Vanessa er 13 år da hun møter 50 år gamle Gabriel Matzneff, kalt G, første gang. Det er moren som introduserer dem for hverandre til tross for at han er en kjent pedofil. Han er også en anerkjent forfatter, og dermed «godtatt» at mange. Ikke lenge etter deres første møte, kommer brevene. Av og til flere om dagen. Vanessa føler seg forlatt av faren, selv om han absolutt ikke var en god far, og føler seg sett av G. Hun faller pladask, og de to innleder et usunt forhold. Etterhvert begynner han også å skrive om forholdet deres, og langsomt mister Vanessa seg selv.
Boka er en rystende fortelling, som tydeligvis ikke er enestående i Frankrike. Den fikk faktisk fram en lovendring; at forhold med så unge uansett blir regnet som voldtekt. Tidligere har overgriperne gjemt seg bak utsagn fra ofrene om at de tross alt samtykket til det hele…
Vi har alle hørt historien om den fantastiske Helen Keller, men talegaven hun fikk, kom fra Norge. På en fattig husmannsplass i Valdres, vokser Ragnhild opp. Da hun som fireåring får skarlagensfeber, mister hun både syn og hørsel. Først som fjortenåring får hun skolegang på en spesialskole på Hamar. Læreren hennes er leken, og lærer Ragnhild å snakke med en spesiell metode. Da nyheten når USA og Helen Keller, blir hun som besatt. Hun har så mye hun vil si, og nå kan hun endelig lære å snakke!
En utrolig interessant og fascinerende historie, som fortjener å bli lest.
En navnløs mann går rundt i Kristiania og sulter. Han har pantsatt så og si alt han har, men de penger han får går til både dette og hint, og så er det tomt, og sulten gnager. Sulten sliter også på psyken. Humøret er ustabilt; i det ene øyeblikket glad, i det neste rasende.
En fascinerende historie om en mann i den ytterste nød. Boken regnes som Hamsuns litterære gjennombrudd.
Valgt som månedens bok i Trondheim leser utfordring der tema er FNs bærekraftsmål 2, utrydde sult.
Andre bok om Torsdagsmordklubben.
Elizabeth, Ron, Joyce og Ibrahim, får nok en sak å bryne seg på. Eksmannen til Elizabeth, Douglas, har havnet i trøbbel, og holdes skjult i Coopers Chase av MI5. Trøbbelet inneholder stjålne diamanter, og identiteten til Douglas er avslørt av menn som dreper først, og spør etterpå.
Som vanlig dukker det opp lik der man minst venter det, og den kaldblodige morderen, er også farlig for de fire pensjonistene. Forhåpentlig klarer de å avsløre ham og finne diamantene før det er for sent.
Lettbent, snill, og humoristisk krim.
Tine Sundal om Hva snakker vi om når vi snakker om abort? av Kjersti Sandvik:
19:33, 28. oktober 2021
Clare Mackintosh er ikke en forfatter jeg gleder meg aller mest til å lese bøker av, men noen ganger gir hun ut bøker som frister. Gissel hadde et cover og en baksidetekst som jeg bare måtte få med meg i leseåret 2021. Liker thrillere som har transport i fokus, men kommer dessverre sjeldent over slike bøker, så det var på tide.
En spesiell og viktig jobb
Mina, som egentlig heter Amina, opplever mye turbulens, både på bakken og senere i lufta. Grunnen er at hun og Adam er for tiden separert for han har gjort noen dumheter i det siste. Det nærmer seg jul og uka før jul, pleier de å ha fri fra jobben og tilbringe tid til sammen, men Mina får oppleve noe historisk gjennom jobben,World Airlines. Hun er en av de utvalgte flyvertinnene, kabinpersonale, eller hva man foretrekker å kalle dem, til å være med på den første direkteturen fra London til Sydney. Flyet rommer 353 passasjerer og denne turen har blitt planlagt i mange år. Det må jo gå knirkefritt?
Alle vet jo hva som skjedde med Titanic, som også var en jomfrutur, og ofte forbinder man jomfruturer med katastrofe. Ofte når det gjelder lange distanser tenker man det verste. Har selv ikke flyskrekk for er avslappet til det meste, men skjønner godt hvorfor noen kan ha det, og hvordan det muligens oppleves. Den planlagte turen i boka fra London til Sydney, skal ta tjue timer, hvis alt går etter planen, og det er sjeldent at ting går etter planen. Det er lett å tenke på tekniske problemer, men noen problemer kan også være menneskapte, som i Gissel av Clare Mackintosh.
Hva er man villig til å redde?
I tillegg til ekteskapsproblemene, har Mina og Adam adoptivdatteren, Sophia. Hun kan være krevende siden hun har tilknytningsproblemer. Noe man ikke blir kvitt over natten, men de er glade i henne og gjør alt de kan for at hun skal stole på dem, være trygg. Mina får dårlig samvittighet for å reise bort like før jul, men lover å komme tilbake. Det hun ikke vet er at denne turen blir ikke bare historisk, men også truende. Da hun rydder oppdager hun en konvolutt med navnet hennes på og inni konvolutten, finner hun instruksjoner hun er nødt til å gjøre så anonymt som mulig, hvis ikke, finner hun diverse hint i flyet om hennes kjære Sophia, at noe vil skje med henne. Er Clare villig til å sette andres liv i fare for å redde sine nærmeste?
Liker filosofien i boka og spørsmålet forfatteren stiller. Hvem vil man redde? De nærmeste, eller en gjeng med fremmede? Går jobben foran alt? Er det en kaprer eller flere, og hva er eventuelt deres hjertesak?
Denne thrilleren skifter perspektiv, både gjennom Adam, Mina og noen av passasjererne. Boka minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano. Der også blir man kjent med noen av passasjerene gjennom deres perspektiv, men det er også eneste likheten mellom Gissel og Kjære Edward. Hadde vært stas om passasjerernes perspektiv fikk større plass, for de fleste av dem var fascinerende å lese om. De røper blant annet hvorfor de drar hele veien til Australia, og hva de eventuelt flykter fra. Syntes det ga boka mer suspense.
Ikke alltid man liker hovedkarakter best
Mina har en stor rolle, men likte bedre å lese om Adam. Adam er i politiet, og han er i trøbbel både på hjemmebane og på jobb, han også. Han er ingen rollemodell og er kanskje ikke verdens tålmodigste mann, syntes han hadde mer lag en Mina, og var derfor mer interessant å lese om. Det er ikke besteandig hovedkarakteren er den man foretrekker å lese om.
Synes at Gissel hadde mange gode elementer og aspekter, men det blir litt vel for mange dødpunkter til en gisselthriller å være. Hadde ikke sagt nei til mer spenst og uhygge. Noen av vendingene historien tar blir litt for typiske retninger man har sett på film før, og det blir litt vel mye amerikansk tankegang. Om de på flyet som tenker på de hjemme, og som venter det verste. Det tok for mye plass og ble overforklart. Man skjønner jo at det er utenkelig det passasjererne og de ansatte går gjennom.
Boka var god, helt til man fikk vite hvorfor flyet er kapret og deres mål, samt slutten. Boka og det kapreren eller eventuelt flere av dem, står for er noe dumt, fordi det er ikke det man forbinder terrorister med uansett hvor aktuelt hjertesaken deres er. Det blir ikke helt troverdig, og slutten på boka, ble en smule barnslig. Barnslig er kanskje ikke det rette ordet, men det nærmeste ordet jeg kan komme på.
Det som ødela aller mest var at det var for lett å gjette seg frem til hvem passasjer 1G var, og slutten som var både svært urealistisk og som føltes noe malplassert i det hele. Til tross for sine svakheter, var Gissel underholdende å lese og passer godt som kosethriller, fremfor hardbarket thriller. Det er sikkert ikke noe som heter kosethriller, men dere skjønner sikkert hva jeg mener?
Fra min blogg: I Bokhylla
Ord om tro satt inn i vår hverdag.
Denne boka er en samling av radioandakter som Geir Gundersen har holdt gjennom vel et tiår i NRK. Det er korte refleksjoner i et muntlig språk som er lette å lese og samtidig inneholder det dype sannheter.
Gundersen klarer å formidle ord fra Bibelen inn i vår kontekst. Sammen med hans ærlige egne erfaringer blir dette en bok å bli glad i. Selv har jeg lest den som en andaktsbok, et stykke hver dag og det har gitt meg mye! Ikke minst glede og håp! Og det er noe vi alle trenger!
Anbefales!
Lisbeth Kingsrud Kvisten om The Woman in White (Penguin Classics) av Wilkie Collins:
19:09, 27. oktober 2021
Walter Hartright møter kvinnen i hvitt første gang en tåkete kveld i London. De kommer i prat, og Walter synes kvinnen virker både mystisk og sårbar. Da Walter forteller at han skal besøke to halvsøstre på Limmeridge, forteller hun at hun var der som barn, og at moren til søstrene var veldig snill mot henne.
Walter møter kvinnen igjen på kirkegården i landsbyen ved Limmeridge, men nå er hun helt annerledes. Da han nevner navnet på en kommende gjest hos søstrene, får hun et hysterisk anfall. Det gir seg ikke før kvinnens eldre følgesvenn kommer henne til unnsetning.
Etter dette utvikler saken seg, og spenningen stiger for hver side.
Mitt første møte med forfatteren, men det blir nok ikke det siste. Boka kom ut i 1860, men den er meget leseverdig. Den har også blitt filmatisert en rekke ganger.
Gleder meg til diskusjonen i slutten av november!
House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.
Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...
Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.
Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.
Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.
Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.
Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.
En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?
Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.
En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen ganger kommer man over psykologiske thrillere som frister mer enn andre. Sånn var det med Minneskogen. Jeg hadde ingen forventninger, for det lønner seg som regel ikke, men ville vente med å lese denne når det ble mørketid. Handlingen virket båe tung og dyster, noe den er, og hadde ikke vært det samme hvis man leser den når det er sommer. Kontrasten ville ha blitt for stor. Var Minneskogen verdt utsettelsen, og bør den leses av foreldre?
Ja og nei. Ja, den var helt klart verdt utsettelsen, og den bør kanskje ikke leses av foreldre. Les på eget ansvar sier jeg bare. For foreldres verste mareritt, er noe av det som skjer i boka, nemlig kidnapping. Og når et barn er borte, frykter jo man det verste.
Stakkars jente
Elissa er bare tretten år gammel, men snartenkt og oppegående. Hun er glad i sjakk og det er hennes store lidenskap. Hun og moren drar av gårde tidlig på morgenen, for å komme frem i tide til en sjakkturnering som Elissa skal være med på. Hun har med Apekatt, som er hennes lykkebringer. Det har blitt en greie at de i hennes målgruppe har med noe som skal bringe dem hell og lykke i slike arrangementer. På hotellet da hun skal tilbake til bilen en tur, legger Elissa merke til en creepy hvit varebil. Hun får dårlige vibber av den på grunn av et klistremerke med en hodeskalle som røyker. På klistremerket står det også, KUL'N. Før hun vet ordet av det, skjer det aller verste. Lena, Elissas mor opplever det store marerittet, ingen datter kommer tilbake til hotellet.
Elissa blir fastbundet i en slags hule under jorda i skogen, Minneskogen. Over hulen er det et gammelt hus som virker falleferdig. Av og til får hun besøk. Hun får besøk av Elijah, som er et år yngre enn henne. Det er noe rart med ham, men hun vet ikke hva det er og hun føler at han ikke er helt til å stole på. Den andre hun får besøk av er udyret. Udyret kommer med mat bare av og til, og han filmer henne. Han filmer henne og tvinger henne til å lese opp noe hun ikke mener. Senere blir det lagt ut på YouTube.
Hvem er disse folka som vil henne vondt, og hvorfor ble akkurat hun offer? Hvordan skal hun flykte fra marrerittet, og vil hun noen gang bli funnet?
Mairéad som har ansvaret for det hele, sliter med formen, men hun skal finne Elissa til enhver pris. Hun kan ikke svikte Elissas mor, eller seg selv. Men tiden er kostbar, og saken er mørkere og mer kompleks enn de først aner.
Lloyd er debutant og boka ble utgitt for første gang i fjor. Selv hadde jeg ikke hørt om den. Er ganske oppdatert innen horror og thriller sjangeren, men likevel er det noen bøker som smetter unna. Da den dukket opp tidligere i år, ville jeg spare den til mørketiden og til kaldere årstid. Å lese slike bøker på lange sommerdager, blir for stor kontrast. Sier jeg som leser mørke bøker året rundt ... Men noen bøker passer best til mørke og kalde årstider.
Snedig tankegang
Innrømmer at Lloyd har en original fortellerstemme, men litt slitsomt med Elissas sjakktankegang. Når hun er i hulen, forestiller hun hulen sin som et sjakkbrett. Hun ofte maner frem et sjakkbrett og ser skuffen på Y8. Dobøtta er på B3. Han går til C7. Det er ikke sikkert disse beskrivelsene er ordrett fra boka, men gir bare et eksempel på hvordan hun tenker. Personlig liker jeg å se sjakkturneringer, men det er noe annet å lese sjakkspråk. Det blir noe masete over det. Tror neppe at trettenåringer, uansett hvor smarte de er og hvor glade de er i sjakk, ser for seg omgivelsene sine som et sjakkbrett. Syntes ikke det ble helt troverdig.
Likte å lese om båndet til Elissa og Elijah. Hun tror han er et brikke i det hele og samtidig ikke. Han er også noe skeptisk på henne, men likevel besøker han henne. Dette båndet skapte mer mystikk enn i vanlig kidnappingsbøker man har lest før.
Kaotisk og overdreven slutt
Minneskogen inneholder en sterk og kaotisk slutt, men liker ikke twist etter twist metoden. Når en forfatter bruker flere twister istedet for en hovedtwist. Man får lyst til å slenge twistposen i veggen. Nei da, en dårlig spåk. Synes at forfattere som bruker mange twister i en bok, prøver for hardt og boka blir da anstrengt og på grensen til tåpelig i stedet for troverdig og måpende. Sånn sett ble jeg bittelitt skuffet.
Likevel er ikke boka dårlig. Det er en fascinerende thriller på mange måter. Det var bare noen partier (mener ikke å snakke sjakk, jeg også), som ikke var helt troverdige og noen vendinger som jeg ikke gikk helt med på. Så har lyst til å lese noe av Lloyd igjen, hvis han kommer med flere bøker.
En ting er sikkert. Kommer aldri til å se på trær på samme måte igjen etter å ha lest Minneskogen. Det skulle ha het psykotisk thriller istedet for psykologisk thriller. Bare et forslag ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Margrete er en uvanlig kvinne, som skifter menn ofte og brutalt. Hun er sterk utenpå, men inni er hjertet hennes av den svake sorten. Til slutt er det kun organdonasjon som kan redde henne, og da livet til en ung mann ender dramatisk, får Margrete en ny sjanse til å leve.
Hvordan blir det å ha et ungt menneskes hjerte inni seg? Blir Margretes liv annerledes nå?
Historien om Margrete fortelles gjennom seks menn som har ulik forbindelse til henne. Det er et godt grep fra Uri, og gir et fasettert bilde av bokens hovedperson.
Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin til uka, og det er som alltid noe å se fram til!
Ariadne Oliver er på besøk hos en gammel venninne i småbyen Woodleigh Common. Det skal være Halloween-party hos venninnen. Gjestene er ungdommer mellom 10 og 17 år. De fleste vet hvem Ariadne er. Hun har nemlig gjort det godt som krimforfatter. Før selskapslekene starter, skryter en av jentene av at hun en gang var vitne til et mord. Ingen tror henne, for blant vennene er hun kjent som litt av en løgnhals. Da festen er over, finner de den samme jenta drept. Ariadne, som er venn med Hercule Poirot, får ham interessert i saken, men det er ingen opplagt løsning.
Kjent stil fra krimdronningen med den belgiske detektiven i hovedrollen.
En gutt bor i et hus med mor, far, og storesøster. Om natten kommer en mann og dreper familien, men gutten, som ennå bruker bleier, unnslipper. Han stabber mot kirkegården, og der får han bli. Han får nye foreldre og nytt navn - Nobody Owens. Til hverdags kalles han Bod. Spøkelsene lærer ham triks for å overleve på kirkegården, og han har forbud mot å forlate den. Det er utenfor portene at farene lurer, for drapsmannen er fremdeles på jakt etter gutten som unnslapp.
Lettlest og spennende spøkelseshistorie for ungdom. Den sies å være spøkelsesvarianten av «Jungelboken».
Tangen har utgitt bøker før, og tidligere i år utga han første bok i en ny krimserie.
Spørsmålet er bare: Trenger man flere krimserier, når det produserer både norske og oversatte krimserier i fleng? Svaret er ja. Selv om krim kan til tider være veldig likt på mange måter, er det en eller annen gang noen som skiller seg ut med fortellerstemme, og visse elementer. Av og til føler seg foret opp av krim. Samtidig er det ofte en sjanger man vender tilbake til. Sånn er det i hvert fall med meg.
Krim er ikke bare vås
Derfor er det kjekt med nye stemmer i krimserier som kan friske opp krimverdenen. Vargtimen er på ingen måte original, men det skal jo mye til i vår moderne tid, dog den er svært akutell og tar opp et alvorlig tema. Dette er en bok som hadde vært interessant å diskutere om, eller bruke i en skoleoppgave, siden den tar for seg sårbare tenåringer. Krim er ikke bare vås som kanskje mange tror.
Selve boka er om politioverbetjent Gabriel Fjell som får mange utfordringer fremover, både på jobb og privat. Han er en mann i trettiårene, og muligens litt ung for jobben? Han er også i et forhold som er temmelig ferskt. Han og Makena går godt overens. De bor ikke sammen ennå. Makena bor for seg selv, mens Gabriel bor sammen med faren. Faren hans bor i underetasjen, og Gabriel har mye ansvar for ham siden faren sliter med alvorlig angst. Deres familie bærer på en tung fortid. Gabriels søster begikk selvmord for mange år siden, men det tærer fremdeles på foreldrene hans og ham selv. Det er en smerte og et savn som aldri forsvinner. Det blir ikke lettere for Gabriel da han kommer over en spesiell og sårbar sak.
Dyster og krevende sak
En kvinne som skal ha gått en avides tur i mørket og kommer over et lik. Det virker som jenta som blir funnet, har tatt sitt eget liv. Men da flere ungdommer i nærområdet dør, blir Gabriel Fjell satt på saken. Men er han i stand til det, da han har opplevd selvmord i familien selv? Det er litt morsomt at Gabriels mor kaller indre demoner for gamle husnisser, da han er hjemme hos henne. Hun viser at hun er en smule bekymret for ham angående saken han jobber med. Foreldre skal jo som kjent beykmre seg for sine barn, selv når de er voksne.
Etter hvert som etterforskningen pågår, finner de ut at ungdommene driver med et nettspill som heter Blue Whale Challenge. Gjennom noen små utfordringer de får underveis, skal de psyke seg opp til det siste steget, som er selvmord. Er nettspillet på en nettside eller gjennom en app, og hvem er det som gir ungdommene disse tullete utfrodringene, og hvor langt er de sårbare ungdommene villige til å gå? Noe alvorlig skjer og Kripos blir innlandet, men er det for sent? Hvor mange ungdommer er nødt til å bli skadet, eller eventuelt miste livet, før de nøster opp saken?
Temmelig dystert med en slik challenge, kan man si. Men det er skrevet på en troverdig måte. Man undrer seg på hva slags mennesker som melder seg på en slik challenge og hva som kan ha gått så galt, at de er villige til å såre seg selv og sine nærmeste.
Flere spennende aspekter i boka
Samtidig følger man en annen handling, litt lenger tilbake i tid. Den er om en familie som består av mor, far, datter og to sønner. Faren i familien føler seg utenfor i sin egen familie siden mor og datter er så sammensveiset. Grunnen er at det er bare han som ser at deres egen datter er svært manipulerende og fryser ham ut med vilje, men han føler seg helt alene i det hele.
Har disse to handlingene noe til felles, noe med hverandre å gjøre?
Personlig likte jeg best å lese om faren som blir utfryst og på en måte hånet av sin egen datter, bedre enn nåtid delen. Syntes den handlingen hadde mer atmosfære og var noe småuhyggelig. Så hadde ikke hatt noe i mot at den delen fikk en større plass.
Vargtimen er en svært dyster krimbok, både når det gjelder tema og handling, men overraskende nok har den også sine morsomheter. Tangen kommer med en del humor i alt det svarte. Det gir en fin balanse i det hele.
Gabriel Fjell er som nevnt i trettiårene, hvis jeg ikke er helt på bærtur. Tilgi meg hvis jeg husker feil. Men det var på en måte morsomt å lese om ham, for det føltes ikke som om jeg leste om noen fra min egen målgruppe. Det føltes mer ut som jeg leste noen som var minst tjue år eldre. Om det er er på grunn av jobben som sliter på ham, eller tanken på søsteren hans, eller ansvaret for sin egen far, vites ikke. Men han føltes langt eldre.
Nok jatting fra meg. Det jeg prøver å si er at, til tross for at boka har sine svakheter som i fleste krimbøker, har den en engasjerende og akutelt tema. Likte også godt at black metal miljø ble nevnt i boka, noe jeg er svært interessert i. Det gjorde Vargtimen hakket mer fengslende.
Fremdeles usikker på hvor godt jeg liker Gabriel Fjell, men leser mer enn gjerne neste bok for å finne det ut.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
