England 1913: Aristokraten og poeten, Cecil Valance, besøker vennen George Sawle på "Two Acres.
Georges søster, Daphne, er bare 16 år, og i løpet av helgen, forelsker hun seg hodestups i Cecil.
Cecil skriver et dikt til henne, som senere skal bli både berømt og elsket over hele landet.
Cecil faller i løpet av 1. verdenskrig, og får nesten helgenstatus.
Daphne gifter seg med Cecils yngre bror, og opp gjennom årene prøver diverse biografer å finne ut hva som egentlig hendte den helgen i 1913.
Denne sleit jeg meg gjennom bare for å få svar på hemmeligheten til Cecil, men det var det ikke verdt. Tung, ujevn og forvirrende.
Rufsetufsa som svar til Turid Kjendlie :
23:59, 7. november 2016* Diskusjon: Rufsetufsa om I fjor var en lang natt roman av Joakim Kjørsvik av Joakim Kjørsvik
Hei, skjønner meningen og det monotone med det. Budskapet bak det (det med manglende avsnitt osv, jeg var bare ikke engasjert, husker jeg, uansett hvordan forfatteren satte opp teksten og innhold. Når innholdet ikke engasjerer så hjalp det ikke hvordan han satte det opp:). Jeg brydde meg egentlig ikke noe særlig om boka på noen måte. Husker jeg var lettet da jeg var ferdig selv om boka er veldig kort. Jeg har ikke noe i mot monotone bøker generelt. Det var bare ikke boka for meg og kjente jeg bare ble mer og mer lei av den jo mer jeg leste:) Noen bøker blir man bare oppgitte av selv om man vet hva den vil frem til. Det var bare ikke boka for meg på noen måte:/ Sånn er det med bøker i blant og når man leser mye blir man mer kravstor og kritisk:) Det er ikke meningen det, altså:) Synes også at det er spennende med delte meninger. Synes det er mer spennende enn når man er enige om en bok:)
Tyskland 1945: andre verdenskrig er endelig over. Helene og sønnen Peter, skal dra fra Stettin for å komme seg vekk fra minnene. De er heldige og kommer seg med et overfylt tog. Senere går de av for å vente på et annet tog. Peter får beskjed av moren om å passe kofferten mens hun kjøper billetter, men timene går og moren kommer ikke tilbake.
Helenes tragiske historie blir langsomt rullet opp. Kan den gi svar på hvorfor hun forlot Peter?
Dyster og mørk, men interessant.
En personlig historie hvor forfatterens morfar spiller hovedrollen. Han vokste opp i trange kår, og leseren får et unikt innblikk i levesettet i Belgia fra sent 1800-tall.
Noe som preget morfaren til Stefan gjennom hele voksenlivet, var opplevelsen som frontsoldat under 1. verdenskrig. Stefan arvet morfarens notatbøker, og det er gjennom disse notatene vi får morfarens historie, som endte først i 1981 - 90 år etter hans fødsel.
Boken er delt opp i 2 hoveddeler, der vi i første del får forfatterens minner om morfaren, i tillegg til morfarens egne historier.
Del to handler om morfarens opplevelser under 1. verdenskrig.
Jeg visste lite eller ingenting om belgiernes krigshistorie, så dette var meget interessant lesning.
Når jeg hadde lest til side 140 bestemte jeg meg for å avbryte boken. Hvorfor? Forfatteren skriver godt, det var mange betraktninger, beskrivelser osv. som jeg likte. Men...allikevel fenget ikke boken meg. Jeg ble lei, syns det ble kjedelig og tankene mine ble mer og mer fokusert på de andre bøkene jeg har liggende som jeg har lyst til lese. Dette handler nok mer om meg enn om forfatteren.
Mye kan komme frem når man ligger for døden ...
Alle har hemmeligheter
Å være helt ny i bygda er ikke bare, bare og det får Peter Winston merke veldig tidlig. Han er en fersk prest i en bygd han nettopp har flyttet til, og han bor der ikke lenge før han får sitt første oppdrag. En middelaldrende kvinne ligger for døden og har som ønske å møte ham. Hun bor veldig avsides og det er noe kronglete å komme seg dit. På grunn av dårlig vær og veiforhold blir han og en sykepleier værfast og de må bo hos Marta Voll (den døende) en stund. Marta har også en slekning boende hos seg og som har pleiet henne den siste tiden. Men Marta har dessverre ikke lenge igjen å leve og Peter får høre noe fra henne som ryster ham, men hørte han riktig? I så fall blir ting satt i et noe annet perspektiv.
Dette er min første bok av Sylvelin Vatle og jeg sier ikke nei til krim. Men i det siste har jeg følt at krimsjangeren generelt har blitt noe slapp. Det er ingen bøker fra den sjangeren som er noe særlig spennende eller sjokkerer. Synes sjangeren har dessverre blitt noe kjedelig. Jeg foretrekker horror, men leser en god del krim også, men det er ingen krimbøker som skiller seg ut lenger. Det er ikke like underholdende som det var før, men jeg har ennå ikke gitt opp håpet.
Troverdig persongalleri, men drukner i standardkonsept
Den 13. engelen var heller ingen bok som imponerte. Det den skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Av og til er det nesten som å sitte i samme rom som dem. Det er lett å forestille seg hvordan de ser ut og man hører nesten stemmen deres. Men selve konseptet og krimmysteriet engasjerte ikke fullt så mye. Det ble som å lese standardkrim og man kjeder seg når ting blir noe forutsigbart. Savner å lese noe så engasjerende at man strever med å legge fra seg boka. Det er lenge siden sist; at man leser og leser og glemmer omstendighetene helt. Det er den følelsen jeg higer etter som leser og den følelsen fikk jeg heller ikke denne gang.
Det er ikke meningen å være kravstor, men det blir man automatisk når man leser mye. Før jeg begynner på en bok prøver jeg å være så lite forventningsfull som mulig, men samtidig er det håpløst å ikke ha litt forventninger likevel. For høye forventninger fører til større skuffelse, så derfor er det lettere å ikke ha noen forventninger til noe i det hele tatt.
Det er ingen som skriver veldig mørk krim lenger, noe som er synd. Det er ingen som våger å teste hvor mye lesere tåler. Håper at noen gjør noe med det snart for krimsjangeren begynner å miste gnisten. Den 13. engelen hadde en god start, men så ble det dessverre noe forutsigbart og fikk et uinteressant drag over seg. Den klarer ikke å holde på interessen helt så dermed opplevdes partiet fra midtdelen til slutten som noe tvangsmessig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Will Andrews ankommer den lille byen Butcher`s Crossing etter en slitsom reise med tog fra Boston og senere med hest og vogn under kummerlige forhold. Andrews er ingen cowboy, men kommer rett fra Harvard, og ingen i den lille byen skjønner hvorfor han absolutt vil oppholde seg der.
Han kommer i kontakt med Miller, som er jeger, og sammen drar de til fjellet i Colorado for å jakte bøffel. Det er nesten 10 år siden Miller så den "hemmelige" flokken, og den ene hjelperen som er med dem er skeptisk. Reisen kommer uansett til å sette spesielt Andrews på en uant prøve.
Tung og mørk historie, men beskrivelsene og språket trekker terningkastet opp.
Man vet godt hva som skjer med nysgjerrige katter. Enkelte ting skal man holde seg langt unna ...
Hemmeligheter under bakken
Graving er noe Londongutten Will Burrows har arvet etter faren sin. Det er utrolig hva man kan finne under bakken; verdier fra fortiden og andre hemmeligheter. Man vet aldri hva man komme over. Han deler som sagt denne lidenskapen med sin far, men en dag forsvinner faren gjennom en ukjent tunnel. Will bestemmer seg for å lete etter ham og tar med seg sin eneste venn, Chester. Begge er outsidere og de har i det minste hverandre å støtte seg til. Sammen drar de på leting etter Wills far, og under jakten på Wills far, kommer de over noe som kanskje vil sette deres liv i fare ...
Tunneler er en bok jeg kjøpte for mange år siden så den har stått lenge ulest i en av bokhyllene. Det er ikke den eneste. Det er mange som ikke blir lest med en gang, men prøver å prioritere de som har ventet lenge på å bli lest også. Alt etter tur. Det som fikk meg til å kjøpe boka var selve bokomslaget. Forfengelig, ikke sant? Jeg vet godt at man ikke skal dømme en bok ut i fra omslaget, men av og til skal det ikke mere til. Det skjer ikke hver gang, altså, bare for å understreke det.
Boka ble utgitt i 2007, for nesten ti år siden og har noe Harry Potter aktig over seg. Selv ble jeg aldri noen fan av Harry Potter. Jeg ble dessverre ikke bitt av den basillen. Om det var derfor jeg ikke falt helt for denne boka eller ikke, er ikke godt å si. Grunnen til at jeg ville lese den var på grunn av at konseptet i seg selv virket lovende. Jeg driver ikke med graving selv, men det er interessant tema å lese om og se dokumentarer av. Å være arkeolog må være verdens mest spennende jobb. Man vet jo aldri hva man kommer over. Så det var gravekonseptet som interesserte meg angående denne boka.
Lovende konsept er ikke alt
Dessverre ble det bare ikke den boka jeg hadde forventet meg på mange måter. Jeg hadde håpet på en mye mørkere bok, selv om denne er for ungdom, og dystrere. Noen spenningsnivåer her og der var det, men det ble aldri noen klimaks. Muligens fordi det er første bok i en serie og forfatterne ville kanskje spare mer av klimakset senere i serien, men det skader ikke å ha slike vendinger i første bok også. Sier ikke nei til cliffhangere så sånn sett syntes jeg førstebok ble noe slapp. Førsteboka i en serie skal jo være oppsiktsvekkende, vekke nysgjerrighet og skape spenning, men syntes ikke første bok i Tunnelerserien hadde noen av disse delene. I hvert fall ikke i en stor grad.
Serien Tunneler består av i skrivende stund seks bøker og tror neppe jeg kommer til å lese resten, for akkurat nå frister det ikke ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
