Stillferdig og sterkt om en oppvekst

Richard Ford (f. 1944) er en prisbelønt amerikansk forfatter, som i årene fra debuten i 1976 har utgitt 13 bøker, stort sett fordelt på romaner og novellesamlinger. "Mellom dem" er en memoarbok, og her skriver han om hvordan det var å vokse opp som enebarn i en familie med to foreldre som elsket hverandre svært høyt.

Det er ikke hvert år det kommer ut bøker fra Richard Fords hånd. Sist gang han ga ut en roman var i 2012. Da utkom "Canada". Den boka har jeg fremdeles stående ulest i mine bokhyller, så det er på høy tid å få lest den. Etter å ha lest den nydelige memoarboken om foreldrene hans og hans egen oppvekst, frister dette veldig! Han utga dessuten novellesamlingen "Let Me Be Frank With You" i 2014 ("Det kunne vært verre" på norsk), og for denne boka fikk han Pulitzer-prisen i 2015. Bøkene hans utkommer i 24 land.

"Mellom dem" består egentlig av to memoarer; en om faren og en om moren. De er skrevet med tredve års mellomrom. Faren var relativt ung da han døde - i femtiårene - mens moren levde til hun var over 70 år. Memoarene om moren ble skrevet umiddelbart etter hennes bortgang, mens memoarene etter faren ble skrevet mer enn 50 år etter hans død. Likevel har den delen som omhandler faren fått plass først i boka - av hensyn til kronologien. Det forhold at minnene etter faren er så vidt vage, har påvirket skrivingen til Ford sterkt. På en positiv måte, vil jeg hevde. For han er varsom i sin tilnærming til hvem faren hans egentlig var, og han konkluderer egentlig aldri, men stiller mer åpne spørsmål rundt hans beveggrunner. Dermed blir faren stående som et selvstendig individ, som behandles med all mulig respekt. Kanskje var dette også en konsekvens av at faren var selger og var på farten hele uka, hvilket gjorde at Richard aldri ble ordentlig kjent med ham. I helgene skulle han skånes for ukas negative hendelser, for da handlet det først og fremst om å la ham få hvile ut og oppleve familielivets gleder. Før han igjen satte seg i bilen og reiste på sine salgsrunder ...

"Under skrivingen av disse to memoarene - med tredve års mellomrom - har jeg tillatt meg å holde fast ved enkelte inkonsekvenser mellom de to, og jeg har tatt meg den frihet å beskrive noen hendelser om igjen. Begge disse valgene, håper jeg, vil la leseren forstå at jeg var én person oppdratt av to svært forskjellige personer. De forsøkte å innprente meg hvert sitt syn på verden, begge bestrebet seg på å handle i overensstemmelse med den andre, og jeg prøvde å se verden gjennom deres øyne, den enes og den andres. For foreldre må det å lose en sønn levende frem til voksen alder fortone seg som en langtrukken øvelse i gjentagelse, og et ofte fåfengt, men kjærlig strev for å opptre konsekvent. Men det å trenge ned i fortiden er uansett en risikabel affære, ettersom fortiden søker å gjøre oss til den vi er, men alltid halvveis feiler." (fra forfatterens forord, side 7)

Da foreldrene hans møttes var moren Edna bare 17 år. Parker var seks år eldre. I begynnelsen fartet de rundt på veiene sammen. Parker var en omreisende selger, og dette fortsatte han med resten av livet. I årene som fulgte kom det ingen barn, og lenge trodde de at de skulle forbli barnløse. Inntil Edna var i begynnelsen av 30-årene og oppdaget at hun var gravid. Da deres eneste barn - Richard - ble født, tvang dette dem til å slå rot et sted. Valget falt på Jackson i Mississippi, fordi dette stedet lå sånn ca. midt i reiseruten til Parker. Dessuten ble ikke Edna særlig godt tatt i mot i ektemannens familie, så det gjaldt å holde familien på en passelig avstand.

"Hva tenkte faren min om sin egen situasjon, i den grad han tenkte på den? Han tenkte utvilsomt, og løselig, at noe mer ville skje senere. Hvis han spurte seg selv om han var flink som far, ville han sannsynligvis ha svart at han var det. Han må ha ment at han var et godt og behagelig atmosfærisk trykk i rommene han og vi oppholdt oss i, en kontinuerlig kjærkommen inntreden i mors liv og mitt. Det kan tenkes at han faktisk mente at han ikke var fraværende i det hele tatt, men til stede - bare ikke i kjøtt og blod, bare ikke der: barnehagen hos Mrs. Nelson, søndagsskolen; senere lærersamtaler, Ulvungene, svømmehallen, biblioteket, skoleforestillingene; enda senere uttaket til baseball-laget og avgangsfesten på high school. Dette ikke-helt-der var det som måtte til for at han skulle beholde den gode jobben sin. ... Han kalte meg "gutten min". Jeg kalte ham "pappa". Folk sa at jeg lignet ham. Lite visste han at jeg nå, sytti år senere, ikke kan huske hvordan stemmen hans lød, men så gjerne vil." (side 33)

Vi aner et sterkt savn fra en sønn som gjerne skulle ha kjent faren sin bedre, som gjerne skulle ha ønsket at han hadde satt et sterkere avtrykk i livet hans.

Siden faren var så mye på farten, oppsto det sterke bånd mellom Richard og moren. Hun som beskrev seg selv som en hønemor da han var liten. Et begrep hun oppfattet som å gi trygghet til sitt barn - et begrep han først og fremst oppfattet som fare. For når hønemorfaktene var som sterkest, var det nettopp forbundet med faretruende situasjoner. Så forskjellig opplevde de en og samme tilstand ...

I ettertid er det først og fremst dette som sitter igjen hos ham:

"Mor og jeg ligner på hverandre. Bred, høy panne. Samme hake, samme nese. Det finnes fotografier som bekreftet det. I meg selv ser jeg henne, jeg hører latteren hennes i min. I livet hennes fantes ingen stråleglans, ingen berømmelse. Ingen heroisme. Ikke en eneste betydelig prestasjon som fikk brystet til å svulme. Det var nok av dårlige opplevelser. En barndom som ikke var stort å samle på; en ektemann som var hennes livslange kjærlighet og som hun mistet; et liv deretter som ikke er videre nevneverdig. Men på et eller annet vis gjorde hun mine sanneste følelser mulige for meg, slik stor litteratur gjør for en hengiven leser. Og jeg har opplevd det øyeblikket med henne som vi alle gjerne vil oppleve, øyeblikket som bekrefter livets endegyldighet og dypeste verdi. Jeg har opplevd det. Jeg har opplevd mange slike øyeblikk sammen med henne, opplevd dem i det sekundet de oppsto, også her og nå. Jeg vil, tror jeg, alltid bære dem med meg." (side 117-118)

Det mest slående med Richard Fords beskrivelse av foreldrene og sin egen oppvekst, er hvordan den lille familien som kun besto av tre medlemmer, fremstår som tre selvstendige individer. Moren er aldri bare "mor", faren er aldri bare "far". Dette gjør ham i stand til å se foreldrene slik de var også før han selv ble født. Deres sterke kjærlighet gjorde dem til en svært sterk enhet, noe som ble brutt først den dagen faren døde. Selv opplevde han dette som en overgang til noe bedre. Kanskje - uten å nevne dette eksplisitt - førte det til at han og moren levde mer her og nå, uten å vente med det beste inntil faren, som på mange måter forble nokså fremmed for ham, kom hjem i helgene ... ? Det han erfarte nokså raskt og som han også var bevisst på, var en annen type frihet - en frihet som kom som en direkte følge av at moren måtte begynne å jobbe. Dermed var hun mindre hjemme og fikk kanskje for første gang i sitt liv noe som bare var hennes eget? Underveis kjente jeg på en tristhet over at hun ga opp å finne en ny kjærlighet i livet sitt. For ikke å snakke om da ektemannens familie bokstavelig talt røvet liket av faren og tok det med hjem til deres hjemtrakter for å begrave ham der ...

Richard Ford skriver fantastisk godt, og måten han beskriver forholdet til foreldrene sine og forholdet dem i mellom, berørte meg sterkt. En liten familie i det store Amerika i en tid der velstanden bredte om seg, litt tidligere her sammenlignet med resten av verden. Det er en historie om å komme seg videre fra røttene sine, skritt for skritt, og om å se seg selv i en større sammenheng. Han skriver tankevekkende og vakkert om å vokse opp i en familie der alle gjør sitt beste, og hvor hver og en har sin viktige rolle i forhold til de andre familiemedlemmene. Er man bra nok? Hvordan kan man vite det, når man ikke helt vet hvordan alle andre levde livene sine på samme tid? Hvilken målestokk er det relevant å bruke? Hva er en lykkelig barndom? Er det fravær av ulykksalige hendelser eller handler det aller mest om hvordan motgang takles? Farens ivaretakelse av moren mot hans slekt, som aldri anerkjente hva hun betydde for ham, er rørende. Likeså forfatterens ivaretakelse av moren da det gikk mot slutten for henne, og hennes ønske om ikke å være en byrde for ham. Så respektfullt, så nydelig, så inderlig ...

Dette er en bok jeg håper at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den sterkt!

Obligatorisk lesning!

Jeg har en stund lurt på hva slags bok dette egentlig er, og har ikke helt få ganger tatt i den og lest bakpå boka, uten å kjøpe den. Men - en dag var jeg bare kjempeklar for akkurat denne boka, og da har jeg det sånn at jeg begynner å lese med en eneste gang. Det var i og for seg fort gjort, for boka er en tynn liten flis. Men tematikken er sannelig krevende nok, så jeg kan ikke hevde at innholdet er like lett fordøyelig som antall sider kanskje skulle tilsi. For meg som har vokst opp med at kvinners rettigheter nærmest er en selvfølge, og som også har vært nødt til å forholde meg til at "rødstrømpe"-begrepet er utrolig negativt ladet, ble dette sommerens wow!-bok. En sånn bok som garantert kommer til å bli årets store slager som "blomster" i forbindelse med middagsinvitasjoner for mitt vedkommende i tiden fremover!

Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk forfatter, som skriver om et bredt spekter av temaer innenfor miljø, kunst, politikk m.m. Så vidt jeg har klart å finne ut er det bare "Menn forklarer meg ting" som er utgitt på norsk. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor, men når jeg blar gjennom bibliografien hennes på Wikipedia (en opplisting som ikke er komplett), er det mulig at en del av tematikken blir for typisk amerikansk til at den anses salgbar i et lite land som Norge? Feminismen som blir presentert i "Menn forklarer meg ting" er også skarpere enn det som er vanlig i Norge i dag. Samtidig er noe av problematikken så universell at det er viktig å tilegne seg innsikt i denne.

En hendelse som går igjen som en rød tråd mer eller mindre i samtlige av de ni essayene i samlingen, er den franske toppolitikeren Strauss-Kahns overgrep på en svart stuepike på et hotellrom i New York. På tidspunktet da overgrepet fant sted, i mai 2011, var han leder av Det internasjonale pengefondet. Til tross for at flere lignende saker dukket opp i kjølvannet av denne saken, ble Strauss-Kahn ikke dømt. Årsaken var at stuepiken ble tatt i en løgn, og dermed gikk hele hennes troverdighet ad dundas. Underveis i etterforskningen måtte hun tåle å bli fremstilt som prostituert i media, hvilket er et faktum som faller på sin egen urimelighet. Okke som - saken veltet Strauss-Kahns internasjonale karriere ...

I tittelessayet "Menn forklarer meg ting" er forfatteren i et selskap. Verten røper at han vet at hun har skrevet "et par bøker". "I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Og hva handler så de om?" (side 9)

Forfatteren, som på det tidspunktet hadde gitt ut 6-7 bøker, valgte å snakke om den siste boka si - "River of Shadows: Eadward Muybridge and the Technological Wild West", som handler om tiden og stedets splittelse og industrialiseringen av hverdagslivet. Hun hadde knapt nevnt Muybridge, før verten ivrig avbrøt henne og spurte om hun hadde hørt om den svært viktige boka om Muybridge som kom ut tidligere i år ...

"Jeg var så fanget i den tildelte rollen som uvitende ungpike at jeg var mer enn villig til å vurdere muligheten av at det var kommet ut en annen bok om samme tema mer eller mindre samtidig med min, som jeg på en eller annen måte hadde unngått å få med meg. Han satte straks i gang med å fortelle meg om denne svært viktige boka med den selvbegeistrede minen jeg kjenner så godt til fra belærende menn; blikket stivt rettet mot hans egen autoritets fjernt skimrende horisont." (side 10).

Venninnen hennes gjentok intet mindre enn fire ganger at det faktisk var hun - Rebecca Solnit - som var forfatteren bak aktuelle bok om Muybridge, før verten fikk dette med seg og ble askegrå i ansiktet. Det viste seg at han ikke en gang hadde lest boka ... som hun hadde skrevet ... Ikke en eneste gang hadde det slått ham at hun i det minste kunne vite mer om tematikken enn ham, eller hva hennes bok om Muybridge faktisk handlet om. Før han igjen - helt uanfektet - gjøv løs på temaet igjen og foreleste videre ... Etterpå kunne de le av det, men det var først da de hadde ham utenfor sin hørevidde. Offentliggjøringen av dette essayet har ført til at begrepet mansplaining ble født.

Hvem har ikke opplevd det samme? tenker jeg. Mens mange menn nødig vil bli belært av kvinner og er snar til å påpeke at de blir nettopp dét dersom vi kvinner skulle prøve oss på noe som ligner ... Som om det skulle være noe nedverdigende i det hele - fordi det er en kvinne som snakker, mener jeg.

Tematikken i de øvrige essayene er kvinners stilling, vold i og utenfor ekteskapet, kvinners angst for å bli voldtatt og hvilke tiltak som gjerne blir igangsatt for å gi kvinnene økt sikkerhet. I stedet for å ta fatt i mennene som skaper denne utryggheten, blir kvinnene anmodet om å holde seg hjemme etter mørkets frembrudd, ikke kle seg for utfordrende osv. - som om det sto i deres makt å forhindre det hele. Solnit nevner også at den hyppigste dødsårsak for gravide kvinner i USA er vold utøvd av den vordende far.

I essayet "Woolfs mørke" (side 65 flg.) kommer hun inn på Virginia Woolf-sitatet "Fremtiden er mørk, og det er vel stort sett det beste en fremtid kan være, tror jeg." Folk flest er redd for mørket, selv om det er om natten "at elskoven finner sted, ting smelter sammen, endrer seg, blir fortryllet, vekket til liv, befruktet, besatt, frigitt, fornyet". (side 66)

"Woolf frigjør teksten, fantasien og romanfiguren for siden å kreve samme frihet for oss, og da særlig for kvinner. Her er vi ved kjernen av det hos Woolf som har vært mest inspirerende for meg: Hun feirer alltid en frigjøring som ikke er offisiell, institusjonell eller rasjonell, men som handler om å gå utover det kjente, det trygge og vante, og ut i en større verden. Hennes krav om frigjøring for kvinner var ikke først og fremst at de skulle kunne holde på med de samme institusjonelle tingene som menn gjorde (og som kvinner nå også gjør), men ha full frihet til å streife omkring, både i geografien og i fantasien." (side 78)

Når man snakker om Woolf og frihet, kommer man selvsagt ikke utenom essayet "Et eget rom". (Linken fører til min bloggomtale av dette essayet.)

I essayet "Kassandra-syndromet" (side 83 flg.) kommer Solnit inn på det generelle problemet som kvinner har med å bli trodd. Altfor ofte settes merkelappen "hysterisk" og "subjektiv" på kvinners uttalelser. Begrepet Kassandra-syndromet er hentet fra mytologien. Kassandra var Helena av Trojas vakre søster. Hun ble rammet av en forbannelse som ga henne evnen til å komme med presise forvarsler som ingen lyttet til. Hun ble ansett som gal og løgnaktig ...

"Jeg har tenkt en del på Kassandra under denne seilasen på kjønnskrigenes krappe sjø fordi troverdighet er en så avgjørende faktor i slike kriger og fordi kvinner så ofte beskyldes for å mangle noe grunnleggende på det feltet." (side 83)

Selv om Norge er et land hvor det kjennes relativt trygt å være kvinne, viser det seg at det knapt finnes en kvinne som ikke har opplevd seksuell trakassering fra menn i en eller annen variant. Når dette skjer i yrkesmessig sammenheng, tenker vi at det kanskje er lettere å håndtere, mens sannheten er at det antakelig er omvendt. Ofte er makt en vesentlig faktor, og når det ikke en gang nytter å ta opp en slik problematikk med en mannlig sjef som selv er engstelig for vedkommendes makt, så er det som regel lite man kan gjøre. Sviket blir på et vis dobbelt.

Solnits essaysamling er full av eksempler på kvinners tilkortkommenhet på dette området. Hun "angriper" eller forsøker å ansvarliggjøre menn som har besvart kampanjen #YesAllWomen med det passive #NotAllMen til å komme mer aktivt på banen. Det holder ganske enkelt ikke at menn repliserer "men jeg er ikke sånn". De må ta mer aktiv del i den holdningsendringen som må til for å få bukt med volden som truer kvinner, og som i all hovedsak kommer fra menn. Det første man bør gjøre er å slutte å latterliggjøre kampanjen, der Solnit har sett litt for mange eksempler på at menn blir mer rasende på emneknaggen #YesAllWomen enn det som blir gjort mot kvinner. Solnit vil også til livs at vold mot kvinner fremstilles som hverdagsovergrep gjort av avvikere. Til det er volden for utbredt og for hyppig. Det dreier seg om generelle holdninger mot kvinner, og det er her vi må begynne å jobbe.

"En politimann i Toronto fortalte under et foredrag for kvinnelige studenter om sikkerhet på et universitet at de ikke måtte kle seg som ludder (sluts). Kort tid etter ble Slutwalks et internasjonalt fenomen, blant hovedsakelig unge, ofte lettkledde damer som tok tilbake det offentlige rommet (ganske likt Ta natta tilbake-vandringene på 1980-tallet, bare med langt mer leppestift og mye mindre klær). Unge feminister er en spennende gruppe: smarte, modige og humoristiske når de forsvarer sine rettigheter og krever å få ta plass - og med det endrer samtalen.

Politimannens "ludder"-kommentar var et ledd i universitetets strategi for å fortelle de kvinnelige studentene hvordan de skal forbli trygt i eskene sine - ikke gå der, ikke gjør sånn - fremfor å fortelle de mannlige studentene at de ikke skal voldta. Dette er en av voldtektskulturens bestanddeler. Men det oppsto en landsomspennende bevegelse, som hovedsakelig var organisert av kvinnelige collegestudenter, mange av dem selv offer for campusvoldtekter, som presser frem justeringer i universitetenes prosedyrer for å håndtere slike overgrep. Det samme gjelder en bevegelse rettet inn mot økningen av seksuelle overgrep i militæret, som også har lykkes i å tvinge frem reelle praktiske endringer og rettsforfølgelse." (side 121-122)

Jeg håper at jeg gjennom ovennevnte eksempler og sitater har fått frem at dette er en må-lese-bok - rett og slett obligatorisk, både for kvinner og menn! Solnit skriver presist og saklig, og det er spennende og lærerikt å følge hennes tankerekker i denne essaysamlingen. Boka er høyst aktuell og relevant - også for norske kvinner og menn!

Anbefales!

BBC om fysikk og bevissthet:

"extremely puzzling" artikkel her

"My entry into the biochemistry of the brain started when I decided
to explore how on earth the lithium ion could have such a dramatic effect
in treating mental conditions," Fisher says.

Lithium drugs are widely used for treating bipolar disorder. They work,
but nobody really knows how.

"I wasn't looking for a quantum explanation," Fisher says. But then he came
across a paper reporting that lithium drugs had different effects
on the behaviour of rats, depending on what form – or "isotope" –
of lithium was used.

On the face of it, that was extremely puzzling. In chemical terms,
different isotopes behave almost identically, so if the lithium worked
like a conventional drug the isotopes should all have had the same effect.
(...)

All the same, he is wary of being associated with the earlier ideas
about "quantum consciousness", which he sees as highly speculative
at best.

Physicists are not terribly comfortable with finding themselves inside
their theories.
Most hope that consciousness and the brain can be kept out of quantum theory,
and perhaps vice versa.
After all, we do not even know what consciousness is,
let alone have a theory to describe it.

It does not help that there is now a New Age cottage industry
devoted to notions of "quantum consciousness",
claiming that quantum mechanics offers plausible rationales
for such things as telepathy and telekinesis.

As a result, physicists are often embarrassed to even mention
the words "quantum" and "consciousness" in the same sentence.

But setting that aside, the idea has a long history.
Ever since the "observer effect" and the mind first insinuated themselves
into quantum theory in the early days, it has been devilishly hard
to kick them out.
A few researchers think we might never manage to do so.

In 2016, Adrian Kent of the University of Cambridge in the UK,
one of the most respected "quantum philosophers", speculated that
consciousness might alter the behaviour of quantum systems
in subtle but detectable ways.

Kent is very cautious about this idea. ...
But he says that it is hard to see how a description of consciousness
based purely on pre-quantum physics can account for all the features
it seems to have.

Lesere med ikke altfor pysete nervesystem, finner Jacob Holdts
tett illustrerte bildebok på nb.no

Legg gjerne inn (flere) klargjørende sitater!
en ser flittige Rosa99 har lagt inn en gjennomført omtale
med sitater - de forklarer litt om "Den eksistensielle angsten"
i (militær)politikken,

"holocaust-syndromet og posttraumatisk stress i flere generasjoner".

Man får klart øye på den faktoren. Hva skulle en vel kunne vente av
et land som har ligget under krigsbeleiring eller åpen geriljakrig
gjennom hele sin historie - må vi tilbake til de utvilsomt militære
spartanerne for å oppdage maken?

Fenomenet krig, sett fra mer objektiv Xgalaksial avstand, kan vel
være ferdig forklart ved at den selvskrytende sapiente 'primat-rasen'
har vært beryktet for sin grusomhet og despoti, så lenge den har
vært observerbar. En arvelig karakterbrist.
De fjerne observatørene holder nok kruttet og ugraspulveret tørt
forlengst...

Observasjonen er dog ikke noe bevis for at det under alle forhold
må fordømmes å ha et militærFORSVAR (så farlig risikofaktor det enn
må være), til og med nasjonalt må dette være (skulle vel et våkent
folk forgude internasjonalt sandkasse 'samarbeid', så semre
historikere er nok ikke Jakobs sønn & sønner..)

Det nåværende "etterkrigs"prosjektet Israel(1948) sees vel ikke å
ha så sterk enerett på bibelhistorien pr. idag.. dog består
historien av bråvendinger i kø.
En ser ofte tankedefekte eller betenkelige forsvarsinnlegg for
denne tids sionesiske forsvarspolitikk.
Hvem har gjort mer holdbare forsøk, er noen så beleste å kjenne til
mulige forslag? Sitter den jevne leser med sikre holdbare fakta og
bevis? (da skulle jeg gjerne vært informert om kildene hans..)

Sidsel [ikke-]Wolds observasjoner må vel være reelle i hovedsak,
slik jeg har fylt ut tippekupongen.

Love & peace [ikke et varemerke], Lv

"Visst driver vi forening Mot Mobbing.
Men du trudde vel ikke vi vil ha med deg?? "

( fredsaktivist )

Forsant, for fyndige faktasider og fokusert faglitteratur finnes
forrykende forespørsel, forelagt forskjelligste folkeslag :

formålet folkeforførerisk fellesfandenskap

vitterlig varig valgt
av mektig majoritet, monoman misantropisk mislighet -
det populære pandemiske produkt

diktatur,

diktert av demokratiets dvaske dovenskap
og generalenes generelle galopperende galskap -

serveres og sikres av spissherdede spesialstyrker.

Tro om tiden trenger et tvungent totalforbud?

En togreiseskildring helt utenom det vanlige!

Myndigheter, er det noe som straffer deg for konstruktive
velkalkulerte diskusjonsinnlegg i fysikk og matte :

Du hadde ikke AUTORISASJON

til å praktisere regnestykker

i folkerepublikken Oregon..!

"Ingeniør fikk bot for å kritisere matematikken bak trafikklys"

Har alle forstått hva slaget om fri ytring vil omfatte?

Er stillingen prekær?

Teknisk Ukeblad tar saken >

Vanlige 'bekymrede landsmenn', oppfører de bål og bilbrann i bygater?
--vet de så mye om hvordan biler settes fort i brann, de?

Må det mer herda geriljasoldater til, militærmeriterte majorer m.m.?
Sånne pansermobile høytrykkspylere, hvor mange må til for å rense gatene
for protestanter og observanter..

Ble NRK fort og diskret ferdig med gatekrigen, de som lar oss suge ukesvis
på sosietetsdill og utbrukte kongehus... ?

> Jennifer: "Då kom det 200 personer klädda i svart"

Kravallpolis vattenkanoner och tårgas

også tv-regissører..

some were rather aggressive

Feilparkert mercedes, neppe posisjonert så av rettmessig eier?
..bare det å stjele bil, krever litt utdannelse i våre haitekk dager..?

Frels dine barn! Europa brenner!
Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.

_

Skulle det gjenta seg, kan du forte deg å drømme opp en liten flaske
moskusolje.
Er det leveringsvansker, prøv myggolje, hvalolje, jomfruolje eller
babyolje.. eller skyt med våpenolje.

Moskusen kan tenkelig symbolisere moské-vesenet?
Rust i løpet er i alle fall skummelt..

Jeg måtte være gal om jeg skulle gi ut penger til psykiater.

Vits i å sitte og knaske hardstekte maisflak? Tor tillas denne meningen.