Bokelskere.no

Macabea er en ung og ensom maskinskriverske i 70- tallets Rio.

Fortelleren Rodrigo beretter historien om Macabea, Olimpico og Gloria. Han skaper dem. I sitt bilde. Som en Frankenstein og hans skapninger. Og side for side får karakterene liv. Og sjel.

Clarice Lispector leker med leseren og jeg innrømmer at jeg ikke forstår spillereglene, men som jeg koste meg under lesingen.

Er det et eksperiment? Forfatteren Lispector er en kvinne som skriver en mannlig karakter som skaper en kvinnelig karakter. Er det en historie om historiefortelling? Om å være forfatter? Fortelleren får fysiske plager av å skrive historien og den endrer fortelleren.

Er det kjærlig ironi om fattigdom og ensomhet? Om tilskitnet uskyld? Om sjelelig fattigdom som resultat av økonomisk fattigdom? Er Macabea lykkelig fordi hun er uvitende?
Macabea betyr hundset på portugisisk i motsetning til kjæresten Olimpicos og venninnen Glorias mer oppløftende navn.
Er boken en slags memoar? Som Macabea bodde Lispector nord i Brasil og flyttet til Rio etter morens død. I historien har døden en viktig rolle og Lispector døde rettetter boken ble utgitt.

Kanskje alt. Eller noe helt annet. Det er en egen glede i det å lese bøker en ikke forstår. Jeg liker historier hvor jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar. Som med Stjernens time.

Stjernens time er besnærende og eksentrisk.
Setningene er klare og vakre, språket er skåret inntil knokkelen. Det er rent og ukomplisert og en fryd å lese. Slutten er et fantastisk.

For meg var boken et stjerneskudd. En av de bøkene som gir lys i mørket.

Noen ganger er man heldig og leser en bok som endrer. The Argonauts var en slik bok for meg. I dagene etter kjenner jeg fortsatt ringvirkninger. The Argonauts er en blanding av biografi, kjærlighetshistorie og et akademisk essay om idenditet og kjønn.

Nelson skriver intelligent og temaene er interessante. Hun skriver med en åpenhet og sårbarhet som er befriende. Hun forteller om egne fordommer og utfordringer; dekonstruerer ideer og stiller spørsmål ved egne meninger. Det er modig og intimt. Jeg lærte så mye da jeg leste denne boka. Om kjærlighet, familie og om ordenes makt og begrensning.

Teksten er fragmentert og assosiasjonsrik, men Nelson sirkler inn alle de løse trådene. Alle digresjoner, overganger og overraskelser har en hensikt. Hun sprenger rammene for hva som er "normalt". Både i livet og i tekst. Hun gir leseren tillatelse til å være "messy".

Nelson er belest og bruker sitater fra forfattere og filosofier i teksten. Roland Barthes, Anne Carson og Eileen Myles er kun tre av mange som er nevnt. Jeg liker at navnene er fortnoter i margen. Språket er presist. Noen ganger ble det for pretensiøst, for intenst i akademisk sjangerspråk, men det er smårusk.

Beskrivelsene av perioden da hun var gravid og samboeren Harrys var på testosteronkur er sterk lesning. Transformativ tekst. På flere plan. Også for leseren.
Og som jeg kunne ønske denne boka fantes da jeg var gravid. Kanskje kan denne bok endre noen kulturelle myter om graviditet og morsrollen.

Også: Boken er humoristisk. Romantisk!

The Argonauts åpnet opp verden, åpnet opp meg også. En bok for både hjernen og hjertet. Les den!

nye gleder.

Djevelen i den hvite byen er en sakprosa bok som er skrevet som en roman der forfatteren forteller historien om verdensutstillingen i Chicago i 1893 fra det ble bestemt at USA måtte ta tilbake tittelen som et ledende fremtidsrettet land etter den vellykkete verdensutstillingen i Paris i 1889, med alle problemer og konflikter både før og under planleggingen av arrangementet til gjennomføringen, og til hva slags spor og ettermæle denne utstillingen har betydd for USA frem til i dag. Boken forteller også biografihistorien om USA første seriemorder, dr. H. H. Holmes (1861-96), som er mest kjent for å drept mange kvinner i sitt berømmelige skrekkhotel i Chicago i perioden 1891-94.

Dette er en bok som krever en del tid av deg som leser, selv om det på mange måter er lett å lese siden den er skrevet som en roman med stor skrift og med luft mellom linjene. Grunnen til det skyldes at boken inneholder så mye informasjon man må forholde seg til og at ikke alt er like spennede eller hyggelig å lese igjennom. Jeg anbefaler at man leser noe lysere ting samtidig eller mellom lesepausene av denne boka siden dette ikke er en bok man kan kose seg med spesielt når man leser om Holmes og alle de menneskene som ble drept av han. Dette er ikke en bok som passer alle.

Opp gjennom menneskets historie har krig blitt glofisert som noe vakkert og noe som alle menn bør gjøre for sitt land og retten for å kalle seg selv en ekte mann. En slik holdning om krig var dominerende frem til krigen som ble kjent som "the great war", som skulle gjøre slutt på alle kriger, blusset opp 28. juli 1914 som et resultat av skuddene i Sarajevo en måned tidligere. Den krigen ble siden kjent som første verdenskrig og varte i over 4 år selv om den krigen skulle vært "ferdig" julen 1914.

Wilfred Owen var en av de som deltok i denne krigen fra 1916 til sin død 4. november 1918 25 år gammel, en uke før første verdenskrig offisielt ble slutt 11. november. I den perioden skrev han blant annet disse 25 krigsdiktene som denne samlingen består av og som er blant de mest kjente tekstene som beskriver hva krig egentlig er for noe og for dem som er krigerne i krigen. Etter å ha lest disse diktene, forstår man godt at krig ikke er noe vakkert eventyr. Det er i hvert fall ingen Dulce et decorum est pro patria mori (Det er søt og ærefullt å dø for sitt land).

Noen av årets gleder og kanskje forargelser.

Hvis du har lyst å lære om hvordan amerikansk politikk funker og hvordan USA ble til det landet slik vi kjenner det i dag på en lett og oversiktlig måte, så er denne boken en god start. Her får man f.eks. vite litt om hvordan den engelske Amerika var de ca. 150 år før de løsrevet seg og dannet USA fra 1776, hvordan USA utvidet seg flere ganger utover 1800-tallet og hvorfor de statene som senere ble Canada ikke ble med i den frie unionen i tillegg til hvordan amerikanske poltikk systemet ble og kun ha blitt hvis en annen retning vant frem.

Jørgen Jæger har klart det igjen og denne gangen bedre enn i Monster. Monster er og var kjempe bra. Fortielsen vil jeg si er mye bedre. Jæger holder stilen, spenningen, den gode dialog, klarer å fenge til siste side og tar opp et spennende samfunnstema som i dag er fjern for de fleste nordmenn. Boken har et genialt og bra plott som strekker seg over alle sidene av romanen. Boken begynner med et spenningspunkt der du nærmest vet hvordan boken vil enda, men utover de flere hundre sidene finner du fort ut at saken ikke er så lett som det du trodde. Ole Vik er i denne boken med og gjør en magisk entre og du føler at boken vil si deg noe mer. I tillegg bygger den på Monster som var et litteraturisk fenomen da den i fjor kom ut. Jeg vil ikke røpe så mye, for jeg vil at dere skal lese den. Dere vil ikke angre. Dette er et kupp og en sann fornøyelse å lese. Boken har for meg blitt en stor favoritt og klarer noen å toppe Jæger i år, ja da skal de være gode. For denne boken er nærmest et mirale av en bok:) kjøp den!!