Bokelskere.no

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Grensesprengende og godt gjenfortalt :)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Starten lover godt. Det er kaldt og guffent, mørkt og ugjestmildt. Og spenningen holder seg på et visst nivå en god stund. Men dessverre blir handlingen etter hvert litt repeterende. Inn og ut av skumle brakker, stadig nye lik, mørkere og kaldere for hver gang Anna må ut i stormen. For å danne seg indre bilder av en handling er det viktig med holdepunkter, men når det meste foregår i stummende mørke, eller i beste fall i et ugjennomtrengelig snøfokk, da blir bildene for kornete for meg.

Fantastisk bra, en perfekt blanding av mystikk og handling med driv

Mickel Cardell er bakfull da han blir hentet for å fiske opp et lik fra Fatburen. Innsjøen er forurenset av all slags søppel fra byen. Det hele er et strevsomt foretagende, og da han og avdøde endelig er på land, får han seg litt av et sjokk. Liket mangler både armer, ben, øyne og tenner!
Den lungesyke Cecil Winge, må nok en gang bistå politiet i den groteske saken med det skamferte liket. Før undersøkelsen av skadene, møter Winge på Cardell, og tar ham med som ekspert. Cardell mangler nemlig en arm, og det han kan fortelle, ryster Winge. Skadene er nemlig ikke av nyere dato.

Fortellingen belyses gjennom fire perspektiver, og det er som om man kan kjenne stanken og føle elendigheten.

Synes det gikk noe trått i starten, men det tok seg opp, og det ble en meget god leseropplevelse.

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Annalena Bilsini er overhode i en stor familie. Det er sønner, svigerdatter, onkel og barnebarn. De er på flyttefot, og alle skal bo i et stort hus ved elven Po. Det er en tilsynelatende harmonisk familie, selv om det må regnes med noe knuffing. Når kjærlighet blandes inn, sprekker fasaden, og Annalena må stå i stormen for å ro alt i land, så roen nok en gang kan senke seg, men klarer hun det?

Boken utkom i 1929, og språket bærer preg av det. Om den har holdt tidens tann like godt som andre Nobelprisvinnere, er jeg usikker på. Det er først nå mot slutten av boken at det skjer litt større ting enn druedyrking og matlaging.

Vi er vel vant med krimbøker fra Island. Miljøene som skildres her kunne for en stor del like gjerne vært lagt til hvilket som helst nordeuropeisk land. Men hva når handlingen foregår på Grønland? Da må det vel bli mer eksotisk og annerledes? Og det blir det virkelig når menneskenes handlinger trekkes fram.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i boka er den danske journalisten Mattew Cave som har kommet til Nuuk for å arbeide i en avis. Mattew har som barn bodd på Grønland, men han og moren flyttet så tilbake til danmark. Et lik er nettopp blitt funnet inne i isen. Noe helt enestående, tror man først. Er dette en mann som har ligget der i hundrevis av år? Kan funnet av ham kaste et nytt lys over historien og bosettinga på øya? Det skal snart vise seg at dette aldeles ikke stemmer. Men det er likevel noe rart her. Politimannen som er blitt satt til å vokte på funnstedet blir funnet drept. Magen hans er skåret opp og innvollene er fjernet. Mattew som har vært innstilt på å skrive om dette, blir bedt om å la være. I stedet får han et tips om en gammel uløst sak.

I 1973 ble fire menn som bodde i samme boligblokk, funnet drept inne i egen leilighet. Huden deres var flådd av, og innvollene som var skåret ut, lå spredd ut over alt. Like ved lå en kniv, et kvinnevåpen. Datteren til en av de drepte var forsvunnet. Var hun blitt misbrukt av faren, og var drapet en hevn? Mattew får overrakt en notisbok fra 1973. Den er tydeligvis ført i pennen av politimannen Jakob. En ny synsvinkel oppstår. Heretter veksler fortellingen mellom Mattew og hans opplevelser på bokas nåtidsplan og Jakob sine opplevelser i 1973.

Mattew møter en ung kvinne. Hun heter Tupaarnaq og ser unektelig ganske spesiell ut. Hele kroppen hennes er dekket av fargerike tatoveringer. I flere år har denne kvinnen sittet i fengsel i danmarkfor drapet på sin far. Sin mor og sine småsøsken. Hun har hele tiden benektet sin skyld og er omsider blitt løslatt av mangel på fellende bevis. Det oppstår snart et forhold mellom Tupaarnaq og Mattew. (Like før han kom til Grønland, hadde han mistet sin kone og sitt ufødte arn i en trafikkulykke). Disse to menneskene er på hvert sitt vis plaget av sterke traumer, og de hjelper hverandre med å komme videre i livet. Dessuten hjelper Tupaarnaq med å komme til bunns i den 40 år gamle saken.

I sin tid prøvde Jakob å gjøre det samme. Han engasjerte seg sterkt i saken rundt Paneeraq – en misbrukt jente som hadde rømt hjemmefra og som var blitt full av mistro og redsel overfor andre mennesker. Men jakob oppsøkes av myndighetspersoner som kommer med trusler. Han møter også liten støtte hos sin overordnede. Senere forsvant Jakob.

Mattew har nå, 40 år senere litt friere tøyler. Men også han opplever stengsler når han vil publisere brennbare ting, særlig når det rammer høytstående, respekterte mennesker i samfunnet. Mattew klarer å finne fram til Jakob som nå har blitt en gammel mann og nærmest har levd i skjul. Han får også høre historien til Paneeraq. Hun var som barn med tuberkulose blitt sendt på sanatorium. Her hadde det forekommet merkelige eksperimenter og jentene var blitt misbrukt seksuelt.

Historien boka forteller, er absolutt interessant nok. Men måten den er blitt fortalt på, takler jeg ikke helt. Jeg synes selve framstillingen til tider virker noe rotete. Jeg klarte ikke å bli ordentlig grepet under lesingen. Dessuten gir den jo et merkelig bilde av menneskene og forholdene på Grønland. Så mange parterte lik og så mye pedofilt overgrep! Man får nesten inntrykk av at dette er daglig kost der i landet. Forfatteren har tydeligvis en sterk forkjærlighet fot ytterligheter. Dette går igjennom hele handlingen – tingene er enten sterkt negative eller overdrevent positive (sjelden noe midt imellom). Som eksempel kan jeg nevne den utrolig byrdefulle fortiden til Tupaarnaque sammenstilt med hennes enestående evne til å reise seg. Det samme er alle ovasjonene i starten rundt ”mannen i isen” og drapene som funnet deretter resulterte i . Sett under ett gir slik hang til overdrivelser boka et skjær av lite troverdighet.

Originalt. Kan vi kanskje si siden dette er en bok med en høyst spesiell hovedperson og helt, dessuten er fiendebildet også oppsiktsvekkende og atypisk. Egentlig er denne handlingen en svært tett fortsettelse av boka ”Hengte hunder”. Der kom det til slutt fram at at den store fienden var Danehof. Det var denne hemmelige organisasjonen fra middelalderen som hadde den egentlige makten i Danmark. Danehofs menn er mektige, de er rike og de skyr ingen midler for å oppnå sine mål. I like stor strid med virkelighetens verden er den store helten Niels Oxen. Han, den høyest dekorerte av alle krigs-veteraner, har vendt sivilisasjonen ryggen, og da vi først møter ham her, lever han som uteligger helt alene ute i skogen.
ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Så oppdager han at noen østeuropeiske innbruddstyver har tatt seg inn på et nærliggende småbruk og truer bonden der. Da Oxen har jaget dem vekk og befridd bonden, blir han som takk tilbudt husrom i en drengestue samt arbeid i skogen. Her blir han værende en tid helt anonymt under falskt navn. Samtidig foregår det fra flere hold en intens leting etter Oxen. Margrethe Falk som var partneren hans i den forrige boka, leter etter Oxen fordi hun vil vite hvordan det går med ham. Så er det Mossman, sjefen for PET (politiets etterretningstjeneste) som fortsatt vil ha Oxen til å arbeide for seg. Og til slutt er det folk sendt ut av Danehof. De ønsker å kvitte seg for godt med denne mannen som allerede har laget store problemer for dem. Til slutt får alle disse ny kontakt med Oxen. Mossman sporer ham opp og oppsøker ham i drengestua. Oxen stoler ikke lenger på etterretningssjefen og avviser ham. Aller verst blir det da etterretningsjefen tilstår at det var ham som (i forrige bok) tok livet avOxens høyt elskede hund, White. Like etter dukker utsendingene fra Danehof også opp. Nå har Oxen gardert seg. Han har montert overvåkingskameraer ute i skogen og har laget seg en underjordisk rømmingsvei. Oxen unnslipper, men bonden må bøte med livet. Politiet gir Oxen skylden for dette drapet, så nå blir han jaget fra enda en kant, Det blir en videre flukt i kano på en elv. Det er bare med nød og neppe at Oxen kommet seg unna også her. Han oppsøker Margrethe Falk som arbeider hos PET. Nå har også hun begynt ¨å tvile på ståstedet og oppriktigheten til sjefen sin, Axel Mossman.
En mann er blitt funnet drept inn på et slott. Det er konservatoren, Malte. Oxen har tidligere overlatt til ham viktige papirer som gjelder virksomheten til Danehof. Nå blir denne mannen knyttet til økonomisk svindel samt bruk av narkotika, alt sammen fingert skal det senere vise seg. Så får Oxen og Margrethe beskjed fra Mossman om å dra til et angitt sted. Her vil han bevise sin uskyld for dem, sier han. Men da de ankommer, finner de der en rekke døde menn pluss Axel Mossman som er hardt såret og havner på sykehus. Det er tydelig at her har Danehofs menn kommet våre venner i forkjøpet. En av de døde er konservator Malte som nå liksom skal være drept for andre gang. Da Mossman kommer til hektene igjen, kan han fortelle at Malte hadde samlet opplysninger om Danehof. Han hadde begynt å stille nærgående spørsmål om enkeltmedlemmer, derfor måtte organisasjonen avlive ham for godt.

Nå går også Oxen og Margrethe i gang med å finne ut mer om Danehof. Med seg på laget får de Sonne, Mossmans nevø. Danehof er delt inn i tre avdelinger, nord, sør og øst. Våre venner har en plan. De skal montere avlyttingsutstyr på en herregård der eieren, en greve og sønnen hans, er sentrale i Danehof.. Først kler de seg ut som telemontører og kan da operere uten å vekke mistanke. Et utpressingsbrev skal også få greven og sønnen ut av balanse, og så er det bare å overrumple dem, tror våre venner. Men der har de forregnet seg. Planen deres blir gjennomskuet. Opplysningene som kommer fram av samtalen mellom far og sønn, er oppkonstruerte og falske. Samtidig dukker innleide drapsmenn opp og går løs på Oxen, Margrethe og Sonne. Den førstnevnte klarer å komme seg unna. En intens jakt etter Oxen er i gang.Og nå er det ikke bare Danehof, men også hele politietaten som er ute etter ham. Oxen forstår at hans eneste redning er å komme seg ut av Danmark. Han begir seg nordover, delvis til fots, delvis med tyvlånte biler. Han ender opp i nærheten av Fredrikshavn. Herfra vil han komme seg videre med ferge til Sverige Men alle fergene er strengt bevoktet. Det ender med at han stjeler en liten båt. Men nå er forfølgerne kommet altfor nær. Båten med Oxen skytes i stykker , og vår helt forsvinner ned i vannet. Nå tror alle at dette er slutten på Niels Oxen, men det skal vise seg at de tar feil.

Boka er tjukk. Det tar sin tid å komme gjennom den. Om noe handling skjer i dramatiske episoder, er det også mye tomt prat her. Ingen tvil om at boka ville tjent på en strammere konsentrasjon. Dessuten reagerer jeg på det uhyrlige ved hele handlingsforløpet. Dette er for spesielt, for originalt til at man skal kunne tro på det. En hemmelig organisasjon som har den egentlige makten i landet! Uten at myndighetene ellers aner det. Og i tillegg tre personer som alene tar opp kampen mot denne organisasjonen. Det hele er bare så oppkonstruert og usannsynlig. Men bevares, boka er underholdende som bare det.

Spennende thriller med gode karakterer

Detaljrik og medrivende biografi - anbefales!

Den nyfødte jenta, skulle vært en gutt. Alle i familien vet at barnefaren kommer til å bli rasende når han får vite det. Det hjelper tydeligvis ikke at den førstefødte faktisk var en gutt, som lever i beste velgående. Jenta får navnet Frmesk, som betyr tåre. Hun er liten og svak, og nekter å die moren. Da jentas farmor insisterer på at Frmesk skal omskjæres, tar moren et hjerteskjærende valg. Hun gir barnet til sine foreldre. Mannen hennes har truet med å begrave jenta levende hvis hun ikke blir frisk.

Historien veksler mellom Frmesks oppvekst som kurder, hvor hun opplevde både glede, sorg og vold, og livet hennes som voksen i Danmark. En ung legestudent prøver å nøste opp i Frmesks historie, men Frmesk er ikke alltid villig til å dele sine mareritt med den unge jenta. Det kan være livsfarlig.

Rå, rystende, sår, fengende og viktig!

Kjempefin novellesamling!

Lou er en egosentrisk drittsekk, som hele tiden strever med å være to steder samtidig; når det gjelder jobb, vel og merke. Familien blir ofret gang på gang, grunnet hans stressende og viktige jobb.
En dag før jul, møter han Gabe, som sitter og tigger utenfor bygningen der Lou jobber. Lou blir fascinert av Gabe, og før han vet ordet av det, har Lou gitt Gabe jobb i postavdelingen.
Det viser seg fort at Gabe har den evnen Lou søker - å være to steder samtidig. Hvordan han får det til er en gåte, og det driver Gabe til vanvidd.

Go’bok med moral. Litt usikker på om «magien» traff meg helt, men verdt å bruke noen timer på.

Så vanskelig et forhold kan være. Hva sier vi, hva sier vi ikke. Det å bli ordentlig kjent med et annet menneske, det mennesket man er sammen med, det kan man aldri bli. I alle fall ikke i følge denne boken. Boken gir to historiene som snedig sammenfattes til å bli en historie. Hvilke tilfeldigheter i livet som kan føre til store livshendelser.
Å lese på engelsk gir en egen rytme der flere ord er ukjente for meg, men stemningen og meningen oppfatter jeg allikevel.
Jeg likte boken.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Sven Petter Næss har skrudd sammen en politikrim der det meste sitter som et skudd.
Persongalleriet er rikt og mangfoldig. Spesielt har jeg sansen for Harinder Singh som vi kommer godt under huden på, både i livet hans nå, og ikke minst oppveksten hans i Elvestad. Kollegaen Rachel Hauge er også en spennende kvinne med rikelig med bein i nesa. Ellers er boka befolket med klart utmeislete karakterer, troverdige de fleste, selv om noen blir litt endimensjonale.
En viktig rolle spiller også byen, et noe loslitt samfunn som Næss utbroderer på glimrende vis, der bygdedyret lever i beste velgående.
Og ut fra en forholdsvis rolig og tradisjonell start utvikler historien seg til å bli rå, blodig og pulserende.

Tredje, og siste bok om Niels Oxen.

Mot alle odds har Oxen overlevd havariet fra forrige bok. På en bortgjemt øy i den svenske skjærgården, blir han pleiet godt, av en pensjonert lege. Det er en rolig tid, men Oxen vet at han snart må ut i krigen igjen. Alle regner med at han er død, men hvis han, Margrethe Franck og Axel Mossman skal få de normale livene sine tilbake, må de knuse Danehof. Men, jakten blir farlig og vanskelig, når ingen av dem har det nettverket som trengs.

Denne er litt mer omstendelig enn de to foregående bøkene, og det er litt synd. Driven i de to første bøkene er borte, selv om det selvsagt er noe action.

Spesiell roman, hvor ettersmaken sitter igjen lenge

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det blir en spennende reise med små framskritt og utallige tilbakeslag før det bærer fram mot den endelige finalen.
Det ligger stor kløkt bak utbroderingen av denne intrikate trilogien som stort sett er spennende hele veien.
Underveis i lesingen har jeg blitt glad i Niels Oxen, denne plagede sjelen. Likandes er også frøken Franck. Mossman er en mer uutgrunnelig figur som man ikke vet om man skal stole på eller ikke. Uansett så tror jeg stort sett på dem alle sammen. Verre da helt å tro på disse skurkene i Danehof, de blir litt for mye for min mage.
Og som i de to første bøkene blir det for omstendelig, og spesielt i denne siste som i flere partier må betegnes som direkte langdryg. Nærmere 600 sider burde vært kraftig strammet inn – da hadde spenningen holdt seg bedre enn den gjør.

Andre bok om politietterforsker Alexandra Cupidi.

En nordafrikansk mann med ukjent identitet, blir funnet død i en kum full av kumøkk. Bonden, som eier gården, påstår at lokket har vært forsvarlig lukket. Det må være mord; ingen ulykke.
En middelaldrende dame blir funnet død i en av de mange kanalene på marsklandet. De finner etterhvert ut hvem hun er, men Cupidi aner ugler i mosen.
Samtidig sliter Cupidi med å tilpasse seg sosialt, og en grinete tenåringsdatter, gjør ikke akkurat privatlivet enkelt.

Nok en vellykket bok fra Shaw. God krim for hvermansen.