Bokelskere.no

Det ville vere fint, håper eg, om du kunne leggje inn dei bøkene som du har fått tips om slik at lista blir fyldig - og enda meir til glede for oss som har interesse i denne retninga?

Fantastisk at du fant linken til dette nettstedet!!!! Tusen takk! ;-)

Synes du boka er godt skrevet? Jeg har nemlig lenge gått og vurdert om dette er en bok jeg bør få med meg ...

Da blir det spennende å høre hva du synes! ;-)

Jøss! Det var enormt mye! Jeg trodde jeg hadde lastet opp mange gamle bokomslag, men samleoversikten over diverse aktiviteter viser at jeg kun har lastet opp drøyt 400 ... ;-)

Spanske sjømenn laga enkle og dårlege knutar.

Her er mine inntrykk - etter å ha lest boka:

Journalist og utenrikskorrespondent i NrK Tomm Kristiansen utga i 2006 boka "Afrika - en vakker dag". Fra før av hadde han utgitt hele ni bøker, alle om Afrika, uten at jeg har fått med meg en eneste en av dem ... Etter å ha lest "Afrika - en vakker dag", skjønner jeg at det er på tide å gjøre noe med dette.

Forfatteren innleder boka med å fortelle om fotografen Kevin Carters prisvinnende bilde (Wanting a meal) med motiv av en gribb som sitter ved siden av et utmagret og døende pikebarn og venter ... Dermed var tonen for boka satt for mitt vedkommende, og store deler av den ble lest (eller rettere sagt: hørt) med gråten i halsen.

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet av denne boka. Kanskje et mer optimistisk bilde av Afrika enn det jeg fikk servert? I stedet ble det en elendighetsbeskrivelse så sterk at jeg til tider hadde store problemer med å fordøye det jeg leste. For Kristiansen gaper over mye - tidvis kanskje for mye? Han har så mye på hjertet, så mye han har sett som han vil presse inn i denne boka.

Forfatteren beskriver sannhetskommisjonens arbeid i Sør-Afrika under ledelse av tidligere biskop Desmond Tutu, korrupsjonsskandalen rundt Winnie Mandela, Mandelas suksess i et Sør-Afrika med en hvit befolkning som holdt pusten da de svarte fikk stemmerett fordi de fryktet represalier som aldri kom ... Videre skriver han om Robert Mugabes tilraning av all makt i Zimbabwe, noe som førte til at det meget velfungerende landet ble styrt rett inn i katastrofen. En ting var nemlig å ta fra de hvite farmerne jorda deres, men det var ingen kompetente farmere til å overta driften av gårdene etter at de hvite enten var drept eller hadde flyktet. Dessuten gagnet overtakelsen ikke folket som sådan, kun en liten maktelite ... Vi får også høre om Idi Amins brutale styresett i Uganda, inntil han ble styrtet i 1978/79, og om folkemordet i Rwanda i 2004. Bare for å nevne noe ...

Det var faktisk ekstra sterkt å høre denne boka bli lest av forfatteren selv. Med en stemme som en mitraljøse dundrer han løs med sine budskap. I begynnelsen fikk jeg inntrykk av at hans formål med boka var å tegne et annet og mer optimistisk bilde av Afrika enn det vi får fra media. I stedet opplevde jeg at han forsterket det bildet jeg allerede hadde. Det var som å sitte foran Dagsrevyen og høre innslag på innslag med Tomm Kristiansen som utenrikskorrespondent fra Afrika. Det hele ble både nært og sterkt. De beste partiene av boka synes jeg var da forfatteren beskrev egenopplevde ting.

Enkelte har kritisert forfatteren fordi de mener at han ikke graver dypt nok i årsakene til Afrikas problemer. Han burde endelig ha kunnskaper nok. For meg som verken er statsviter, historiker eller lignende, og som kanskje av den grunn kanskje ikke stiller meg kritisk nok til stoffet som blir presentert i boka (?), var Kristiansens forsøksvise analyser på årsakene tilstrekkelige så det holdt! Det finnes antakelig ingen fasitsvar på hva som er årsaken til hva - utover de vanlige forklaringsmodellene om at kolonimaktene ødela Afrika, og at verdens øvrige markeder (som f.eks. EU) senere har stengt Afrika ute fra en reell konkurranse slik at landene aldri vil klare å komme opp på det samme økonomiske nivået som resten av verden. Dette kombinert med manglende erfaringer med demokratisk styresett, har gjort at litt for mange av landene på det afrikanske kontinent har vært sårbare for despoter, som har tilranet seg makten og tilgangen på alt av ressurser. Selv der forholdene faktisk lå til rette for suksess, ble dette altså ødelagt. Sultkatastrofer, borgerkriger og tidvis også folkemord har fulgt i kjølevannet ...

Det er lett å kritisere Tomm Kristiansens bok som for unyansert, siden han gaper over så mye. Det han i alle fall har oppnådd hos denne leseren, er et brennende ønske om å lære mer om Afrikas historie! Jeg har vært i tvil om jeg synes denne boka fortjener terningkast fire eller fem, men har endt med terningkast fem. Denne boka ruver nemlig helt klart over bestselgerne som hos meg gjerne ender med terningkast fire. Mange av historiene i boka om gruoppvekkende overgrep, mishandling og drap, kommer jeg nemlig aldri til å glemme ...

Interessant om korleis dei gamle egyptarane oppfatta døden - og litt av eit samantreff at eg, rett etter å ha lese boka, var på eit seminar i Torino der deltakarane fekk omvisning i eit museum, og det viste seg at samlinga inneheldt tekster frå nettopp denne boka ...

Jeg er enig i at de ulike fortellerstemmene var litt forvirrende. Det burde jeg faktisk ha nevnt i min bokomtale. Ellers synes jeg selve fortellerstilen gjorde boka ekstra rørende. Det hele ble så nært.

Det håper jeg at du får til! Jeg er så interessert at jeg "selvfølgelig" har en innrammet plakat av bildet i heimen - i tillegg til en kunstfigur av kvinnen med det døde barnet, som er en del av Picassos bilde. Sistnevnte kjøpt i Madrid en gang.

Akkurat nå holder jeg forresten på med å lage en artikkelserie om rundreisen vår i Spania på bloggen min. Jeg har enda ikke kommet til Gernika, men jobber med saken. Linken til artikkelserien min er her !

Ja, dette ville eg ha vore med på. Og så ville eg ha vore med Sigrid Undsets Jenny i Roma. Ja, og så om eg kunne ha fått vore til stades i Platons Symposion ...

Woody Allens film Midnight in Paris viser jo at slikt går an ...

Hvis du virkelig vil litt under huden på det som skjedde i Guernika/Gernika, anbefaler jeg "Guernica" av av Dave Boling. "Davitas harpe" berører det som skjedde kun så vidt. Jeg har helt spesielle interesser for det som skjedde der, og kanskje nettopp derfor var jeg ikke så opptatt av at Bolings "Guernica" skulle ha helt toppers litteratære kvaliteter. Den krøp likevel under huden på meg. Tidligere i sommer var mannen min og jeg på rundreise i Spania, og da måtte vi innom Gernika - for å ha vært der! Byen ble så ødelagt den aktuelle dagen i 1937, og det er aldri gjort noe forsøk på å gjenoppbygge de gamle ødelagte bygningene. I dag fremstår derfor byen som ganske uinteressant i det store og hele. Midt i byens flotte park (Europaparken) står det imidlertid en gammel utbrent eik som baskerne valfarer - nærmest som et slags pilgrimssted. Under denne eika pleide nemlig stammehøvdingene å møtes til rådslagning - gjennom generasjoner ... Det var spesielt å være der - så spesielt at jeg for min del fikk lyst til å grave mer i historien. Bildet som henger i Museo Reina Sofia i Madrid gjør enormt inntrykk! Gled deg! Jeg tror ikke det gjør noe å vite mest mulig før du reiser. ;-)

Det er dette som vi skulle ha funne ut. Eg har ein del romanar frå fransk mellomalder, men dei er ikkje slik som Don Quijote. Tydelegvis er det den spesifikt spanske varianten som får gjennomgå hos Cervantes. Vi får forske meir!

Vi går mot slutten av fyrste bindet, og her er don Quijote med oss att, og lite tyder på at normaliteten er i ferd med å vende tilbake. Men før han kjem på banen, roser don Fernando både forteljinga om Zoraida og måten som historia vart fortald på. Her, får eg vite hos kommentatoren Murillo, flyt det fantastiske og det realistiske – “lo maravilloso y lo verosímil” – saman, både i innhald og stil. Murillo les forresten tydelegvis grundig, for når Cardenio og don Fernando vil hjelpe “señor capitán”, står det at “en esto llegaba ya la noche”, at no fall natta på, men Murillo hugsar at det hadde natta alt gjort i kap. XXXVII. Og det same gjeld kveldsmaten – “Por lo visto cenaron dos veces,” seier han: dei åt sikkert to gonger.

For mat treng dei. For no kjem det besøk i fleire omgangar. Fyrst kjem ein oídor, ein auditør; det var ein slags krigsadvokat i kappe som høyrde på (oír er å høyre) saker og dømde. Til klesdrakta høyrde slike digre mansjettar som vi har sett på bilete. Viktigare er at han har med una doncella, ei jente på seksten år. No er den eine dama – Dorotea, Lucinda, Zoraida og no altså Clara – vakrare enn den andre!

Då don Quijote kjem, reagerer auditøren som venta på talen hans. Men auditøren og kapteinen er altså brør. Cervantes har nok litt sur, for i kap. XLIV, seier Murillo, stod det at den yngste av dei to gjekk den akademiske vegen, mens her, i XLI, har yngstemann reist til Peru.

Nå ja. Kva med desse samantreffa? På den eine sida gjer vel Cervantes narr av alle slike tilfeldige samantreff i litteraturen, men eg vil leggje til: Til inga nytte. Slike forvekslingar, slike historier om ungar som blir bytte om og sysken som møtest att, har det vrimla med også etter Cervantes – tenk på Georges Sand, Charles Dickens, Henrik Ibsen og Oscar Wilde! Og sjølvsagt William Shakespeare, som var samtidig med Cervantes. Dette hadde samanheng med distribusjonskanalane for litteraturen; Dickens gav ut hefte med eitt eller to kapittel, og her galdt det å halde det gåande med spenning frå gong til gong for å sikre salet, og det var ikkje måte på hos enkelte av kollegaene hans kor mykje folk kunne vere i slekt utan at dei visste det – sjå forresten òg Oliver Twist! Ja, ja – don Quijote skal verje dei gamle og nye vennene våre mot “algún gigante o otro mal” som dei måtte komme ut for.

Her rekk ein å trekkje pusten før vi får nye gjester. Den neste personen vi møter, er un mozo de mulas, ein ung muldyr- eller -eseldrivar. Og forsyne meg: Dette er han som Clara er glad i! Tenk igjen: Vi les ein parodi som er over fire hundre år gammal – og som lyt vurderast ut frå si eiga samtid! Den fyrste songen som guten syng, har tekst skriven av Cervantes i 1591, får eg vite av Murillo, og tonesett av Luis Salvador, kantor under Filip 2. Ein riktig vakker song – berre høyr her!

Vi møter ein god del allusjonar til Aeneiden. Murillo opplyser at Palinuro blir omtalt i III, 513ff., og det er rett: Her står (III, 512–514)

necdum orbem medium Nox Horis acta subibat: haud segnis strato Palinurus et omnis
explorat ventos atque auribus aëra captat;

Otto Steen Due set – i Vergils Aeneide – dette om slik:

Endnu var Natten i Timernes vogn ikke nået til midten
før Palinurus stod op fra sit leje og uden at nøle
grejede samtlige briser og lytted sig til deres styrke

Og Palinurus? Han var rormann på skipet til Aeneas på veg frå Troja til det som skulle bli Roma – ikkje så interessant, i og for seg, men referansen til han er med på å understreke tida vi er i: Både forfattaren, Cervantes, og lesarane hans var, som dei renessansemenneska dei var, godt kjende med antikkens litteratur.

Etter den andre songen, som Murillo ikkje kommenterer, begynner historia til Clara, om den adelege unge mannen don Luís, her forkledd som muldyrgjetar, som ho elska. Clare blir seksten år “el día de San Miguel”, Mikkelsmesse, som vi kallar dagen her. Dei to gongene i Don Quijote som fødselsdagen til ein person blir nemnd, dreier det seg om dagen til erkeengelen Mikael, og for oss kjem det ikkje overraskande at vi her har å gjere med Cervantes’ eigen fødselsdag, 29. september (han vart fødd i 1547 – og døydde 23. april 1616; dødsdagen hans er jo verdas bokdag, som eg har gratulert dykk med før).

Cervantes refererer og alluderer ikkje berre til Vergil. I tillegg til det eksemplet som vi har nemnt, skjer dette også når don Quijote vender seg til himmellyset med tre ansikt – “¡oh luminaria de las tres caras!” – (Aeneiden IV, 511), der vi les om “Erebumque Chaosque / tergeminamque Hecaten, tria virginis ora Dianae” ”Erebus, Chaos, Dianas og Hecates trehovedmagter”). Han alluderer òg til Ovids Metamorphoses (I, 452 ff.) når han nemner “aquella ligera ingrata” (“den snøggfota utakksame”); dette referer til myten om Dafne. Don Quijote er uvanleg svulstig i språkbruken, eller kanskje verkar det berre slik, fordi vi no har lese så mykje normal tale i forteljingane? I alle tilfelle har han vel riddarromanane som modell; eg håper at de har sett at eg i tråden for forprosjektering har lagt inn nokre lenkjer om Don Quijote, m.a. denne, der vi kan lese nettopp om riddarromanane (“Libros de caballerías”). Vår venn Amadís, riddaren, dukkar då òg opp att, men denne gongen har vi å gjere med Adamís de Grecia, der Lirgandeo og Alquife, som don Quijote påkallar, opptrer.

No har vi møtt att Maritornes, jenta på vertshuset (vi hugsar vel kva ho tydelegvis livnærte seg med). Eg har funne ut, utan hjelp av Murillo, at Cervantes i det som no skjer, har funne i inspirasjon i italienske kjelder for historia om Maritornes og don Quijote. Når don Quijote kallar henne “discreta dueña”, hjelper den same Murillo meg til å hugse at dette er ein referanse til kap. XXXII – utan at eg denne gongen har hatt tid til å bla tilbake.

Så kjem det fleire, fire tenarar som skal finne don Luís. Om kap. XLIV seier Grønvold og Kjær at “de uhørte tildragelser i vertshuset” held fram, men dette synest eg er å ta litt hardt i; i originalen står rett nok “inauditos sucesos”, men inauditos tyder her, skal vi tru Murillo, “singulares”, “extraordinarios”, noko som jo er litt mildare uttrykt. Men spesielt er jo det som skjer, då. Og det går hardt for seg. Sancho Panza slår barberen, og vi blir minte om at hjelmen er eit barberbekken. Hjelmen skal vi få høyre meir om.