Ofte vet man ikke hva som dumper ned i postkassen, og man kan bli lik vis. Det er alltid hyggelig med bokpakker i posten, og samtidig litt skremmende, for man vet ikke alltid hva slags bøker som skjuler seg inn i pakkene. Det er alltid en skrekkblandet fryd og et koselig opplegg i en ellers vanlig og grå hverdag.
Dette er en bok jeg ikke hadde hørt om på forhånd, og det gjør meg ekstra nysgjerrig for ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene hele tiden, lenge før de blir utgitt.
Satt på prøve
Alfred er en enslig mann på førtitre år (på baksideteksten står det førtifem, men i innholdet står det førtitre). Han er skilt og sammen med ekskona har han en datter som får bo hos ham i noen dager i uka. Han jobber som lærer og lever et kjedelig, eller et vanlig liv. Alt ettersom hvordan man ser på det. En kollega oppfordrer ham til å prøve nettdating for å få litt krydder i hverdagen. Etter mye nøling velger Alfred å ta sjansen for moro skyld og uten noen som helst forventning. På denne måten kommer han i kontakt med en dame som heter Kitty. Hun virker spennende, rett frem og annerledes. En verdensvant kvinne som vet hva hun vil ha og hva hun liker. Hun og Alfred virker som natt og dag, men hun vekker nysgjerrigheten hans, og de kommer i jevnlig kontakt online. Kitty er leken og liker å sette Alfred på prøve. Underveis sender hun ham forskjellige utfordringer som han lover å gjøre innen en bestemt tid, og etter hvert får han en kontrakt av henne med helt spesielle krav. Kommer han til å signere og hva vil de egentlig med hverandre? Kommer de til å møtes, eller er det bare noen som tuller med Alfred? Bør han vøre bekymret, eller er det akkurat dette han trenger?
Ikke en sjanger for alle?
Jeg har ikke lest voldsomt mange erotiske romaner i mitt liv. Nærmeste sjangeren jeg har kommet er romanserier som jeg av og til leser, som kan inneholde erotikk. Jeg har ikke lest Fifty Shades of Grey bøkene, eller noe annet lignende, for det er lett å ta den sjangeren useriøst, samtidig spiller det ingen rolle hva folk leser, bare de leser. Det er et dilemma det der. Uansett, kanskje ikke en bok for hvem som helst. Selv likte jeg godt humoren i boka, men det er stort sett alt jeg likte med den. Alt det andre ble vel vulgært og for snodig. Snodig er muligens ikke det rette ordet å bruke, men kan ikke komme på et annet beskrivende ord for øyeblikket. Det hele er svært banalt, noe som også er meningen, men likevel blir det for mye av det "gode".
Kitty-rapporten 1: Lærling har sine morsomme og pinlige øyeblikk, men bortsett fra det er dette alt i alt en veldig platt bok som er skrevet med det samme tonefallet hele veien. Det er ingenting som overrasker og det er ikke noe som sjokkerer. En småmorsom bok der og da, men ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest, og det er heller ikke en bok jeg ville ha vist meg offentlig med ... Det dukket også opp noen korrekturfeil her og der og siden dette er et forhåndseksemplar med advarsel om at denne utgaven ikke er korrekturlest, legger jeg heller ikke vekt på det. Jeg bare nevner det. Korrekturfeil kan fort skje.
Forlaget sier med disse ordene om forfatteren: Anonym er en velkjent norsk kulturpersonlighet. En samfunnsdebattant, kulturformidler, dramatiker og forfatter av flere bøker. Kitty-rapporten er forfatterens første erotiske roman.
Som oftest skjønner jeg hvem som er morderen/skurken er i både i bokfornat, film og i virkeligheten. Men å gjette hvem som har skrevet denne boka, lar jeg andre ta seg av, for jeg har ikke sjans. Det kan være hvem som helst. Hvem det enn er, håper jeg at personen ved en senere anledning tør å stå frem for det hadde vært spennende med et svar på hvem forfatteren er. For når jeg prøver å finne ut svaret, dukker all slags personer opp. Litt komisk i grunn.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er vanskelig å føle seg hjemme noe sted, spesielt når andre vet å ta plass.
Det er noe Emma vet en god del om. Hun slter med å finne sin plass både hjemme, på skolen og til og med gjennom hobbyene sine. Hun blir ertet av søsteren hennes som er skoleflink og får til omtrent alt hun gjør, mens Emma sliter med å få ståkarakterer. På skolen er de andre penere og tar henne ikke helt alvorlig. Hun lever så og si i skyggen. Som kunstløper på hobbybasis går ikke alt etter planen det heller, men hun gir ikke opp, og hun kobler ut når hun spillerThe Sims. Problmene tårner seg opp da det viser seg at hun og andre kunstløpere er nødt til å dele isbanen med et ishockeylag i de nærmeste månedene. Ishockeylaget er bare bråkete og lukter vondt av svette. Emma møter Jossi som er medlem av hockeytemaet, og de inngår en deal om å lære hverandre hobbyene deres (Jossi skal lære kunstløp og Emma hockey), og den som gjør det best til slutt, vinner hele isbanen til treningene fremover. Men utfordringene blir lettere sagt enn gjort ...
Humoristisk og røft språk
Kan vi bare late som er en litt annerledes ungdomsbok. Den er rappkjeftet, full av sarkasme og bitre tanker, noe som er underholdende til tider. Sandmos skrivemåte er direkte og tøff. Det er ingenting som pakkes inn i bomull. Det er forfriskende å lese et slikt språk i en ungdomsbok, synes jeg. Det er bare synd at for min del ble handlingen vel forutsigbar. Man vet hva man får, og derfor blir man delvis uengasjert underveis. Her er det humoren som går foran handlingen og som redder helhetsinntrykket. Har stor sans for det rappkjefta språket og at det inneholder en liten dose av sarkasme. Det er min type humor.
Boka gir også gode eksempler på hvor vanskelig det er å være ung i dagens samfunn da alt skal være "perfekt", i hvert fall utad. Innholdet tar opp blogging (rosablogging og hvor mye det kan påvirke andre, frivillig eller ufrivillig), konkurranseinstinktet når det gjelder skolekarakterer, søskenrivalisering, ha de kuleste hobbyene, og å være best, flinkest og ikke minst, penest når det gjelder alt. Det er ikke rart at mange av dagens ungdom blir stresset eller deprimert, for det er ikke bare i boka slike ting skjer, men også i virkeligheten, blant mange unge. Det er trist. Presset er så stort fra alle kanter at man glemmer å være ungdom, og det å nyte friheten mens man har den. Forfatteren får frem dette budskapet på en veldig fin og realistisk måte med litt humor. Ofte er det en sannhet i humor også.
Spesielle, men gode forhold
Jeg likte spesielt godt forholdet Emma har med faren sin. De har et spesielt forhold og han forstår henne bedre enn det moren hennes gjør som alltid legger et press på henne. Fikk også sansen for vennskapet mellom Emma og Jossi som kan kalle hverandre ting uten at den ene blir såret, for det er slik de er og det er deres form for humor. Det virker ekte og av og til blir man ikke klok på noen av dem nettopp fordi de er sære på hver sin måte.
Dette er en småartig bok som tar opp mange alvorlige temaer som mange unge kan lett kjenne seg igjen i. Det er ikke alltid like enkelt å passe inn, finne seg selv, la være å ikke bli sjalu på andre som gjør det bra, og samtidig prøve å være seg selv, når det ofte ikke føles "bra nok". For voksne kan nok handlingen bli som nevnt forutsigbart, og man blir ikke spesielt overrasket over noe når handlingen tar forskjellige vendinger, men det gjorde ikke noe. Boka er lettlest, tankevekkende og sårbar. Fra et voksent synspunkt tror jeg at yngre lesere vil sette større pris på boka enn de som kanskje er i min målgruppe.
Fra min blogg: I Bokhylla
I skogen på Jylland har Niels Oxen trukket seg tilbake fra samfunnet. Huskyen, Mr. White, holder ham med selskap. Oxen er Danmarks høyest dekorerte soldat, men han sliter med sterke traumer. Han overlever på matavfall og flaskesamling.
I utkanten av skogen ligger et middelalderslott. Eieren er tidligere ambassadør og forretningsmann. Oxen er nysgjerrig på slottet, og tar seg en nattlig utflukt for å kikke nærmere på det.
Det skal vise seg at slottseieren har blitt drept, og før Oxen får sukk for seg, er han drapsmistenkt. Sjefen for etterretningstjenesten, tilbyr Oxen en vei ut, men kan Oxen stole på ham?
Mye dobbeltspill og konspirasjon. Litt rotete start, men det tok seg opp.
Som fireåring opplever Callie noe traumatisk, og hun slutter å snakke. Hun gjør seg forstått med hodebevegelser og litt tegnspråk. Faren, Griff, er uberegnelig og takler Callies stumhet til tider svært dårlig.
I nabohuset bor Callies venninne, Petra. En varm augustmorgen er hun som sunket i jorden. Det samme gjelder Callie.
En leteaksjon iverksettes, men er det for sent for de to syvåringene?
Spennende med dystre undertoner.
Rufsetufsa som svar til Marte :
15:49, 12. februar 2018* Diskusjon: Rufsetufsa om Alt lyset vi ikke ser en roman av Anthony Doerr av Anthony Doerr
Blir ofte skeptisk på bøker som får mye ros, spesielt bøker som kun får ros, men velger å gi dem en sjanse av og til likevel. Hadde samme problemet som deg. Jeg ble aldri helt engasjert. Holdt ut til siste side da jeg ikke har samvittighet til å gi opp bøkene jeg leser i. :) Vet godt hvordan det er å være alene med meningene. Det skjer altfor ofte. Så morsomt og godt at vi to har samme syn på denne boka.
Året er 1922. Stedet er landsbyen Slaughterford i det sørlige England.
15 år gamle Terta jobber som hestepasser på herregården, men hun har langt mer å passe på. Den eldre broren jobber sammen med gartneren på samme sted, men han er sterkt skadet etter 1. verdenskrig, og får ofte raserianfall. Moren er til tider meget forvirret. Da vet hun ikke hvor hun er, og hun kjenner ikke igjen familie eller venner. Faren er landsbyens lege, og gjør sitt beste for å rekke over både jobb og hjem.
Herregårdens eier, Alistair Hadleigh, har giftet seg, men Irene vantrives på landsbygda. Hun er vant til London, og hun vet ikke hvordan hun skal te seg blant befolkningen i Slaughterford. Dermed blir hun mislikt av de fleste fordi hun virker kald og uinteressert.
Så blir den idylliske landsbyen åsted for et mord. Offeret var allmenn likt, og ingen skjønner hvem som kan ha utført udåden. Sammen med Irene bestemmer Terta seg for å finne morderen. Det skal vise seg at mordet har røtter tilbake i tid, og da de finner en gjemt gjenstand, som har vært skjult i årevis, blir ingenting noensinne det samme i Slaughterford.
Synes den er litt langdryg. Kunne vært kortet ned for min del. Twisten ble litt for forvirrende, selv om det hele ble forklart etterhvert.
Det er vanskelig å se meningen med denne boka, om den er ment å være seriøs, eller om den er bare skrevet for moro skyld ...
Stephanie Perkins er kjent for de som har lest Anna and the French Kiss trilogien for ungdom. De bøkene var kjempepopulære for noen få år siden. Jeg leste dem aldri da jeg ble skikkelig lei av å høre om den, og tenkte kanskje det ikke var min sjanger. Derfor ble det ikke noe av det.There's Someone Inside Your House ble utgitt i fjorhøst, og den har fått mange delte meninger, og som nevnt tidligere foretrekker jeg bøker som får delte meninger fremfor bøkene som kun får ros. Bøker som kun får ros gjør meg bare enda mer skeptisk. Sånn er det bare. Dessuten er dette en horrorbok og som kjent, leser jeg alt jeg kommer over av horror.
Det ene problemet etter det andre
There's Someone Inside Your House er om Makani som kommer fra Hawaii og ender opp i Nebraska for å bo hos bestemoren sin,og gå på skolen der. Noe fra tiden i Hawaii plager henne, noe hun ikke nevner noe nærmere om i begynnelsen for å holde på mysteriet. Hun oppholder seg ikke lenge på sitt nye sted før noe forferdelig skjer. En medelev er drept og det fører til mye snakkis på skolen. Hvem drepte henne? Var det noen som kjente henne? Men Makani har andre ting å tenke på. Hun har sine huslige plikter å gjøre hjemme hos bestemoren sin siden hun begynner å dra på årene, og hun kan av og til bli litt fjern. Alt opp i dette får Makani følelser for en fyr på skolen. En mystisk, stille fyr som hun liker godt. Skolen hennes får et nytt problem da det skjer et nytt drap. Er det noen som bærer nag eller er det tilfeldige drap? Hvorfor skjer dette på hennes skole? Og hva er det Makani skjuler fra tiden hun bodde på Hawaii? Hun snakker så lite om sin egen fortid. Er det et bevisst valg?
Dette er en lettbeint horror som ikke byr på noe nytt, noe som er vanskelig i horrorsjangeren genrelt, men dette blir altfor klisjeaktig. Denne boka prøver å være den nye Scream, virker det som. Mange hater den filmen, men jeg digger den fordi den er festlig. Den tar horrosjangeren sånn på kornet. Scream er en parodi, men There's Someone Inside Your House er ikke en parodi så vidt jeg vet, men ofte føltes det som om det var det, fordi det var vanskelig å ta både innholdet og persongalleriet seriøst. Ingen av karakterene var spennende å lese om, ikke en gang hovedrollen, handligen er vel forutisgbar, og jeg likte ikke helt vekslingen mellom horror og romantikk. Det var som om forfatteren ikke klarte å bestemme seg for sjanger, og gjorde en liten miks. Ikke noe galt i det siden det er mange forfattere som blander sammen noen sjangere, så det er ikke noe nytt. Men det er litt trist når både horrordelen og romantikkdelen blir like klisjéaktig, og ikke minst, like kjedelig ...
Godt at noen ting tar slutt
Kjedelig er ikke alltid et bra nok eller dekkende ord, men noen ganger er det det mest beskrivende ordet man kan bruke, og det gjør det i denne sammenhengen. Boka er kort og ikke avansert å lese på noen som helst måte, men likevel så drøyde den og drøyde. Jeg forventer ikke action eller spenning hele tiden. Det er ikke det jeg mener, men noen bøker finner bare ikke denne balansen. Det gjorde ikke denne.There's Someone Inside Your House hadde ingen fnugg av atmosfære, spenning eller mysterie. Det hele ble for monotont og forutsigbart. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den. Det er trist.
Fra min blogg: I Bokhylla
En dysfunksjonell families historie
Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".
Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.
Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.
I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.
"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)
Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.
Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.
Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.
"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)
Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.
"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)
I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.
"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.
Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)
"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.
Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...
Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...
Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.
Eilert Knudsen er tilbake i gamlelandet etter over 30 år i utlendighet. Det er 1927, og Eilert sørger ennå over tapet av kona, Martha. De 8 barna er igjen i Canada, for Eilert er kun på besøk i Norge.
Unge Lars Hoem har blitt 16 år, og vil gjerne bli med onkelen tilbake til Canada. Foreldrene til Lars setter seg på bakbeina, men de blir til slutt overtalt av Eilert.
Det skal vise seg å bli en mørk periode i Lars’ liv. I Canada er ikke alt bare fryd og gammen lenger. Avlingene slår feil, og krakket på Wall Street gjør det ikke bedre. I tillegg sliter Lars med en uheldig genetisk arv.
Også Eilert kjemper for å holde hodet over vannet når avlingene slår feil, og styresmaktene vil ha tilbake penger han har lånt.
Litt vel mye oppramsing av tall m.m trekker terningkastet ned. Synes ikke alle tallene tilfører noe for min del.
Hoem er aller best når han bare forteller, og historien fenger nok en gang.
Sist sett
