Jeg kjøpte denne boka på billigsalg for noen år siden. Tittelen pirret min nysgjerrighet og jeg hadde store forhåpninger til mye ny kunnskap, hvordan ser vitenskapen på personen Jesus, og i denne forbindelsen den historiske Jesus. Men her var det lite nytt. Første delen av boka, som også var den mest interessante, handlet om evangeliene og hvordan de er blitt til. Videre utover i boka var det mest om arkeologiske utgravinger sett i forhold til hendelser som er omtalt i Bibelen. Klart det var ting som var nytt for meg her, men egentlig av liten interesse eller betydning. Som en sum kan jeg si at nye kunnskaper var det lite av ( kanskje kan jeg litt over gjennomsnittet om dette), så ut fra forventningene ble jeg skuffet.
Boka hadde også litt for mange skrivefeil og gjentagelsene var alt for mange, og dette var også med på å svekke boka og at den bare fikk terningskast tre.
Mine bokomtaler vil alltid ha et subjektivt preg. Les boka selv og se om du er enig med meg.
For noen år siden leste jeg boka Rom av James L Rubart. Hvis jeg nå husker rett, så handler den om et stort feriehus på Stillehavskysten av USA. Huset har mange rom alle med hver sin hemlighet. Dette er en såkalt kristen roman, men vel verdt å lese.
Trofasthet mot en person var sterkt overvurdert; det var mye viktigere å være tro mot en tanke.
Vi er uenige av og til, ja. Vi er tross alt gift.
Han tok henne rundt håndleddet for å ta pulsen, og prøvde å se ut som om han visste hva han gjorde. Det slo ham at de som hadde samlet seg rundt dem, antakelig hadde forventninger han ikke kunne oppfylle, og kanskje, tenkte han, var det slik Jesus følte seg i møtet med en spedalsk.
Jeg liker å sette inn sitater fra bøker jeg leser, både skjønnlitterære bøker og sakprosa. Jeg leser også en del av de sitatene andre setter inn og enkelte ganger vanker det en stjerne både fra meg og til meg. Men hvordan velger vi sitat.
1. Dette var noen ord etter mitt hjerte, noe som forteller om det jeg mener og står for.
2. Understreker noe av budskapet i boka.
3. Et morsomt sitat som jeg kan le av.
4. Til skrekk og advarsel.
5. Dette tar jeg avstand fra.
Jeg bruker vel kanskje alle fem punktene når jeg velger et sitat og kanskje kan det være vanskelig å forstå hvilket punkt jeg bruker. Hva er din begrunnelse for å velge et sitat?
Stjerner vanker det ofte og kanskje er det de samme grunnene som jeg har skrevet over.
Det vanker også enkelte ganger svar på sitatet, fordi en liker sitatet eller misliker det. En videre diskusjon om sitatet kan ofte bli vanskelig. Boka kan diskuteres nesten i det uendelige, men vanskeligere med sitatet.
Kristne romaner fra 1950 tallet er vel ikke det som frister mest i dag. Jeg har vel et inntrykk av at vi mener at disse bøkene er moralistiske, tendensiøse, litt kjedelige og at utfallet bestandig er forutbestemt, språket kan også være litt enkelt.
Jeg har arvet noen slike bøker fra en gammel tante og overtatt noen fra mine foreldre. De fleste er stuet bort i hjørnet av bokhylla eller i en eske på loftet. Men innimellom finner jeg fram en av disse bøkene, er litt nysgjerrig og lurer på om min forutinntatt stemmer.
Siste boka i denne kategorien er Jørgen Vikør og romanen Eit møte med Spegelberaren. Jeg ser at jeg er eneste her på forumet som har registrert denne boka. Er det flere her som har denne boka eller som har lest den?
Boka inneholder alle de elementene jeg har nevnt over i større eller mindre grad. Hovedpersonen i boka vokser opp rundt århundreskifte 1900 og vokser opp i fattige kår. Det virker som om han får en bitterhet, en veldig tro på at han skal komme seg fram her i verden, gjerne tråkke over lik, og det klarer han. Det dukker stadig opp nye personer som mer eller mindre skyver hovedpersonen til side, for så helt å forsvinne igjen. Jeg hadde trodd at noen av disse personene skulle dukke opp igjen, noe de ikke gjorde og dette frustrerte meg litt.
Moral var det nok av. Her gikk det mye på grådighet, du skal ikke ha andre guder enn meg, alkoholmisbruk, svik, fattigdom og rikdom og manglende empati og ydmykhet. I starten av boka går hovedpersonen som gammel mann og ser en bonde som skamslår hesten sin, en gammel pukkelrygget skomaker kommer fram og ber om å bli pisket istedenfor hesten. Dette er noe som boka vender tilbake til på de siste sidene.
Boka er skrevet på nynorsk og er forholdsvis enkel. Her står det meste på linjene og det er lite igjen til leseren å vurdere og gruble over. Men noen ganger kan det være godt med en slik bok også. Det dukket opp en del interessante ord og uttrykk. Jeg føler meg rimelig oppegående på ord og uttrykks betydning, men her var det en del ukjente. Det meste ble forstått ut fra sammenhengen. Her følger noen eksempler: samstavast, timja skytja, fal, bordseta, hækne, meinråder osv
Boka er nok ikke den jeg vil vende tilbake til selv om den hadde noen meget gode bilder. Men jeg tror ikke vi helt skal glemme denne sjangeren helt selv om vi har helt andre kriterier på en god bok i dag. Gå hen og les boka, les flere bøker i denne sjangeren, ikke for å bli omvendt, men ut fra et litterært ståsted og den tidsepoke de er i.
Akta deg for hatet, det er som isblomane på ei rute. Dei blomane kan nok sjå vakre ut, men dei er dødsens kalde.
Eg let isblomane veksa og veksa i hjarta mitt. Dei blei store og sterke til sist... og så avla dei ...død...død...
Isblomane trylte deg altså...hemnen er fullbyrda.
I oppgongstider gjeld det om å sanka saman på få hender alt som er råd å få tak i. I nedgongstider gjeld det like mykje å spreia lutbreva ut på dei mange små hender. Mange små ber tapet lettare enn nokre få store ... ha, ha, ha.
Men ikkje trur eg nokon sterknar til av senga.
Vi har det hell å ha fått bevart hele fire beretninger om Jesus i form av de fire evangeliene fra 1. århundre. Tilgjengeligheten av fire ulike beretninger skrevet av fire forskjellige forfattere om en og samme person i oldtiden, er et meget sjeldent, ja trolig unikt fenomen.
De synoptiske evangeliene er minner eller tradisjoner om historiske hendelser. Disse er tolket i ettertid og i lys av hendelser som er skildret i Det gamle testamente.
Jeg skal forsøke meg på et enkelt svar selv om det ikke er så lett.
Med kristendom mener jeg det reelle budskapet som vi har etter Jesus, og for meg blir det i første omgang Bergpreknen, den barmhjertige samaritan, kvinnen ved brønnen, den bortkomne sønnen mf. Her er det snakk om menneskeverd og omsorg for den enkelte - en glad og kjærlig religion.
Dessverre er det mange som har benyttet denne troen til å underkaste seg andre mennesker, berike sine egne interesser og tvinge annerledes tenkende under sin paraply. Opp gjennom historiens gang finner vi ofte kirken her, langt borte fra den virkelige kristendommen.
Mange ser seg blind på hva kirken har gjort opp gjennom historien og ut fra dette avviser kristendommen som det vi finner i det jeg skrev øverst.
Forøverig viser jeg til boka Jeg ser hans spor som det opprinnelige sitatet er hentet fra.
Det fører feil å se på evangeliene med moderne øyne. I dem florerer mirakler, drømmer og påstander som sannhetsbevis...
...
Evangeliene er ikke objektive fortellinger. De ble skrevet for å samle stoff om Jesus siden vitner døde, tidsavstanden til ham begynte å bli stor og tradisjonene usikre. Evangeliene ble laget for å vise at Jesus er Messias og guddommelig, og de skal styrke og undervise dem som har svak tro eller som kritiseres for vranglære - kanskje nettopp individer i ferd med å forlate synagogen eller som var kastet ut av den.
Israels-folket hadde slik respekt for Guds hellige navn at de nødig ville uttale det. Dette er fremmed for oss- men tilbake står for alle tider et krav på respekt og alvor innfor det store livsspørsmål vi knytter til Guds navn. En respekt som utelukker ikke bare hån og raljering, men også slike misbruk som religiøst hykleri og tomme sermonier.
Men er det noe nytt på gang? Vi opplever i dag en ny interesse for det åndelige, for pilegrimsreiser og religiøse riter i det flerkulturelle samfunn.
Etter at mye av Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann, er det kanskje ikke rart at mange kvitter seg med sine forestillinger om Gud og at trosopplæringen i skolen er sløyfet. Men på den måten kutter man også over sine røtter og kaster vrak på den kristne kulturarven som har preget samfunnet med budskap om menneskeverdet, budet om nestekjærlighet og forvalteransvaret. En arv som kommer til uttrykk i våre høytider, gudstjenestefeiring, sakramentene og i et mangfold av diktning, kunst og musikk. Kulturarven er også et møtested for tro og tanke.
Som barn hadde jeg en rekke sterke religiøse overbevisninger, men liten tro på Gud. Det er forskjell på overbevisningen om et sett læresetninger og den tro som gjør det mulig for oss å sette vår lit til dem.
Allerede utenfor Tjøme følte jeg en angst for storhavet slik mange sjømenn før meg må ha gjort, nemlig da jeg passert Verdens Ende. Navnet oppmuntrer ikke nettopp til videre ferd. Men senere på ferden støtte jeg på navnet igjen, og igjen. Det forundret meg.