Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.
Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne.
Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Tronheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?
Om selvaksept og åpenhet.
James Dawson, som nå heter Juno Dawson, har skrevet en snerten bok om det å være seg selv uansett hvilken legning man er. Det er ikke viktig hvilken legning man har, bare man trives som man er og aksepterer seg selv.
Dette er en fin og informativ bok med humoristisk undertone. Forfatteren skriver med en lett og underholdende stemme, som om hun snakker med noen fortrolig. Hun belærer ikke hvordan man skal være eller hva man bør gjøre. Hun bare forteller om det å være forskjellig. Hun forteller og gjør rede for lesere mye om LHBT begrepet (Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Hun forteller om forskjellene på disse uttrykkene. Mye vet man om fra før, men stadig dukker det opp nye uttrykk og begrep som hun gir en liten oversikt på. Det gjør hun på en ryddig og ypperlig måte.
Med glimt i øyet
Det er lett å tenke at sakprosa generelt er tørt og monotont, men ikke bestandig, for denne boka var alt annet enn det. Den er svært lettlest og Dawson skriver med glimt i øyet. Dette er fascinerende lesing, og det er fint at noen skriver om noe som kan få andre til å føle seg mindre redde for den man er. Det er mange som ikke er hetero, og som ikke tør å innrømme hvem man egentlig er, i redsel for å bli avvist og bli dømt av andre, noe som er litt rart siden vi lever i 2017. Man skulle tro at folk var mer åpne og aksepterende, men dessverre ikke. Noen bærer fremdeles på eldgamle fordommer, noe som er både unødvendig og synd, for hva er galt med å vise hvem man egentlig er i dagens samfunn?
Fryktløs
Det beste med Denne boka er homo er at forfatteren viser ingen frykt i det hun skriver. Hun er åpen og ærlig, og tar opp temaer om alt fra homofobi, stereotyper, å komme ut av skapet, det å finne noen som har samme seksualitet som deg, sex og mye mer. Hun tar også opp begrepet aseksualitet. Så forfatteren er virkelig ikke redd for å skrive sannheten om ting og lære bort. Det kan bidra til at den som leser denne boka, kanskje kjenner seg igjen i noe av det forfatteren skriver, og kanskje få større selvtillit? Hvem vet?
Denne boka er homo er en viktig liten bok som tar opp store og alvorlige temaer. I boka er det også med bidrag fra andre som har forskjellige legninger, som forteller om hva de har opplevd rundt enkelte temaer, og som kan hjelpe både ungdom og voksne med å finne selvtillit hvis man sliter med å innrømme for andre hvem man er. Boka kan også fint bli brukt som pensum fordi den er svært lærerrik og gir et grundig innblikk i forskjellige temaer på en enkel og oversiktelig måte. Det eneste som trekker litt ned for min del er at noen partier kan være litt gjentagende og ikke alt var like interessant å lese om, men bevare meg vel, denne er virkelig verdt å få med seg. Den gir perspektiv på hvor viktig det er å akseptere hverandre uansett hvilken legning man har, hvordan man ser ut eller hvor man kommer fra.
Fra min blogg: I Bokhylla
Takk for det, Karen! Sånn har jeg det også! Noen bokomtaler trigger - andre ikke. Jeg har ikke skrevet noe om Nobelprisvinneren, men jeg har lest et par av hans mest kjente bøker tidligere, og har også sett filmatiseringene. De er helt uforglemmelige! Nå må jeg grave frem bøkene igjen, og forhåpentligvis lese noen flere av ham!
Leda er snart 48, skilt, og lærer. De voksne døtrene har flyttet til Canada med faren.
Leda kan reise på ferie akkurat dit hun vil, og hun velger sørkysten av Italia. Hun finner en perfekt strand, som hun frekventerer daglig.
Etter en ukes tid, blir hun oppmerksom på en ung kvinne og datteren hennes. De er begge del av en stor, napolitansk familie, men det er disse to Leda fester seg ved.
Mens Leda observerer de to, kommer gamle følelser fra da hun selv var ung mor opp i dagen.
Så forsvinner jentas elskede dokke, som er med på stranda hver dag...
Ganske mørkt tema, nok en gang godt skrevet, men synes ikke den når opp til tidligere utgivelser.
På 40-tallet flytter det unge ekteparet Rosa og Oriol Fontelles til Torena; en liten landsby utenfor Barcelona. Oriol har fått jobben som landsbylærer. Rosa er gravid med parets første barn.
Oriol er idealist, men blir raskt tvunget inn i fascistenes rekker. Rosa forlater ham, og Oriol innleder et forhold til den mektige Elisenda Vilabrú.
60 år senere finner Tina Bros Oriols dagbok på den gamle skolen, som nå skal rives. Dagboken er skrevet til datteren han aldri fikk møte.
En historie om motstandskamp, lidenskap, skyld, hat og politisk dobbeltspill.
Konsekvensene lager ekko fram til våre dager.
Både spennende og interessant historie, men synes skrivestilen blir for rotete innimellom. I starten var det nesten kaotisk. Hvem leser man om? Hans siste bok er bedre på det, men man må følge nøye med.
En stor takk til deg og alle dere andre som har engasjert dere i denne diskusjonen! Det har betydd mye for meg!
Jeg er veldig klar over at ikke alle applauderer alt jeg gjør. Jeg skriver heller ikke for alle og har aldri hatt som intensjon at jeg skal "please" alle. I og med at jeg skriver som jeg gjør, har jeg alltid tenkt at jeg skriver for de spesielt interesserte. Noen ganger røper jeg for mye av innholdet i bøkene jeg skriver om, og en del har meninger om dette. Det prøver jeg å gjøre noe med, med mindre jeg kommer til at det er vanskelig å skrive noe vettugt om boka uten å knytte det opp til handlingen. Her kan jeg sikkert bli flinkere til å advare mot at nå kommer det en spoiler.
Konstruktiv kritikk er helt greit. Men når det utarter seg til angrep på person, synes jeg ikke det er greit. Noen "nett-troll" må man imidlertid leve med. Da er det å håpe på at "indrejustisen" på aktuelle nettsted fungerer. Og det gjør det heldigvis på Bokelskere! Min glede ved å være medlem av dette nettstedet er dermed intakt! Tusen takk, alle sammen!
Jeg har i grunnen gitt opp å gjette på vinnere, for jeg er så milevis unna å treffe hvert eneste år at det kan være det samme. Men det er jo likevel lov til å håpe ... Mitt inntrykk er at den svenske nobelpriskomiteen elsker å kåre vinnere som er relativt lite kjent, slik at prisen som sådan skal løfte forfatterskapene og føre til at flere får kjennskap til dem. Svært mange av navnene på odds-listen er godt kjent hos de fleste lesere som følger litt med. Men det er en forfatter som muligens skiller seg ut (men her er det godt mulig at jeg tar feil), og det er Javier Marias. Han er spansk, og bøkene hans er stort sett oversatt til engelsk (tror jeg). Kun en av hans bøker er så langt oversatt til norsk, og det er "Forelskelsene". En fantastisk bok på alle måter! I høst kommer forlaget Press ut med en ny bok av ham - "Det onde er begynt". En Nobelpris til ham vil føre til at bøkene hans vil bli oversatt til enda flere språk, og det ville ha vært moro! Så jeg stemmer på ham!
Jeg har lest ditt svar flere ganger, og jeg kan virkelig ikke med min beste vilje finne noen kime til konstruktiv kritikk i det du skriver. Det er mer enn overtydelig at dersom jeg (eller "man") ikke skulle være enig med deg, så får jeg/vi tildelt diagnoser. Du er opptatt av å få frem at du er et oppegående menneske. Jeg brenner etter å si: men så oppfør deg som et oppegående menneske, da!
Bokelskere er et sted for bokelskere, og alle som trives med å være her, oppfatter dette som "sitt" nettsted. Ikke i eksluderende forstand, men fordi man ønsker å møte likesinnede. Her er det meningen at man skal diskutere bøker, ikke enkeltpersoner. Det fine med dette nettstedet er at det er rom for mangfold. Av og til dukker det opp sure "nett-troll" som fratar noen hver lysten til å være her, men de fleste lever godt med uenighet på faglig nivå.
For noen år siden la eierne av Bokelskere om strukturen på sidene, og etter dette ble bokomtaler mer gjemt bort. De tok altså mer plass tidligere enn hva de gjør nå. Det er ikke bokomtalene som høster flest stjerner - det er diskusjonene. Jeg tror heller ikke du har forstått dette med "stjernene" her inne på dette nettstedet. Dette er noe folk - andre enn den som har skrevet et innlegg - bestemmer seg for om de vil gi eller ikke gi. Det er ikke noe skribenten selv bestemmer. Brorparten av mine stjerner fikk jeg i de årene da jeg deltok aktivt i diskusjonene på dette nettstedet. I flere år har jeg kun postet bokomtaler, og det er nokså beskjedent hvor mange stjerner slike innlegg eskalerer. Dersom det var stjernene som motiverte meg til å poste innlegg på Bokelskere, måtte jeg altså ha lagt om strategien min.
"Skal jeg ta så mye plass her inne at andre ikke får plass?" Du verden, hvilken betydning du tillegger meg! Denne uttalelsen kan jeg bare ikke ta alvorlig.
Jeg tror du skal ta inn over deg at når du ikke får stjerner på dine innlegg i denne diskusjonen, så er dette fordi det så langt ikke har vært noen som er enig med deg. Dette kan selvsagt endre seg - slikt vet man aldri på dette nettstedet. Men det er dog et signal ... så langt.
Jeg kommer til å fortsette å poste mine bokomtaler på dette nettstedet - inntil det evt. måtte være så mange som er forbannet over det jeg gjør at jeg mister gleden ved det. Da skal jeg alvorlig vurdere å gi meg. Men jeg tåler godt at du ikke liker mine innlegg, og mener at mine postinger 1-2 ganger pr. uke tar all plassen her, stikker av med alle stjernene og egentlig handler om min narsisiske og selvopptatte natur (som jeg går ut fra at du vil mene nå som det er åpenbart at jeg ikke er enig med deg).
Fint at du gjorde det, Tone!
Jeg har også oppfattet at det er rom for mangfold, men at de fleste som har engasjert seg i denne type diskusjoner tidligere, mener at innleggene bør inneholde noe mer enn en link dersom de skal være interessante. Og så må jo folk gjerne bare legge igjen link, men da kan man kanskje ikke regne med å bli lest. Og er det noe vi ønsker, er det vel å bli lest?
At det jeg skriver oppfattes som "respektløst" fordi det er for langt og tar for mye plass, slik at leseren tvinges til å bla litt ekstra for å komme til neste innlegg ... Den var ny! Dette har jeg ikke hørt før fra noen. Og jeg har vært medlem på dette nettstedet i noen år, og absolutt fått brynt meg i noen diskusjoner. Bør jeg ta et slikt signal alvorlig?
Da anbefaler jeg deg å lese de andres bokomtaler/bokanmeldelser. Min stil passer tydeligvis ikke deg, og det er helt greit. Du har andre preferanser enn meg, og de som liker det jeg skriver.
(Du har tidligere uttalt i en Facebook-gruppe at jeg "alltid" skriver så lange omtaler og at jeg røper for mye, og at du derfor har sluttet å lese mine omtaler. Ut fra dette var det naturlig å utlede at du hadde lest mer enn bare et par av mine omtaler. Du har også uttalt deg om mine omtaler flere ganger.)
Her går det i de nye til Heidi Linde og Carl Frode Tiller. Starten på Linde skjærer i hjertet - beskriver mitt verste mareritt. Tiller er gjenkjennelig men annerledes nok til at det bare er å kaste seg over boka hans igjen. Strålende litteratur.
Takk for nok en strålende analyse! For meg som har lest halve den første og litt i den tredje, kunne det ikke vært bedre!
Handlingen utspiller seg på den karibiske øya St. Jan. Året er 1733, og hovedpersonen er slavejenta Tahiry. Moren tar Tahiry med på flukt; vekk fra den brutale plantasjeeieren Gottlieb.
Samtidig ankommer en ny last med slaver fra Guinea. Ombord er kong Gyamma. Han planlegger hevn og opprør. St. Jan skal bli en afrikansk koloni, og alle hvite skal utryddes. Tahiry blandes inn og finner kjærligheten.
Dette er bok nr. 2 av 5 om slavehandelen og den dansk-norske kolonihistorien i Vestindia. Basert på historiske personer og hendelser.
Enda råere enn første bok, noe som nok kommer av at denne er sett fra slavenes ståsted.
Ja, bøkene henger sammen. I mitt hode tenker jeg at det uansett er uaktuelt å lese en bokanmeldelse på tredjeboka dersom man ikke har lest de to første. Når jeg skriver bokanmeldelser om slike serier, pleier jeg alltid å skrive om de to foregående.
Men denne damen liker ikke det jeg skriver. Hun kommenterer mine skriverier i flere ulike medier. Og selv skjønner jeg ikke at hun gidder å lese det jeg skriver når det åpenbart er så irriterende.
Jeg skjønner at du er fryktelig irritert over det meste jeg skriver om bøker. Jeg har for lengst fått med meg at du ikke liker det jeg skriver. Kan du ikke la være å lese mine omtaler, dersom det er så fryktelig irriterende. Det er høyst frivillig å lese dem.
(Dette er et utdrag av min omtale av Thomas Espeviks bok "Hva ville Johannes gjort?" - linken peker til min fullstendige bloggomtale.)
Thomas Espevik (f. 1988) debuterte nylig med romanen "Hva ville Johannes gjort?" på Flamme forlag. Espevik har gått på Forfatterstudiet i Tromsø, og boka ble til mens han gikk der.
Espevik har jobbet som journalist i NRK de to siste årene, og der har han hatt fagansvaret for litteraturdekningen på nett. 1. september overtok han som redaktør for Bokvennen Litterær Avis, etter Brynjulf Jung Tjønn. For øvrig kan nevnes at han grunnla litteraturtidsskriftet Kamilla sammen med to venner i 2013.
Jeg ble selv oppmerksom på Thomas Espevik da jeg var på Flamme forlags presentasjon av høstens utgivelser på Deichmanske hovedbibliotek i Oslo den 9. august i år. Der var det flere utgivelser, blant annet Espeviks bok, jeg merket meg som interessante. Espevik leste fra sin egen bok, og det var sitatet fra side 119, se nedenfor, han blant annet leste for oss som var til stede.
Johannes er en voksen mann, og i boka "Hva ville Johannes gjort?" møter vi ham i et par tilfeldige år av hans oppvekst. Vi møter ham i 1986, i 1994/95, i 2007 og til slutt i et oppsamlingskapittel som har tittelen "Min tro".
"Jeg vokste opp i en kristen familie. Jeg ble døpt da jeg var noen måneder gammel. I 18-årsalderen vurderte jeg å døpe meg på nytt, men jeg slo det fra meg. Jeg har aldri talt i tunger, selv om jeg ofte ba om den nådegaven i tenårene. Jeg har dessuten sluttet å bruke ord som nådegave. Jeg har aldri oppsøkt fremmede for å be for dem, men jeg har lagt hendene på, og bedt for, flere av mine nærmeste venner. Jeg har aldri sett et mirakel. Jeg har vært på ett helbredelsesmøte, det var på et bedehus i Sandnes, hvor et omreisende ektepar var på besøk, jeg husker ikke hva de het, men jeg husker at de fortalte om en skadet fugl de en gang hadde bedt for, en liten skadet fugl som ikke kunne fly, ikke før hadde de lagt hendene på den, så fløy fuglen av sted, og jeg husker hvor forventningsfull jeg var da faren til en av vennene mine trillet inn døren, han satt i rullestol etter en fallulykke og var lam fra livet og ned, og det var han fortsatt da det omreisende ekteparet hadde bedt for ham, selv om han kom til å bli frisk, det var det de sa, at han kom til å gå igjen - bare be og vent litt mer, sa de. En venn av meg har mistet troen, men han har ikke sagt det til noen andre enn meg. En annen venn later som om han er kristen når han er sammen med familien, han har fortalt meg at han gleder seg til frihetsfølelsen han vil få når foreldrene dør." (side 119)
Espevik skriver svært godt, og mye bedre enn mange debutanter jeg har vært borti i de senere årene. Han har helt åpenbart jobbet mye med teksten, for ikke en setning virker malplassert. Dermed fremstår boka solid og med gode litterære kvaliteter. Historien har virkelig noe å tilføre oss, og jeg kan ikke huske at jeg har lest noe tilsvarende på akkurat denne måten tidligere. Dvs. jeg har selvsagt lest om muslimer og jøder og deres forhold til egen tro, særlig der individets behov går på tvers av de kollektive behovene, og hvor valg av det ene eller det andre innvirker sterkt på gudstroen. Og jeg har lest om løsrivelse fra sekter og annet. Espevik skriver om gudstro mer i sin allminnelighet, uten at det egentlig blir ekstremt på noe vis. Nettopp dette gjør det hele mer universelt og også mer gjenkjennelig for mange flere.
Jeg har en forkjærlighet for eksistensiell litteratur, og denne boka er eksistensiell. Det handler om å være menneske på godt og vondt, og det handler om å strekke seg etter høye idealer og føle at man ikke helt holder mål. Jeg har friskt i minne en sterk teateropplevelse fra London nylig, da jeg så musicalen "The Book of Mormon", som også handler om noe av det samme, selv om poengene der har en mye mer humoristisk innpakning ... Troen settes på prøve i den verdslige verden, og det gjelder å orke å utfordre den ... Holder den mål når det kommer til stykket? Ja, til en viss grad, men ikke på samme måte som den foregående generasjonen forventer. Kanskje tilpasses den bare etter samfunnsforholdene? I "The Book of Mormon" i ekstrem grad ... I Johannes` liv en hel del ...
Jeg anbefaler denne boka varmt!
Nå har jeg lest ferdig Barbara. Klarte rett og slett ikke la være, måtte bare lese videre. Skal ikke spoiler noe, så skal ikke si så mye. Men det jeg kan si er at jeg likte boka veldig godt, språket var fint, syns jeg kunne kjenne på kroppen hvor kaldt, fuktig og rått det var der. En flott leseopplevelse har jeg hatt og det takket være denne lesesirkelen. Dette er nok ikke en bok jeg hadde funnet på å lese.
Som tenåringer i Nigeria, forelsker Obinze og Ifemelu seg. De planlegger etterhvert giftermål og barn, men
først skal de til utlandet og studere. Ifemelu reiser først - til USA. Da Obinze skal komme etter, har World Trade Center blitt jevnet med jorden, og han får ikke visum. I stedet flytter han til London.
Flere år senere velger Ifemelu å flytte tilbake til Nigeria. Obinze er tilbake i hjemlandet, og har blitt en vellykket og gift forretningsmann.
Kommer de til å finne tilbake til hverandre?
Veldig interessant og god bok om det å vokse opp i Nigeria for så å flytte utenlands, og om det å komme hjem igjen. En god dose trøblete kjærlighet er også involvert.