikke som den hun en gang var. Hun virker nærmest apatisk og lite snakkesalig. Vil Noemì klare å komme i bunns til hva som skjer i dette huset, eller er det for mange hemmeligheter?

Mexican Gothic kan muligens oppfattes som treg i begynnelsen, da mange samtaler oppstår. Først Noemì i samtale med sin far, og så etter hvert med de i herskapshuset når hun ankommer dit. Men syntes ikke det gjorde noe, for de fleste samtalene, selv om de er svært så formelle, var engasjerende og løfter opp stemningen. Det gjør det hele noe kryptisk. Man vil gjerne bli med videre på reisen, og se hva som skjer. Til og med herskapshuset de bor i, er nifst i seg selv. Deler av det har strøm, men ikke sterkt nok til å fylle hele huset. Derfor må de ofte bruke levende lys om natta. Da er det så mørkt at de nesten ikke ser veggene. Det gir huset et klaustrofobisk preg for de som befinner seg der.

En særdeles spesiell ektemann
Virgil, Catalinas ektemann er også noe for seg. Han er både hyggelig og på vakt. Familien deres har deres egen lege. Men Noemì ønsker at noen andre skal utrede Catalina, men vil han la henne gå med på det, eller er han med på å bestemme alt i huset? Han er litt snikende og ser ut til å ha alt under "kontroll". Han er også farlig kjekk, og Noemí skjønner godt hvorfor Catalina falt for ham, selv om han kan være noe ufin og kanskje overbeskyttende?

Kan også innrømme at det er noen overnaturlige elementer med i boka, og det er en av grunnene jeg ville lese den. Hva slags overnaturlige elemter er, har jeg ikke tenkt å si noe om. Men det er ikke så mye at det overdøver historien, heller. Det er en mer karakterdrevet horror enn overnaturlig horrorbok.

Moreno-Garcia er selv fra Mexico, men bor nå i Canada. Hun har skrevet bøker før, og den mest kjente av henne er Gods of Jade and Shadow. Dette er min første bok av henne, og hun har levert en stødig og god horrorbok, om en isolert familie som prøver å ta vare på sitt gode rykte og stolthet. En av de bedre horrorbøkene jeg har lest i det siste, for boka inneholder veldig gode karakterbeskrivelser, et dystert herskapshus, og en stor dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla