tuhamre som svar til Torill Revheim :
16:16, 23. september 2021 Diskusjon: LS2021 - Forslag til En12
Jeg foreslår en kjent klassiker: Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor. Jeg har lest den, men det er veldig, veldig lenge siden. På tide med en gjenoppfriskning.
Jeg lot meg friste på grunn av kunsttemaet i historien, men dette ble for kjedelig.
Maria jobber som lærer, er mor til Vincent, gift med Samir, som har datteren, Yasmin. Den siste tiden har Yasmin vært i opposisjon. Hun vil feste i stedet for å gjøre skolearbeid, men Maria har også sett at hun virker trist, og vekten har gått kraftig ned. Som stemor, føler hun ikke at hun kan ta det samme ansvaret for henne som Samir, og han er veldig engasjert i både datteren og stesønnen. Dessuten er ikke Yasmin nevneverdig opptatt av å snakke om alvorlige ting med Maria. Hun nekter for at det er noe galt.
Da Yasmin forsvinner, rakner alt for familien. Det virker som selvmord, men så blir Samir arrestert og beskyldt for å ha drept datteren. Maria skjønner ingenting. Samir kan aldri ha gjort datteren noe vondt - eller kjenner hun ikke ektemannen overhodet?
Det er veldig godt driv, og nysgjerrigheten pirres hele tiden. Hva har skjedd med Yasmin, og forteller alle egentlig sannheten?
Olai sitter i stua og venter på at sønnen, Johannes, skal bli født. Jordmora er inne hos Marta og hjelper til. Johannes fødes, og er frisk og har sterke lunger. Han skal bli fisker som faren.
Johannes er gammel, og enkemann. Livet som fisker har vært over ei stund. Kroppen spiller ikke på lag lenger, men akkurat denne morgenen går alt lekende lett. Etter frokost bestemmer han seg for å ta en tur ut med båten. Ved kaia treffer han Peter, men har ikke han vært død i flere år?
Det er tankene til Olai og Johannes vi får del i, men det er overraskende mange feil i mitt eksemplar. Der Olai tenker, er det plutselig den nyfødte Johannesnavn som er trykket. Når Johannes skal gå og sette seg hos Peter, står det Johannesnavn osv. Dette er utrolig irriterende, og forringer leseropplevelsen for min del.
En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?
Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.
Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?
Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?
For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.
Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.
Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.
En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det kom en fremmed kar til den grønne øya. Han var fascinert av all frodigheten. Øya var liten, og alle kjente hverandre. Fremmedkaren skilte seg ut. Ingen visste hva han skulle der. Denne dagen har det skjedd både stort og smått. Noe av det har den fremmede fått med seg, og enkelte har sett ham, mens andre er ukjente med det hele. Så blir en ugjerning begått, og bygda flammer opp av hat. Alle som kan jakter mannen uten nåde. Etterpå må de alle gå i seg selv. Hvordan står det til med samvittigheten, og kan alt tilgis?
Ingen stor bok, men det er mye innhold. Helt fra starten aner man et mørke. Tungrodd språk til tider, men ikke så ille at man ikke får med seg handlingen. Boka kom ut i 1940, og sies å være en milepæl i forfatterens diktning. Dialogene er nokså ulne, sikkert grunnet språket, og dermed griper ikke handlingen meg overhodet, selv om den burde det.
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
Det har lenge vært stille i denne diskusjonsgruppa rundt boka «Elskede Sputnik». Vitsen med en lesesirkel er vel nettopp diskusjoner, og denne boka burde ligge vel til rette for meningsbrytninger.
For min del er det flere ting jeg gjerne vil høre andres reaksjoner på. Først og fremst Mius opplevelse natten oppe i pariserhjulet. Er dette hun ser bare en drøm hun har? (For like lite som et menneske plutselig kan gå helt «opp i røyk» (Sumire), kan et annet menneske være to steder på samme tid (Miu)). Er det bare en drøm, virker det rart med de sterke, uutslettelige reaksjonene hun får.
Også scenen på supermarkedets vaktrom får meg til å stusse. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom samtalene som utspiller seg her og bokas innhold for øvrig. Dette er et av de få handlingselementene i boka og det har fått relativt stor plass. Naturligvis gir forholdet mellom læreren og gutten et utfyllende bilde av bokas forteller, og er også opphavet til bruddet mellom ham og kjæresten. Men alt i alt virker scenen her (for meg) litt malplassert ut fra innholdet ellers i boka.
Undertittelen på boka sier alt: en dokumentar om voldtekt.
Forfatteren forteller om voldtektshistorier rundt om i Norge. Sentralt står serievokdtektsmannen Julio Kopseng. 35 kvinner har anmeldt ham, men det er mest trolig flere ofre som ikke har orket belastningen ved å stå fram. Kopseng fikk like streng dom som 22. juli-terroristen, noe som i seg selv er historisk.
Et sentralt vitne er Kopsengs tidligere samboer, Marthe Stavrum. For henne var det skammen som var verst. At hun hadde latt seg bli voldtatt. Mange vendte henne ryggen da hun stod fram offentlig.
Det er sterke og voldsomme historier, men de er så viktige! Forfatteren har også fokus på hvordan vi ser på voldtekt. Det er stort sett bekjente som voldtar, ikke fremmede. Akkurat det gjør nok skammen enda større. Belastningen ved å anmelde er også formidabel. Fremdeles blir det satt spørsmålstegn ved offerets påkledning, dømmekraft, og alkoholvaner. Som en lærer jeg kjenner sier: «denne burde vært pensum».
Dette er min siste bok i #sakprosaseptember under bolken «Norsk forfatter». Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin mandag, og det tror jeg kan bli veldig interessant.
Joda det stemmer at jeg leste "Elskede Sputnik" for om lag 10 år siden. Når jeg nå blar tilbake til notater jeg gjorde den gang, ser jeg at den gang falt boka i smak. Det gjør den for så vidt også da jeg nå leste den for andre gang. Men det er innblandingen av de unaturlige tingene i det ellers helt realistiske innholdet jeg reagerer på. Boka slutter jo nærmest som et spørsmålstegn. Er det en telefonsamtale fra det hinsidige, eller....?
Nå er leseperioden for denne boka snart ute. Rart at ikke flere har publisert sine meninger.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Historien om Pi av Yann Martel:
14:45, 16. september 2021 Kommentarer: 1
Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.
Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!
Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.
Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.
Noen ganger når man er i ferd med å miste leselysten, noe som er vanlig når man leser mye, er det kjekt å ha noen uleste barnebøker i nærheten. Ikke fordi de er lettere å lese eller fordi det er snakk om korte bøker, men noen ganger frister de mer.
Og denne virket å være i min gate, både tittelen og coveret. Jeg har ikke lest noen tidligere bøker fra serien Edward Rubikons mysterier, men har lagt merke til den. Til tross for at det er en serie, kan denne boka fint leses som enkeltstående. Man får bakgrunnshistorier om hovedkarakterene, og regner med at det er ny mysterie i hver bok. Hadde ingen problemer å lese denne som enkeltstående uten at det ble hull i handlingen.
Hemmelig skattekammer for monsterjegere
Edward og hans to gode venner, Kasper og Nadira løser mysterier sammen, og de er de eneste som vet om det hemmelige rommet under Edwards hus. Der finnes det forskjellige ting som kan hjelpe dem til å løse mysterier og finne ting de eventuelt kan bruke mot diverse monstre.
Denne gang er det havet som er et stort mysterium. På bare en liten uke har det skjedd mange mystiske båtulykker. Det virker som folk for tiden holder seg unna både havet og brygga, bare for å slippe å være i nærheten av vannet. Under et besøk hos Kaspers besteforeldre, smuglåner de nøkkenlen til båten deres og legger ut på en liten båttur. De håper at de ikke blir tatt på fersken, men de har et mysterie å finne ut av. Men en tykk tåke tvinger dem til et ukjent sted, og nye farer dukker opp. Vil de komme helskinnet tilbake og uten at Kaspers besteforeldre legger merke til at båten deres har vært borte?
Kreativ og godt gjennomført mysteriebok
En intens bok med diverse sagn og folketro, som jeg alltid har vært interessert i. Den er en del spennende partier også for oss voksne, og synes forfatterne bruker en fin balanse mellom humor og grøss. Synes også at boka er veldig gjennomført siden deler av boka består av tekst og illustrasjoner (både med og uten farger), og tegneseriesider. Det gir en fin variasjon.
Dette er en ypperlig bok å lese en regnværsdag i denne årstiden, nå som det nærmer seg Halloween, eller om man er i den alderen når man begynnner å interessere seg for grøssere. Synes også at illustrasjonene er med på å løfte historien med sine detaljer og stemningsfulle uttrykk. Så Kirkwood Brown og Iversen er et godt team!
Fra min blogg: I Bokhylla
I Wellington, New England, bor professor Howard Belsey med familien sin. Den afro-amerikanske kona, Kiki, Jerome, Zora og Levi. Kiki og Howard har vært gift i 30 år, men Kiki er ikke så forførende som hun en gang var, synes Howard. Til sin store overraskelse, har han en affære med en annen kvinne. Kiki oppdager det, og hun vet ikke hvordan livet skal gå videre.
Eldstesønnen, Jerome, flytter til farens fødeland, England, for å komme seg unna dramaet. Der havner han hos farens «fiende». Monty Kipp er, som Howard, Rembrandt-spesialist. De er rykende uenige om det meste innen både dette og andre temaer. Da Jerome innleder et forhold til Montys datter, forflytter dramaet seg plutselig fra USA til England.
Yngstesønnen, Levi, søker seg til helt andre miljøer enn sitt eget, mens datteren, Zora, forbarmer seg over en ung mann. Hun vil innlemme ham i sitt miljø, men kan prisen bli for høy?
Så flytter Monty Kipps med familien til Wellington, og Kiki får en slags venninne i Montys kone, Carlene. Resten av Belsey-familien er ikke like begeistret. Det er duket for mer drama.
Som nevnt er det drama, men også humor og twister underveis. Underholdende og interessant.
Dette er septemberboka i En slags bokklubb.
Horror og slashere er sjangre som har fascinert mange, også meg.
En sær interesse
Det begynte i svært ung alder. Jeg liker horror og slashere som e
r seriøse og de som er laget for å underholde. I begynnelsen var de sjokkerende og vanvittige, men jo eldre man blir, og flere horror og slasher filmer senere, ser man ikke på for å bli sjokkert, men for å bli underholdt. Disse sjangrene har også en viss sjarm som er vanskelig å forklare. Meningen er jo at det skal være både festlig og bedrøvende.
Det jeg og Grady Hendrix har til felles er at vi setter pris på disse sjangerene. Sammen med en annen fyr gir han ut Paperbacks from Hell. Vintage horror fra rundt 70/80 tallet som ikke lenger er i trykk, men som blir utgitt på nytt for å gi dem flere lesere. Noe som varmer mitt horrorhjerte. Hendrix har også selv gitt ut en del bøker selv allerede. Ofte ser jeg mange andre lese dem, og forfattere som er godt synlige, venter jeg alltid litt med til hysteriet har lagt seg, og dette er den første boka av ham som har fristet meg. For jeg liker Final Girls konseptet jeg også.
Final Girls er et uttrykk som ofte har blitt brukt i kjente filmserier innen horrorsjangeren oppgjennom årene. Final girl er den eneste overlevende jenta etter en massakre, og etter å ha vært vitne til mange urettferdige dødsfall. Hun har enten klart å drepe seriemorderen selv, eller seriemroderen har klart å forsvinne på et mystisk vis, for så å prøve og ta hevn mange år senere.
Unge jenter i hardt vær
I denne boka møter man seks final girls som er med i en fast gruppesamtale med Dr. Carol Elliot. Det har møttes fast rundt femten - seksten år, og snakker om alt og ingenting. Hovedpersonen er Lynnette. Hun er et godt eksempel på final girl. Final girls får sjeldent et normalt liv etter det de har opplevd og blir ofte satt i bås. De er også elsket og hatet av media. Lynnette lever et isolert liv i en topsikret leilighet, og bestevennen hennes er en plante som heter Fine. Hun forlater leiligheten kun når hun skal i gruppeterapi. Går hun andre steder, ser hun alltid etter en rømningsvei, og er på vakt for den minste ting. Hun må være klar til å flykte når det trengs. Man vet aldri. Da det skjer noe med en av de andre jentene, aner Lynnette ugler i mosen, og da det skjer noe fryktelig i leiligheten hennes, er det på tide å flykte. Men er tankegangen hennes rasjonell, eller flykter hun på grunn av en av sine mange overdrivelse? Det er jo ikke lett å være final girl ...
Svært lovende konsept i grunn, men det ble ikke helt boka for meg. Liker at jentene i gruppeterapien har opplevd hendelser i likhet med mange kjente horror og slasherfilmene. Jentene referer sine opplevelser til blant annet disse filmene: The Friday the 13th, Scream, The Texas Chainsaw Massacre, Halloween og diverse andre filmer, som er lett å kjenne igjen ut i fra situasjonene Hendrix beskriver når det gjelder jentenes bakgrunn. Vi som har sett disse filmene, kjenner igjen dem når jentene deler sin bakgrunn, bare at Grady Hendrix har forandret litt på titler og navn. Så det er på en måte hans hyllest til horror og slasher sjangrene. Han prøver på en måte å gjøre det Wes Craven gjorde med Scream filmene. Å ta sjangeren på kornet med sine vittigheter og stereotyper på en gjenkjennelig og smart måte, bare at Grady Hendrix mangler denne snerten Wes Craven klarte å formidle.
Mange slitsomme karakterer
Klarte dessverre ikke helt å like noen av disse karakterene, ikke Lynnette heller, men tror også det er meningen at man ikke skal like dem helt. Man mister en god del connection til en bok hvis det ikke er en eneste karakterer å like. Jeg trenger ikke alltid å lese om godt likte karakterer, for ofte liker jeg karakterer som andre ikke like,r for ofte er de mest fascinerende å lese om, men syntes denne gjengen var noe gjentakende og sutrete. Man forstår situasjonene deres, og hvorfor de er som de er, men et eller annet bånd til dem uteble.
The Final Girl Support Group er ikke forferdelig og heller ikke dårlig, den manglet bare en gnist og litt mer slasherscener, for det ble noe tamt i lengden. I stedet for at Hendrix refererer til kjente filmer, kunne jeg ha tenkt meg at han laget en egen versjon for det ble vel fanfictionaktig over det hele.
Noe som er synd for dette var en bok jeg gjerne ville ha som favoritt fordi den er så godt gjennomført. Før hver kapittel, er det satt inn et svart ark med trykk av en stol på, det er også svart papir i boka med anmeldelser av fiktive filmer, dokument av Dr. Carol Elliott, fiktive politidokument og diverse. Jeg liker det når en bok er gjennomført med design. Det gir en slags helhet.
Selv om dette ble en noe tam leseopplevelse for min del, er jeg fremdeles nysgjerrig på Grady Hendrix forfatterskap. Så ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ham.
Jeg hører ikke på lydbøker selv. Liker hørespill, men når det gjelder ren opplesning, foretrekker jeg å lese selv. Men vil bare avslutte denne anmeldelsen med å si at hun som leser inn boka heter Adrienne King. Navnet er kanskje ikke så kjent, men hun var med i den første Friday the 13th filmen. Om hun er en final girl, kan jeg ikke avsløre, hvis noen ikke har sett den ennå ... Det går også rykter om at boka skal bli en Tv-serie. Får se om det blir noe av.
Likte Final Girls av Riley Sager (=Todd Ritter) bedre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
