Litt kjedelig, kanskje meg, men jeg kom ikke inn i den, og den ga meg ikke noe nytt.
Det er litt av en historie dette, men jeg gjorde meg noen tanker underveis som tok noen prikker vekk fra terningen.
Absolutt en bok det er verdt å bruke tid på, enten du har gamle foreldre og demensspørsmål, eller du har tenkt å bli gammel selv :)
Sam Lloyd er mest kjent for boka Minneskogen som ble utgitt på norsk i 2021. Selv om den hadde fått mye skryt og jeg likte den, var den samtidig noe lunken. Ble ikke helt betatt.
Selv om man ikke ble helt begeistret, er det kjekt å gi et forfatterskap en ny sjanse, for man vet aldri hvilken retning det kan gå. Det er enten eller.
Idyll varer vel ikke evig?
Kjølvann er om Lucy Locke som har alt. Et vakkert hus, mann og fine barn. Etter en noe turbulent fortid, har hun endelig livet på stell. En livstruende storm er på vei, og hun får en beskjed som forandrer tilværelsen hennes helt. Hun får vite at det er blitt sendt et nødsignal, og båten deres er funnet. De regner med at det er hennes mann, Daniel som har sendt nødsignalet. Men det er ikke det verste. Hverken han eller datteren eller sønnen er å se noe sted. Har han tatt dem med i båten? De nærmeste timene blir svært avgjørende, og Lucy lever i en uvisshet da hun ikke får tak i noen av barna. Er hun i ferd med å miste alle sammen?
I mellomtiden blir man kjent med etterforsker Abraham Rose, og han gjør jobben sin til tross for helseproblemer, og han er heller ikke den med størst selvtillit på grunn av utseende. Likevel prøver han å gjøre jobben sin og hjelpe Lucy så godt han kan.
Ujevn drivkraft
Dette er en krim og må si at boka var svært tam med tanke på begynnelsen og hvilken sjanger den tilhører. Introen var god, og så opplever man en dødtid før man er midtveis i boka da ting tar seg opp igjen, og så daler det enda en gang. Både Abraham og Lucy var karakterer jeg ikke fikk noe bånd til. Lucy virket noe høy på seg selv og etterforskeren er typisk som sliter med et eller annet, og som prøver å holde fokus på jobben på tross av ting han sliter med.
Det jeg likte aller minst var nok fortellerstemmen. Det var lite driv, savnet mer milljøbeksrivelse og likte ikke de religiøse partiene i boka. Derfor var boka dessverre et slit å fullføre. Det var en bok jeg gjerne ville like, da konseptet virket interessant og i sommer leste jeg to båtkrim. Det var denne og Svarte seil av Rebecka Edgren Aldén, og jeg må si jeg likte Svarte seil mye bedre. De har ingen likheter når det gjelder selve handlingen, men siden begge dreide seg delvis om båt, var dette grunnen til sammenligningen.
Syntes Kjølvann ble noe tungtrødd, karakterene hadde lite kjøtt på beina, og savnet mer suspense. Bokas hensikt var å være spennende og rørende, men jeg følte ingen av delene. Den hadde noen gode partier, men de ble for lite utnyttet. Minneskogen var et hakk bedre.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
En interessant bok om kanskje verdens viktigste leder!
I boka får vi en litt overfladisk oppramsing av oppvekst og bakgrunn til Kinas mektige leder, president Xi Jinping. Årsaken til dette er som forfatteren forteller oss at det finnes svært lite kilder om denne lederens oppvekst.
Sun Heidi Sæbø har tydeligvis forsøkt, men ender opp med å antyde mer enn slå fast hvorfor og hvordan Kinas makt er blitt den han hat blitt. Det nærmeste en autentisk kilde er en «professor» som kjente Xi da han var ung. Men selv denne kilden er usikker, han kan jo ha sin egen agenda som Sæbø konkluderer.
Derfor blir vi ikke så mye klokere på hvem Xi Jinping er, hva som har formet han eller hvorfor det nettopp ble han som i dag utvilsomt er verdens viktigste leder. På dette området må jeg innrømme at boka skuffer.
Der Sun Heidi Sæbø er på sitt beste er i sin skildring av enkeltmennesker som hun har møtt på sine reiser i Kina. Dette er små beretninger som gir oss et inntrykk av hvordan det er for både uigurene, opposisjonelle og «vanlige folk» å leve i Kina i dag.
På den måten blir vi likevel litt klokere av å lese denne boka!
Forfatterhelt Stephen King fyller 76 år i dag, og la oss håpe at han ikke pensjonerer seg med det første.
Han tenkte på å pensjonere seg for mange år siden, men heldigvis ombestemte han seg og har skrevet flere bøker siden, blant annet Fairy Tale som ble utgitt i fjor.
Ingen ny favoritt av King
Kjente jeg ikke gledet meg spesielt til denne da jeg visste det var fantasy. Vet at Stephen King behersker mange sjangere, for har lest The Dark Tower serien som jeg likte veldig godt, og siden jeg ikke er noen fantasyleser, visste jeg nok at denne ikke ville bli noen ny favoritt. Leser fantasy av og til, men da helst urban fantasy eller fantasy blandet med litt horror. Fantasy skjønner jeg mer på skjermen enn når jeg leser om det. Men siden Fairy Tale var skrevet av King, måtte jeg jo lese den siden han er min favoritt.
Fairy Tale er om sytten år gamle Charlie som ikke har hatt et enkelt liv. Moren hans døde du hun ble påkjørt på vei til butikken, og faren hans har lenge slitt med alkhohol etter det, så Charlie er blitt tvunget til å bli tidlig voksen. Samtidig har han skolen han må gjennom. Livet hans forandrer seg da han hører en febrilsk hund. Gjøingen kommer fra et nedslitt hus som omtales som et slags spøkelseshus i nærområdet. Siden gjøingen ikke slutter, trenger Charlie seg inn på eiendommen, og finner en skadet mann med hunden i nærheten. Charlie tilkaller ambulanse og selv om han og Mr. Bowditch ikke kjenner hverandre, og han må oppholde seg på sykehus en stund, tilbyr Charlie seg å passe på huset og hunden mens han er borte. Etter mye om og men, får Charlie ansvaret for huset, hunden og attpåtil skolen. Charlie og hunden Radar får et spesielt bånd og hunden begynner å bli like gammel som eieren i menneskeår. Charlie får beskjed om å holde seg unna skjulet i hagen. Hva skjuler det seg der?
En spesiell hemmelighet
Etter at Charlie og Mr. Bowditch oppnår mer fortrolighet når Mr. Bowditch er hjemme igjen, får han vite om en magisk løsning som kan få den gamle Radar til å bli bedre og kanskje leve litt lenger. Men da må han legge ut på en underlig reise gjennom en slags portal som ingen andre vet om, og selv om denne løsningen ikke kan garantere hjelp for hunden, er det likevel verdt å prøve.
King slo gjennom som horrorforfatter og siden den gang har han gitt ut både horror og bøker i andre sjangere. Selv om jeg vet at han mestrer andre sjangere, foretrekker jeg ham som horror og thriller forfatter. Det er da jeg syns han er best.
Interessante bånd
Fairy Tale er et sjarmerende konsept, spesielt hvis man har et bra forhold til dyr, og man skjønner hvorfor Charlie blir så knyttet til Radar. Man vil jo at dyrene man har i livet sitt, skal være friske og leve så lenge som mulig. Likvel slet jeg meg gjennom boka fordi som sagt, ren fantasy er ikke helt min sjanger i bøker. Jeg har da store vanskeligheter for å se for meg disse verdenene som blir beskrvet. Her begynner ikke fantasybiten før på side rundt 170, og før den biten likte jeg boka godt. Jeg likte å lese om Charlie og hans forhold til den gamle mannen og hunden hans. Charlie er kanskje veslevoksen, men det ligger i blodet hans å hjelpe andre.
Grunnen til at jeg slet med å komme meg gjennom boka, og fantasydelen hadde begynt, ble det litt for mye Alice i Wonderland. Selv om hensikten var god, var det en smule surrealistisk og vel rart. Ofte føltes det som om boka var skrevet av en helt annen forfatter, både når det gjaldt historie og stil. Men likte illustrasjonene i boka som dukket opp hver gang et nytt kapittel begynte.
Fairy Tale er en god bok når det kommer til coming of age som han er svært dyktig på å beskrive, og karakterer generelt. Likte også båndet Charlie fikk til Radar. Et bevis hvor lett det er å bli glad i dyr, men Fairy Tale er dessverre ikke Kings beste. Mye av grunnen er nok at dette er en fantasy, en sjanger jeg ikke leser mye av, og den ble noe rar og tungtrødd etter hvert. Tror kanskje at fantasyelskere vil like denne bedre.
PS: Hvis du har samme utgave som meg (den med en gutt og en hund som er i skogen utgaven), ikke les baksideteksten før du skal begynne med boka, siden baksideteksten er svært lang og altfor avslørende, noe som er synd.
Fra min blogg: I Bokhylla
Som bokhøsten, er også Tv høsten i gang, med Anne Lindmo som fredagsunderholdning.
Selv har jeg ikke sett en eneste episode. Grunnen er at jeg ser ikke norsk talkshow. Jeg har fulgt med på noen britiske og amerikanske i stedet. Selv om jeg ikke har sett programmet hennes, vet jeg godt hvem hun er.
Andre sider av den folkekjære programlederen
På Tv-skjermen ser de fleste en humoristisk og underholdende side av Anne Lindmo, men i boka får man se mange sider av henne, og hvordan hun takler forskjellige utfordringer. I begynnelsen er det vel mye om hennes mann og deres to sønner. Noe som er forståelig da turer oppstår gjerne gjennom og med familien. Noen starter med søndagsturer før man trapper opp til flere avanserte turer, mens andre holder seg til vanlig søndagsturer som består av en enkel gåtur.
I Min tur beskriver Lindmo om fjellturer med familie, alene, og med venner. Hun beskriver sitt bånd til naturen på en forståelig måte, og utfordringerden har å by på. Uansett vær og årstid, og selv om frykten spiller henne noen ganger et puss, har hun et stort pågangsmot. Hvordan hun forklarer lettelsen over å komme frem dit hun skal etter en tøff utfordring, av og til med folk hun kjenner, og noen ganger med fremmede, er både sjarmerende og underholdende. Noen ganger må man bare hive seg i det, og mestringsfølelse er noe av det viktigste man kan oppnå.
Noe lite om soloturer
Som nevnt blir familien hennes nevnt mange ganger, både når turene planlegges og mens de er på vandring. Mannen i boka er navnløs og omtales som mannen med stor M, og føler at å lese om familieturene deres, blir noe internt. Likte best å lese om soloturene eller da hun dro sammen med venner. Trodde at det var det boka egentlig skulle handle om, så derfor ble jeg noe skuffet over at det var lite av det. Skjønner at dette ikke er noen Lars Monsen bok, men det hadde vært fint å lese om flere soloturer og hvordan håndtere vær og natur alene når man er på tur, fra et kvinnelig perspektiv også.
Men som nevnt, er det jo ikke den slags bok. Dette er en bok som er beregnet som en slags hyllest til naturen og hva turer kan gi en person, og det beskriver Lindmo på en fin og troverdig måte. Det eneste som trakk ned er at temaet er noe snevert, og da er det lett for at det kan bli noe monotont i lengden, noe denne ble. Men alt i alt er Min tur en sjarmerende og småunderholdende bok om hvordan man blir kjent med seg selv og andre i natursammenheng.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
I fjor leste jeg Sanatorium av Sarah Pearse. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men ikke utviklingen som ble for gjennomsiktig, og fikk ikke helt sansen for fortellerstemmen.
Men prøvde igjen med den frittstående oppfølgeren Øya, der man igjen møter Elin Warner og kjæresten Will. En vennegjeng som er svært forskjellige, drar til en øy ved Devon. På øya er det et helse og velbehag hotell, men øya har en mørk fortid. En seriemorder skal ha holdt til der, og etter den tid hevder lokalfolk at det hviler en slags forbannelse over øya. Da en kvinne blir funnet nede ved en av klippene hvor man kan gjøre yogaøvelser, blir Elin Warner satt på saken. Det mystiske er at den døde heller ikke var gjest. Hun skulle egentlig ha vært et helt annet sted.På grunn av indre demoner har hun i det siste tvilt på sitt ståsted når det kommer til yrket hun har valgt seg. Kan hun bevise denne gang at hun er mer enn god nok, og at hun kan overvinne fortidens spøkelser?
Sanatorium og Øya er veldig like bøker. Begge handlingen skjer på et isolert sted,et slags moderne lukket rom mysterie, og man møter igjen Elins tvil om mye og mangt. Noe skjer også at forholdet til Elin og Will blir satt på prøve.
Selv ville jeg lese Øya fordi handlingen skjedde på et isolert sted og likte også fortiden med en seriemorder. Tenkte at dette ville bli spennende. Men fortellerstemmen blir for finpolert til at det blir spennende. Det tar seg aldri opp. Det blir for mye beskrivelser om tanker og følelser. Synes begge bøkene tok for mye plass om forholdet til Elin og Will. Skjønner at samliv er viktig for enkelte hovedkarakterer i bøker, men her tok det vel mye plass, og saken ble noe i bakgrunnen.
Øyas bakgrunnshistorie ble ikke utnyttet godt nok
Kunne også ha tenkt meg at den berømte seriemorderen fikk større plass og øyas mørke fortid, slik at man kunne kjenne på frykten til lokalfolket. Litt mer lokalhistorie hadde vært fint, selv om det er oppdiktet, for å kjenne til stedet bedre. Man fikk i stedet mye om følelser, usikkerhet og andre beskrivelser, men ikke så mye landskapsbeskrivelser. Noe som er synd da det kunne bidra til å øke mystikken og isolasjonen enda mer.
Øya var på ingen måte elendig, men den ble heller aldri helt spennende. Boka hadde ypperlig bakgrunn til at det kunne bli creepy, men forfatteren utnyttet det ikke. Usikker på om jeg kommer til å utforske dette forfatterskapet mer. I så fall blir det på lydbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)
Dette er en liten bok med mye innhold. Den belyser veldig godt at ikke alt er så svart/hvitt som man i utgangspunktet tror/mener. Alt fra spørsmål angående hijab til porno blir belyst på en god måte. Det er tørre fakta, men langt fra kjedelig, heller opplysende, tankevekkende og interessant.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke:
19:51, 10. september 2023
Synes boka startet utrolig tregt og repetitivt, full av syting fra hovedpersonen, Knut, som er forfatter. Han er irriterende og patetisk, og jeg heiet ikke mye på ham underveis. Den tar seg opp midtveis, og jeg lo godt og var ganske flau på Knuts vegne en rekke ganger. En litt under middels leseropplevelse for min del.
Sist sett
