2015 ble ikke det leseåret som jeg hadde sett for meg. Min aktivitet her på nettet var også så som så. Det var andre ting som tok det meste av tiden og energien fra meg. Nå er en del av "utenomting" ryddet av veien, så jeg ser for meg 2016 som et rikt bokår.
Jeg håper også å bidra mer her på bokelskere med innlegg, kommentarer og sitater. Jeg har også planer om å vekke til live noen av trådene jeg har startet for flere år siden. Kanskje kommer bl a min eventyrserie til å dukke opp igjen.
Det er også store planer om mere systematisk lesing: sakprosa, og da mest historie, biografier og religion/ filosofi. Min plan om norske forfattere fra 1890 til 1940 ser jeg også frem til. Og så må jeg ha med en og annen nyere populær bok. Jeg liker også brevskriving og tar gjerne imot et privat brev.
Så er det bare å ta fatt. Vi får se om ett års tid om det er noe hold i det jeg skriver.
Et godt nytt bokår til dere alle!
Stigen er høy. Bare de færreste ser hva som er på toppen. Og utviklingen skjer vanligvis gradvis og nesten umerkelig - som en katt som jager en svale. Svalen tar aldri blikket vekk fra katten. Den bare står der og ser at katten går fram og tilbake, fram og tilbake. Men svalen klarer ikke vurdere avstanden. Den merker ikke at katten kommer litt nærmere for hver gang. Så, helt plutselig, drypper katteklørne av svaleblod.
Forfatteren Alfred Hauge er født 17. oktober 1915. Han har skrevet romaner, dikt, skuespill, barnebøker mm. Han skriver på nynorsk og mye av handlingene er lagt til Ryfylke der han kommer fra.
Jeg ble først ordentlig kjent med A H da jeg leste romantrilogien om Lølandsfolket ( Året har ingen vår, Fossen og bålet og Ingen kjenner dagen - utgitt mellom 1948 og 1955). Nå er det flere bøker av han som står på leselista.
Alfred Hauge er en forfatter som er i ferd med å bli ukjent (?) og han har kommet helt i skyggen av en annen hundreåring i år.
Er det andre her inne som har et forhold til A H? Jeg ønsker å høre andres meninger om han.
Jeg er helt enig med deg. Jeg må bestandig finne ut mest mulig om forfatteren og bruker de hjelpemidler jeg rår over, Internett, biblioteket og mine egne oppslagsbøker. Hvilken bakgrunn har forfatteren, hva vil han/ hun med nettopp denne boka, hva annet er skrevet osv. Noen forfattere kjenner jeg godt og stadig nye kommer med samtidig som jeg ønsker å utvide mitt kjennskap til de jeg allerede har et forhold til. På denne måten får jeg et stort galleri av skribenter.
Cixous er en forfatter som har pirret min nysgjerrighet. Det begynte med at jeg leste en av hennes siste bøker, Sypress, om hennes oppvekst i Algerie. Jeg falt for boka og ga den terningkast fem. Jeg har også lest boka Blendverk og sett på flere av hennes bøker. Planen min er å lese mere av henne. Cixous er ingen enkel forfatter å bli kjent med, men den som holder ut har mye å glede seg over. Bøkene hennes er oversatt til nynorsk ( jeg kan dessverre ikke særlig mye fransk og har ingen muligheter til å lese henne på originalspråket), og selv om jeg er bokmålsbruker elsker jeg å lese nynorsk, jeg synes det passer godt til disse bøkene.
Vi har alle forskjellige meninger og smak - også når det gjelder litteratur, og slik bør det være. Det er ikke sikkert at det ene er mere riktig enn det andre, men det er i møte med forskjellige meninger at nye ideer/ tanker skapes.
Jeg setter Cixous høyt og hører gjerne mere om synet på hennes forfatterskap. Og alltid sier jeg les boka selv. God lesing.
Beklager, men jeg overså Falkberget, forøverig en av mine tidligere yndlingsforfattere, leste mye av han, også biografier, for mange år siden.
Hans Ernst Kinck ( 1865 - 1926), fra Norges Litteraturhistorie bind 4 sakser jeg følgende:
En dikter skulle være en karakter, steilt personlig, kompromissløs, uten baktanker om å tekkes et publikum. Selv kom han idealet meget nær. Det var hans skjebne å leve i skyggen av Knut Hamsun - verdensry og store opplagstall ble aldri ham tildel. Hans diktning måtte oppdages ... Kinck skrev omkring 40 bøker, romaner, skuespill, noveller, essaysamling ...
Jeg fattet interesse for Kinck omkring 1970 da Aschehoug forlag begynte å gi ut bøkene hans på nytt. Det var særlig novellene hans jeg syntes var fantastiske. Kinck bodde flere steder i landet og mye av handlingene er lagt til Ytre Hardanger og Setesdal. Han skriver på riksmål og bruker utrolig mange dialekt ord og uttrykk. Mange vil vel si at Kinck tilhører en annen generasjon og er lite aktuell i dag. Det er lenge siden jeg har lest noe av han, men han ligger i min liste over norske forfattere som skrev i femtiårsperioden fra 1890 til 1940, som jeg har stor kjærlighet til og han blir nok tatt opp igjen om ikke så lenge. Særlig er novellene hans stor diktning - forsøk med novellen Hvitsymre i utslaatten.
God lesing!
Det er vel en hel mengde å velge mellom og det er vel interesse og smak som bestemmer. Jeg savner Falkberget og Kinck på lista di bare for å nevne to norske.
Ny bok fra en av mine hyller: Frithjof Sælen, Der bor en Bager. Og etter det jeg ser så er jeg alene om denne boka på Bokelskere. Det er et hefte på noe over hundre sider og er gitt ut til bakerfirmaet Ditlef Martens as i Bergen i forbindelse med firmaets 200 års jubileum i 1953.
Boka har mye tekst fra myter om korn og brødbaking fra Egypt og fremover. Bakgrunnen til familien Martens er rikt beskrevet sammen med bakerlivet for to hundre år siden. Den siste delen av hefte er utstyrt med mange bilder som viser hvordan et moderne storbakeri ble drevet i 1953.
I min barndom fant jeg denne boka i min fars bokhylle og jeg bladde mye i den som smågutt, for jeg orket ikke å lese. Boka forsvant, men da jeg for få år siden kom over boka da biblioteket hadde loppemarked, måtte jeg kjøpe den.
Er det andre som har boka?
Den 26. mars i år døde den svenske dikteren Thomas Tranströmer. Han ble tildelt Nobels litteraturpris 2011 med bl a følgende begrunnelse: Gjennom sine fortettete gjennomlyste bilder gir han leserne ny tilgang til det virkelige.
Jeg har ved flere anledninger stiftet bekjentskap med Tranströmer både ved at jeg har lånt noe av den han har skrevet og ved at andre forfattere har vist til ham. Særlig ble jeg betatt av hans dikt/utsagn om at det er bare den som går seg vill som kan finne ukjente plasser i skogen, oppdage nye steder og "eventyr".
For noen uker siden var jeg en tur i Karlstad. Der fant jeg en bok med tittelen Samlade dikt 1954-1996. Til nå har jeg bare bladd litt i boka, men gleder meg til å lese litt mere. En spennende dikter som flere burde finne fram til.
Han bøyde seg, kjælte med katten og løftet opp noe. En rusten skrue. Han veide den et øyeblikk, kastet den i været, fanget den igjen og åpnet hånden. Åh, den kan brukes en gang til, ser du. Han puttet den i lomma på de slitte olabuksene. Han var tilfreds. Dagen var reddet. Han hadde gjort en god fangst som han ville slepe med seg inn i hiet sitt, inn til de andre tingene man kunne bruke om igjen en eller annen gang. Reservelagret hans. Et reserveliv. Heldiggrisen Hans. Stakkars jævel.
Mens alle passasjererpå flyplassene ble undersøkt, alle motorveier kontrollert og alle jernbanestasjonen og havner gjennomsøkt av politiet, gikk en slank kvinne i timevis alene gjennom natten. Var vennene hennes i sikkerhet? Hennes eneste kamuflasje var skautet som hun hadde knytt under haken. Det var for lite og snippen i bakhodet vippet for hvert skritt mens Ulrike Meinhof flyktet til fots og i sikkerhet over markene, brakklandet og englene i Poppenbyttel og innover mot sentrum.
På Vestlandet hadde flere prester problemer med at tilhørerne bråket under gudstjenestene. Folk var lovpålagt å komme til kirke, men etter at prekenen og kanskje en barnedåp var unnagjort, tapte mange interessen for det presten holdt på med, og begynte å prate i stedet. Usjenert gikk de inn og ut av kirken for å treffe kjente og kanskje dele en flaske på kirkebakken, før de utstøtt travet inn igjen. En ulykkelig pastor ... var så nervøs for menigheten sin at han begynte nesten hver preken med en pissepause eller to.
Som det eneste pasientregister i verden følger Lepraregistret en sykdom fra epidemisk nivå til utryddelse og har derfor fått internasjonal oppmerksomhet. I 2001 ble registret ført opp på UNESCOs liste over verdensminner.
Fortsatt dukker det opp rariteter i bortgjemte hyller og kasser. Denne gangen dukket boka Sundhedlærens Grundtræk av A Utne opp. Dette er en skolebok for Landsfolkeskolen, men jeg har ikke klart å finne ut på hvilket klassetrinn, gjetter på et av de siste. Boka reklamerer med 36 tegninger, og med tettskrevne sider ( fjernt fra dagens skolebøker). Boka har fått god mottagelse. Denne utgaven kom ut i 1895 og kostet 55 øre. Som gammel skolemann og historisk interessert, er dette en "verdifull" bok. Jeg regner med at det ligger en mengde gamle skolebøker rundt på loft og i kjellere. Finn dem gjerne fram.
Olav Duun er en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Noe av de første jeg kjøpte for min første lønning var samlede verker i tolv bind og en kassetradio. Jeg hadde ettopp flyttet til et øde sted på kysten av Sogn og Fjordane, og den høsten og vinteren koste jeg meg med OD, og selv om det var langt til Ytre Namdalen, så var det bare å se ut av vinduet, karriere småbruk og et piskende hav ( men han selv så ut over Oslofjorden da han skrev).
Nå er det mange år siden jeg har lest noe av han, men har lenge tenkt å ta han fram igjen. Jeg hadde tenkt å ta for meg norsk litteratur fra 1890 til 1940, og her vil OD av meg få den største plassen. Jeg har hans samlede verker, flere bøker om hans forfatterskap og biografi, så her er nok å ta fatt på. Jeg blir gjerne med på lesing og diskusjoner/ samtaler om Olav Duun.
Men å elske ..., det var lett. Hun var der, villig og øm og fullstendig hengiven...Nei, det stemte ikke, hun var selvstendig. Han hadde aldri greid å tvinge henne til noe som helst. Men han hadde heller aldri hatt noe ønske om det. Kanskje dette var kjærlighetens natur: Den måtte gis frivillig. Kjærlighet som måtte tvinges frem, som ... , var ingenting verdt.
Det eneste vi kan slå fast er at dersom Håkon hadde fått en sønn, ville norsk historie sett annerledes ut. Kanskje veldig annerledes.
Den vanlige skikken var at når natten nærmet seg, skulle bruden og brudgommen føres til sengekammer, der brudesengen var gjort klar. Der skulle de legge seg sammen, mens bryllupsgjestene sto rundt senga med lys i hendene og overbrakte dem en drikk som de drakk sammen. Men Ingeborg var for ung for dette, kong Håkon tillot ikke at ekteskapet ble fullbyrdet. Hun ble ikke regnet som voksen før hun fylte tolv, om et halvt år.
Når det regner, kan man søke ly, sa Gwyneira lavt. Og når det er sol, kan man finne skygge. Jeg kan ikke forhindre at det regner eller at solen steker, men jeg trenger ikke bli våt eller solbrent for det.
Howard er en hedersmann! forsvarte Helen sin ektemann . Hedersmann er menn, de også, svarte Mrs. Candler tørt.