Denne bygården i Kairo, ble bygget i 1934 og står fortsatt. Bygningen utgjør rammen i fortellingen om kvinnebedåreren Zaki Bey, den begavede sønnen til vaktmesteren, Tahal, som drives ut i politisk ekstremisme, Hatem - homoseksuell avisredaktør, Buseyna som brødfør familien og må utstå butikksjefens seksuelle overgrep, og Hagg Azzam som har en hemmelig kone nummer to.
Bestikkelser er det mest hverdagslige som finnes i denne motsetningsfullt byen, der de rike utnytter sin posisjon til fulle.

En meget interessant bok med god innføring i det egyptiske dagliglivet til fattig og rik.

Fin roman som tar opp viktige spørsmål, og har flotte skildringer av dynamikken i en dysfunksjonell familie

Utdrag fra omtale på bloggen min:
For det første skriver Johnsrud knakende godt. Språket er levende og rikt. Svært røft til tider, men også vârt og poetisk i enkelte partier. Og ikke minst effektivt med korte kapitler, med et innebygd driv, elegante vrier og passende doser spenning. Han spinner svært mange tråder underveis, men han håndterer dem som en dreven dukkefører slik at man hele tiden makter å beholde oversikten.

Amerikanske Jane har opplevd noe fryktelig og rømmer til Norge. Som de fleste amerikanere har hun slekt der, men hun har aldri møtt dem.
På flyet havner hun ved siden av en underlig skrue med det uforståelige navnet Ulf. Han er zoolog på jakt etter moskus.
Jane camper hos slekten i Oslo, men rømmer og havner i telt uten kart, kompass og en utladet mobil...
Det viser seg at Jane har opplevd en stor personlig tragedie, og bit for bit avsløres fortiden hennes.
En liten bok med stort innhold!

Hvor ofte er det normalt å glemme før man bør ta det alvorlig?

Det er helt normalt å glemme litt; blant annet hvor man skal og hva man skal gjøre. Det skjer med oss alle. Men det er ikke normalt når dette problemet oppstår gang på gang. Dette skjer med Alice. Under en løpetur kjenner hun ikke igjen omgivelsene rundt seg, og ofte glemmer hun hvor hun skal og hva hun skulle til å gjøre. Hun glemmer til og med hvem hennes nærmeste er for det er ikke alltid hun kjenner igjen dem. Hun oppsøker en nevrolog i all hemmelighet og får vite at hun er rammet av tidlig Alzheimers sykdom og hun er bare femti år. Hvordan er dette mulig? Og hvordan skal hun fortelle og forklare dette for familien uten å bli sett på som en sykdom, for hun vil bli sett på som den samme, nemlig Alice Howland. Hun jobber tross alt som professor ved Harvard og er livredd for å miste alt hun har jobbet så hardt for. Det er ingenting som skremmer henne mer enn det.

Ingen damelitteratur
Dette er en bok jeg hadde hørt mye om på forhånd, men i og med at jeg var på en måte redd for at dette ville være en chick - lit bok, så derfor utsatte jeg den en god stund, men selv om bokomslaget og baksiden høres noe ut som chick - lit så er det ikke det. Jeg har ikke noe i mot chick - lit og leser det av og til, men det er ingen favorittsjanger. Jeg var interessert i denne boka først og fremst fordi konseptet hørtes noe spesielt ut. Og etter at jeg fikk vite at boka ville bli film, ble jeg bare enda mer nysgjerrig på boka og fremskyndte den litt, og jeg angrer ikke. Den kan også fint leses av både menn og kvinner.

Det Lisa Genova klarer er å få frem den realistiske biten, både av forklaring på sykdommen, hvordan det påvirker hovedpersonen selv og utfordringene hun møter underveis, og få frem frustasjonen i det hele, både fra hennes perspektiv og de nærmeste. Man får kjenne på hvordan maktesløsheten hiver seg over en når noen man er glad i blir rammet av sykdom.

Viktige opplysninger i søkelys
For noen kan det kanskje bli litt vel mye snakk om sykdom i boka da forfatteren forklarer grundig hvordan denne sykdommen oppstår og utvikler seg, man får mange genetiske detaljer. Det kan kanskje bli kjedelig og noe masete for noen, men selv syntes jeg det var interessant og en viktig og relativ del å ta med. Det er ikke alltid man tror at unge folk kan bli rammet av en slik sykdom, men det kan faktisk dessverre skje.

Jeg har også sett filmatiseringen med Julianne Moore i hovedrollen og som hun vant sin første Oscar for. Det er en av de bedre filmatiseringene jeg har sett og jeg så den kort tid etter at jeg hadde lest boka. Det var selvfølgelig noen scener som ikke var med i filmatiseringen, men slik er det med alle filmatiseringene, man får ikke plass til alle scenene. Syntes likevel at filmen var veldig tro mot boka. Det ble ikke gjort mye forandringer, bortsett fra stedsnavn og at hun jobber ved Columbia universitet i filmversjonen istedet for Harvard. Det eneste som irriterte meg litt var at Kristen Stewart var med i en slik film for hun har på en måte ikke i en slik film å gjøre. Mener ikke å henge henne ut altså, men synes bare at hun er en kjedelig skuespiller fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk. Det er ikke mange filmer jeg har sett henne i, men de jeg har sett så har hun det samme ansiktsuttrykket uansett hvilken situasjon hun er i.

Alltid Alice er en viktig bok å få med seg samme om man kjenner noen med denne sykdommen eller ikke, for den gir et menneskelig innblikk i utfordringene en pasient med denne sykdommen møter underveis. Dette er ingen tåreperse (har aldri grått av en bok) hvis noen er redde for det, men den er sårbar, og informativ bok om når livet tar en uventet vending. En fin bok å få med seg hvis man vil ha noe realistisk og minnerikt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bodil Malmstens första diktsamling på 22 år är en sorgesång och anklagelse mot universum. Det är sällsynt vackert och mycket melankoliskt, skriver Josefin Holmström i Svenska Dagbladet.

Og jeg er helt enig. Dikt er ofte vanskelig på et annet språk. Ikke denne. En nydelig bok om et veldig vanskelig tema, døden.

En nydelig roman med spenning og flotte karakterer

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Anne B. Ragde vet hvordan hun skal forføre sine lesere. Stilsikkert, og med et sobert og til tider lekent språk griper hun tak i deg. Du blir interessert. Og det er godt håndverk det, å få deg interessert i noe som egentlig ikke er så overvettes interessant i seg selv. Fordi det er ganske så trivielt mye av det som fortelles........

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Som nevnt bygger boka opp mot en tragedie i 2004. Men det går så uendelig lang tid fram mot dette, og de hyppige tidsskiftene gjør forvirringen stor og utålmodigheten enda større. Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Forfatteren letter delvis på sløret, men ikke helt, og temperaturen stiger og jeg tror at nå nærmer vi oss noe. Men akk, det varer ikke lenge. For så introduserer han enda en tidsepoke, enda lenger tilbake i tid, og det oppleves som å starte på nok en ørkesløs ørkenvandring, slik at den nerven forfatteren ønsker å bygge opp - mot den store avsløringen på slutten av boka - den nerven blir fullstendig tynnslitt.

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens.

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen.

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk.

"Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele.

Underveis gir Edouard Louis ordet til søsteren sin, og hun opptrer som bokas jeg-person. Hun beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ...

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg.

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet.

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

To flotte livsskildringer - anbefales!

Jeg er enig med deg at det her er fryktelig mange personer å forholde seg til fra første stund. Men likevel, gi hele boka en sjanse, samt les de tre påfølgende! Etter hvert blir du langt bedre kjent med karakterene - både de to hovedpersonene og de fleste av bipersonene.

Følger Lazy Masquerade jeg også, og Urmaker, Corpse Husband og Mr. Nightmare som er i samme youtube kategori der de leser opp andres personlige skrekkhistorie, og må si at Mr. Nightmare er min favoritt, fordi han har den perfekte stemmen for dette og hans kanal har mye skrekkelig atmosfære. Så han må du sjekke ut siden du også liker den kategorien. Jeg er vel for gammel for slikt, men skrekk er skrekk og det er og blir en favoritt. De leser opp skrekkhistorier som andre skal ha opplevd og det er opp til oss lyttere å tro på det eller ikke.

Jeg har lest mange serier og trilogier (fra start til slutt) selv om jeg ikke har vært fan seriene jeg har lest og lest hele serien selv om de har bestått av flere hundre sider, men Harry Potter ble jeg ikke noen fan av rett og slett og jeg har heller ikke samvittighet til å avbryte bøker, det kan jeg heller ikke siden jeg startet en bokblogg for ti år siden. Så jeg leser hver bok fra begynnelse til slutt samme om jeg liker den eller ikke. Harry Potter bøkene leste jeg bok 1 - 4 før jeg startet å blogge, men sluttet å lese den fordi jeg var mer interessert i å lese andre bøker i stedet. Så de siste ti årene har jeg ikke avbrutt en eneste bok og leser den ferdig samme om jeg liker den eller ikke. Har ikke samvittighet til å avbryte.

Jeg liker sære ting jeg også, men foretrekker nok mest sarkasme når det kommer til humor. Det er den eneste humoren jeg "forstår meg på" fordi jeg er ganske sarkastisk selv og kan av og til gå over streken, men, men, sånt skjer av og til, samme om man mener det eller ikke:)

Og jeg kommer til å se The dark tower filmen uansett spesielt nå som jeg leser bokserien. Det var bare tilfeldig at jeg begynte å lese den nå for det var etter at jeg startet å lese serien at jeg fant ut at det ville bli film. De prøvde å filme bokserien før en gang, men de måtte gi opp, men det tror jeg ikke de gjør denne gang. Men skal vente til filmen kommer på blu-ray/dvd for foretrekker å se filmer alene for går man på kino blir man forstyrret av folk som holder på med mobilen hele tiden og eller folk som hele tiden snakker med hverandre under filmen. Det er irriterende så har sluttet å gå på kino for flere år siden:)

Håper du sjekker ut Mr. Nightmare kanalen på youtube for der er det mange gode skrekkhistorier som du kan kose deg med i høst:)

Ps: Gratulerer med dagen som var i går:)

Stolt av å ha fullført, og går gladelig videre til bok nummer 2

Fin poesi men for mye av det ytre ødela for leseopplevelsen. Espedals kjærlighetssorg har vi hørt nok om nå

Det gjør ingen ting:-) Det viktigste er å beholde lesegleden.

En ung trebarnsmor blir funnet drept på brutalt vis i sitt eget hjem. Hennes syv år gamle datter er eneste vitne.
Kort tid etter blir nok en kvinne drept, og politiet mistenker at det er samme gjerningsmann.
Huldar leder etterforskningen, men han mangler spor. Dette fører til konflikter og frustrasjon innad i poltikorpset.
I tillegg fanger en radioamatør opp merkelige meldinger som knyttet ham til de drepte, og han begynner å undersøke saken på egenhånd...

Rystende krim fra Island, som jeg likte godt. Bra driv og interessant plot.

De fire barna i Madigan-familien vokser opp på vestkysten av Irland, men som voksne er det kun Constance som er igjen der. Dan bor i New York, Emmet i Mali og Hanna i Dublin.
Moren, Rosaleen, er familiens midtpunkt og vanskelige matriark, som plutselig bestemmer seg for å selge familiehjemmet. Dette får alle til å vende hjem for å feire en siste jul sammen, og de blir alle konfrontert med fortiden.

Veldig ujevn og fort glemt for min del.

The Dark Tower blir ikke serie, men en film. Den skal jeg også se. Ikke på kino, fordi har ikke gått på kino på flere år så venter til den kommer på blu - ray/dvd:)

Jeg leste fire bøker i Harry Potter serien og ga opp resten av serien. Jeg likte bok tre godt, men jeg ble aldri noen fan og kommer aldri til å bli det. Jeg ble dessverre ikke bitt av Harry Potter basillen. Sånn er det.

Jeg tenkte å lese 11/22/63 i sommer da jeg kjøpte boka, men andre bøker kom i veien og siden november uansett nærmer seg, så hvorfor ikke? Og er man en nerd, så er man en nerd:) Oktober er favorittmåneden for da er det skikkelig høst (favorittårstiden) og det er jo selve skrekkmåneden. Selv om jeg ikke blir redd av filmer og bøker lenger fordi jeg tror jeg er kurert etter å ha lest mye og sett mye av sjangeren:) Men liker skrekk fremdeles likevel, det er jo noe underholdende med det. En barnslig fryd, kan man kalle det;)

Og det stemmer det at King bruker forskjellige karakterer som dukker opp i forskjellige bøker av ham. Synes det er litt fiffig:) Skjønner ikke hvor han tar ideene sine fra, for det virker som om han aldri går tom for inspirasjon.

Leste Naiv Super for mange år siden, men husker jeg ikke likte den så godt. Jeg har veldig sær form for humor og liker det sære, men den boka ble litt for sær for meg. Men liker Doppler og boka L bedre av Erlend Loe. Har ikke lest oppgfølgeren til Doppler ennå, men det har jeg lyst til.

I fjor leste jeg Glassbarna av samme forfatter, og må si at jeg likte denne et lite hakk bedre, selv om det hakket ikke er så stort.

Simona er hos mormoren sin en ukes tid. Noe hun har gledet seg lenge til siden de har et godt og spesielt forhold. De står hverandre nære, men Simona oppdager at noe er annerledes med mormoren siden hun virker konstant sliten. Det er også noe rart med huset. Merkelige ting skjer og mystiske lyder oppstår. Det merkeligste av alt er statuene i hagen. Det virker som de rører og flytter på seg. Gjør de det selv, eller er det noen som driver gjøn med Simona? Hva er det som egentlig foregår?

Frittstående serie
Steinengler er tredje bok i Glassbarna serien og disse bøkene kan fint leses som enkeltstående bøker fordi de har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre. Det er samme hovedkarakterer (Simona og vennene hennes; Billie og Aladdin), men det er nye handlinger (mysterier) i hver bok, så man trenger ikke å lese denne serien i kronologisk rekkefølge. Andre boka, Søvlgutten, har jeg ikke en gang lest, men følte ikke at det var noe jeg burde ha lest før jeg leste Steinengler, for følte ikke at det var noe som manglet på den måten, så det er ikke en serie man må lese "slavisk". Det er en serie av enkeltstående bøker av samme forfatter.

Enkel og stemningsfull
Denne barneboka er veldig enkel lesing for oss voksne, men likevel stemningsfull. Jeg fikk spesielt sansen for bestemoren. Hun virker egentlig kul og varm. Det er som om man blir kjent med henne personlig fordi man blir kjent med henne på flere plan. Spenningsfaktoren derimot var dessverre ikke så høy som forventet av en bok fra denne sjangeren. Dette er spenning blandet med noen grøsserelementer. Det som er synd er at dette blir for typisk for meg når det gjelder grøsserelementer. Merkelige ting som skjer, stemmer fra intet, rare lyder og karakterer som tror de innbiller seg ting. Ikke spesielt nyskapende for å si det sånn. Man tror jo ikke at barn er spesielt kravstore, men alle er forskjellige og krever forskjellig ut av bøker, og av og til får man ikke det man vil ha ut av en bok. Og for oss voksne er Steinengler noe forutsigbart, og blir noe tungtrødd i lengden da ikke noe overrasker, men stemning og atmosfære har den. Det blir mer "koselig" lesing enn skremmende lesing.

Både Steinengler og Glassbarna virker som en del av en serie som kan minne litt på Nancy Drew, der samme personene tilfeldigvis ender opp i det ene mysteriet etter det andre, bare i en forenklet versjon.

Steinengler er mer forutsigbar og koselig lesing enn skremmende for oss voksne, og kanskje mer spennende for yngre lesere? Det kommer an på om unge leseheseter er lettskremte eller ikke. Vet jo at denne boka er beregnet for barn, men det trenger ikke å bety at de er mer lettskremte enn voksne? Dette kan være en fin introduksjon til yngre lesere som vil utforske mysterie og horrorsjangeren nærmere nå som Halloween er rett rundt hjørnet.

Fra min blogg: I Bokhylla