Bokelskere.no

Aidan Waits er politietterforsker. Han er også i trøbbel. I stedet for å bli suspendert, inngår han en avtale med sjefen sin. Han skal infiltrere Manchesters dopmiljø, mens han offisielt er stemplet som korrupt purk.
Isabelle, 17 år, har rømt hjemmefra, nok en gang. Faren er parlamentsmedlem, og vil ha henne hjem på en diskret måte. Det fungerer heller dårlig, og Waits skjønner etterhvert at Isabelle gjorde rett i rømme.
Samtidig nager en annen sak etaten. For 10 år siden forsvant en annen jente, og de har ennå ikke funnet noen spor. Hun var også involvert i det samme miljøet som Waits nå frekventerer.

Rotete start, veldig mye dop, alkohol og slåssing. Waits er på en måte i samme gate som Harry Hole, men det er ikke det samme drivet i denne boka. Twisten mot slutten dro opp terningkastet, men det ble ingen fulltreffer for min del.

Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?

Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?

Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?

I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?

Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?

Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.

Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.

Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sigvaldi holder på å male huset, da stigen sklir, og han havner på asfalten. Der nede kommer han på at han skal fortelle historien om datteren, Ásta. Hun som stadig beveger seg mot katastrofen. Hun som blir forlatt og forlater mennesker hun elsker.

Språket er, som vanlig godt, men synes starten er litt rotete. Det er ikke så lett å henge med på hvem som forteller, men jeg er såpass nysgjerrig på historien til å gi opp. Ikke like bra som «Sommerlys».

Godt skrevet og spennende - anbefales!

Spennende krim uten fokus på politietterforskning - anbefales!

Etter tsarens fall, returnerer grev Alexander Rostov til Russland. Han rydder opp i familiens eiendeler, og blir deretter satt i husarrest på hotell Metropol i Moskva. Som aristokrat, er han nå en fiende av landet. Han må ta et valg på hvilke skatter han skal ta med seg til den rommelig suiten han får utdelt på hotellet. Mye må overlates til bolsjevikene. Fire år senere, i 1922, blir han hentet fra hotellet til Kreml, hvor hans videre skjebne skal avgjøres. Høytstående medlemmer i kommunistpartiet holder sin hånd over greven, så han får beholde livet, men beveger han seg utenfor hotellet, kommer han til å bli skutt.
Vel tilbake på hotellet, venter en overraskelse; suiten hans byttes ut med et lite kott i hotellets øverste etasje. Rommet ble tidligere brukt til hotellgjestenes medbrakte tjenerskap. Nok en gang må greven velge sine skatter med omhu.
Grev Rostov tror at han er lommekjent på hotellet etter sitt lange opphold, men da han møter Nina, en ung jente som også bor der, viser det seg at hotellet skjuler mer enn greven hadde trodd.
Via sitt "fengsel" følger greven med på det som skjer både utenfor og innenfor hotell Metropol, og tankene hans vandrer også tilbake til ungdommen og en annen tid.

Utrolig underholdende bok en fascinerende skikkelse. Les sakte så den varer, for dette er en skikkelig god leseropplevelse!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I utgangspunktet kan dette høres deprimerende tungt ut. Og er det på mange måter også.
Men det romanen først og fremst er, er strålende litteratur.
Sara Stridsberg skriver vakkert godt om det grufullt vonde.
I et språk så vârt og skjørt, samtidig så intenst og skrikende nakent.
En slik «kunstnerisk» måte å skrive på kan være en hårfin balansegang mellom det som føles ekte og stilsikkert og det som virker platt og tilgjort.
Sara Stridsberg etterlater ingen tvil. Dette er stor skrivekunst.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Lundhaug skriver i et korthogd språk meislet i mørk asfalt. Det er dunkle scener, forblåst, fuktig, kaldt. Trøstesløst. Var det et eneste streif av sol?
Noe særlig lysere er det ikke inni personene vi møter heller. Isak Røed er en studie i et desillusjonert menneske. Sær, ensom, venneløs, deprimert, kynisk og ulykkelig. De andre personene vi møter er ikke utpregede lykketroll de heller, mange av dem bunnfall med få eller ingen menneskelige trekk.
Dette høres da fryktelig deprimerende ut?
Joda, det kunne lett ha blitt det, men den korthogde stilen til forfatteren inneholder heldigvis en solid dose skrudd humor, av det ramsalte, bekmørke slaget.
Denne sære humoren gjennomsyrer teksten fra begynnelse til slutt og er med på å skape en helt egen fortellerstil. En stil som gjør at jeg gliser, mektig imponert over formuleringene midt oppi det dystreste av det dystre.
Og det glipper aldri. Jeg kan formelig se for meg forfatteren sitte å gnikke og finpusse på setningene før han er fornøyd. For slike formuleringene kommer ikke av seg selv.

Myriam og Paul bor i en knøttliten leilighet i Paris. Myriam sluttet å jobbe som advokat da først Mila, og deretter Adam ble født. Men ettersom tiden går, lengter hun tilbake til arbeidslivet. De søker etter dagmamma til barna, og Louise er som en gave sendt fra oven. Barna elsker henne instinktivt, og hun holder sånn orden hos dem, at Myriam og Paul ikke skjønner hvordan de skal klare seg uten henne. Louise handler, vasker, passer barna, og lager fantastisk mat. Uten at de merker det, får Louise mer og mer makt over livene deres. De mørke sidene til Louise ser de ikke noe til før det er for sent...

Psykologisk thriller som starter med slutten, og man «tvinges» til å lese videre for å prøve å forstå hvordan tragedien kunne inntreffe. Den kryper under huden, og blir der. Fascinerende og frastøtende på en gang!

I 1912 er Francie 11 år. Hun bor i Brooklyn med foreldrene og den et år yngre broren, Neeley. Det beste hun vet er å lese, og hun er en hyppig gjest på biblioteket. Familien har ikke råd til å kjøpe nye bøker. Stort sett lever de på gammelt brød, som moren får til å lage de deiligste ting av. Katie Nolan er fantasifull med både matlaging, og det å få pengene til å strekke til. Ektemannen, Johnny, drikker mer enn han jobber, så noen må ta tak i ting. Francie elsker familien og nabolaget, men har en drøm om en dag å gå over den magiske Brooklyn Bridge, til den andre siden av byen. Der de rike og vakre bor. En annen drøm er å bli forfatter, og mye klokere enn hun er. Det er nok av analfabeter i familien.

Varm og god historie, som ble utgitt for første gang i 1943. Kåret til en av de beste bøkene fra 1900-tallet.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Men bortsett fra litt småpirk er dette en helstøpt politikrim. Velskrevet, med både trøkk og driv, troverdige personer og et solid sammenskrudd plott. Alt er rett og slett på plass.
Og når så spenningen stiger som en heliumballong mot slutten, da er mye gjort riktig.
For sjelden har jeg sittet så langt frampå stolen, med bankende puls og stakkato åndedrett mot slutten av ei bok.
Pluss så på med en akkurat passe dose samfunnskritikk – særlig mot alle vi som har nesa i mobilen uansett hvor og når – da sitter boka som et skudd.

Skjønner hva du mener. Prøver å ikke gjøre meningene mine helt private, men delvis og samtidig nøkternt og ærlig. Samtidig er det litt vanskelig uten å miste sin egen stemme. Men lærer så lenge man lever, og det er fint med tilbakemeldinger. Det er det man lærer av. =) Det er synd hvis noen blir såret av at noen ikke liker en bok man selv ikke liker. Og skjønner det godt, og det er ikke det som er hensikten. Jeg liker mangfold. =)

Det som sies høyt kan ikke tas tilbake. Det som sies høyt kan ikke forandres på. Det som sies høyt er ikke lenger hemmelig. Mange, de fleste av oss bærer på noe som er vondt. Er det bedre å snakke med noen om det, eller å holde det for seg selv, og late som ingenting?

Hvordan fyller man store tomrom?
Denne romanen er om godt voksen mann som bærer på sorg og diverse mangler i livet. Det er ikke noe galt med ham, men han er det som kan kalles en ensom ulv. Etter at moren hans døde brått, har han bodd i huset han har arvet etter henne, og av og til kommer det en kvinne på besøk til ham en periode. Men så slutter hun å komme og han føler seg så alene og ensom i livet. Han har jobben med sine faste rutiner, og det er alt. Han tar også mange løpeturer både med og uten en god kamerat som har vært en nær venn oppgjennom årene. Han er en mann med få personer i livet sitt. Etter at kvinnen sluttet å komme til ham, gjennomgår han en ordentlig nedtur som gjør til at han ser veldig medtatt og sliten ut. Vil livet hans komme på rett spor og vil han noen gang slippe inn andre igjen, eller kommer han til å bli ensom resten av livet?

Debutromanen av May Sissel Vadla, er en kort roman som sier mye. Det er mye mellom linjene og jeg liker bøker med undertoner, og det får man her. Vennskap og kjærlighet blir satt på prøve, og når livet bryter en ned, prøver man så godt man kan å komme tilbake igjen. Det er skrevet med varme, håp, og kontrasten av lys og mørke. Det han går gjennom, kan mange av oss lett kjenne oss igjen i, for ensomhet har nesten blitt den nye folkesykdommen. Noen er alene og ensom hele tiden, mens andre føler seg ensom også i sosiale settinger. Kommer han til å innrømme at han er ensom, eller kommer han til å skjule det til enhver pris? Han føler ingenting er det samme etter at moren hans døde, og føler seg veldig alene.

En hjemsøkende liten bok
Dette er kanskje en kort og lettlest bok, men det er også en bok som setter spor etter seg. Les den hvis du ønsker en godvond leseopplevelse, og vær ærlig med deg selv. Er du ensom?

Fra min blogg: I Bokhylla

Hei! Gjør så godt jeg kan. Jeg er bare en anmelder på hobbybasis. Opplever ofte at andre ikke liker en bok jeg liker og omvendt og det gjør ikke noe. Jeg prøver alltid å ta et dypdykk om bøkene jeg leser, men er samtidig redd for å avsløre noe. Man prøver å finne en balanse i det. Det jeg likte minst med boka er språket og er litt lei av jente er nedfor, møter hyggelig gutt og ting blir litt bedre. Er nå ferdig med denne boka og vil heller konsentrere meg om andre bøker. Jeg prøvde å like boka, men ble ingen fan som mange andre. Det synes jeg er helt i orden. Alt godt. =)

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Først mot slutten av boka blir jeg skikkelig interessert. Da smeller det. Da kommer det morbide og originale i forfatterens fortellerstemme endelig fram. Men veien fram dit har føltes for lang.