Her blir det etter hvert mange vakre jomfruer og veldig mange tårer og triste skjebner :-)

Krigsfangen får stor medfølelse etter å ha fortalt sin historie til gjestene og vertsskapet på vertshuset. Både don Fernando og Cardenio vil bistå han med hjelp og være ham til tjeneste.

Som om ikke det er nok vakre jomfruer på vertshuset så ankommer dommer Juan Pèrez de Viedma med en vakker jomfru som er hans datter.
(De kunne se han var dommer på grunn av den lange talaren. Talar betyr "lang kappe").
Det viser seg at denne dommeren er krigsfangen sin bror. Det blir gjenforening med nok en runde med masse tårer. DQ tar imot dommeren med følgende ord:

Tre da bare inn, Deres nåde, i dette paradis, for her finner De stjerner og soler som kan ledsage den himmel De bringer med Dem; her vil De finne fortreffelige krigere og overveldende skjønnhet.

Jomfruene blir samlet på et rom for natten og vekkes av vakker sang utenfor. Eseldriveren med den vakre stemmen viser seg å være forelsket i dommerens datter, donâ Clara, og har fulgt etter dem på reisen.

Eseldriveren som heter don Luis er egentlig adelsmann og herre over mange landsbyer, noe som gjør donâ Clara ulykkelig for hun tror ikke hans far som er fornem og rik vil godta at hun gifter seg med sønnen siden hun er mindre fornem.
Tiltross for at donâ Clara aldri har utvekslet et ord med don Luis sier hun at hun elsker han og ikke kan leve uten ham. Sterk uttalelse, men vi får skylde på alderen, hun er bare 16 år hehe
Dorotea vil hjelpe henne, og det slår meg dermed at de fleste i historien er veldig hjelpsomme og imøtekommende, bortsett fra DQ. Har han egentlig kommet noen til unnsetning ennå??

Denne leserunden slutter med at faren til don Luis har sendt ut fire tjenere for å letet etter sønnen. De ankommer vertshuset og finner don Luis og forsøker å overtale han til å bli med dem tilbake. Don Fernando, Cardeno og de andre får høre don Luis sin historie og ønsker å hjelpe han…

DQ blir bedt om hjelpe vertshuseieren som er i slåsskamp med to gjester som ikke vil gjøre opp for seg, men DQ nøler med å gripe inn. Maritornes, vertinnen og datteren som er vitne til hvor ille det går med ektemannen, husbonden og faren blir fortvilet over DQ sin feighet. Jeg ble også skuffet over denne ridderen som ikke vil gripe inn. Har liten forståelse over DQ sin argumentasjon som var følgende:

Jeg er forhindret fra å gripe inn i noe annet eventyr, så lenge jeg ikke har fullført ett, som jeg har gitt ord på.

Og som historien sier så sover aldri fanden, for rett før kapitelet er ferdig ankommer en ny gjest vertshuset. Barberen som DQ har frastjålet bekkenet fra og som han nå bruker som hjelm og som SP tok utstyret til eselet fra.

Det var mye handling på disse sidene og jeg koste meg veldig siden vi befinner oss på vertshuset med alle våre venner :-)

Godt sagt! (9) Varsle Svar

Viser 9 svar.

Mange gode innlegg som vanlig her - er et døgn bakpå her, men sitter på verandaen min og koser meg med den ene balkongscenen etter den andre. Det var slett ikke bare Julie som sto på en balkong og lot seg kurtisere. At to 15-16-åringer kan være så sikre på at de vil ha hverandre etter bare å ha sett hverandre fra to balkonger, er helt utrolig.

Det pleier å komme prinser på hvite hester til slike balkonger. Don Quijote kommer selv til hest her, men han har jo lovet troskap til Dulcinea, så han kan ikke kurtisere til jomfruene på vertshusets balkong. Hvordan han greier å bli hengende etter ei arm fra balkongen er helt fantastisk! En underlig ridder, særlig heltemodig er han ikke, der han nekter å ordne opp når han endelig blir bedt om å komme noen til unnsetning. Hittil har han jo bare gått inn i helt meningsløse kamper. Nå er det bruk for han, og da nekter han...

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Vi går mot slutten av fyrste bindet, og her er don Quijote med oss att, og lite tyder på at normaliteten er i ferd med å vende tilbake. Men før han kjem på banen, roser don Fernando både forteljinga om Zoraida og måten som historia vart fortald på. Her, får eg vite hos kommentatoren Murillo, flyt det fantastiske og det realistiske – “lo maravilloso y lo verosímil” – saman, både i innhald og stil. Murillo les forresten tydelegvis grundig, for når Cardenio og don Fernando vil hjelpe “señor capitán”, står det at “en esto llegaba ya la noche”, at no fall natta på, men Murillo hugsar at det hadde natta alt gjort i kap. XXXVII. Og det same gjeld kveldsmaten – “Por lo visto cenaron dos veces,” seier han: dei åt sikkert to gonger.

For mat treng dei. For no kjem det besøk i fleire omgangar. Fyrst kjem ein oídor, ein auditør; det var ein slags krigsadvokat i kappe som høyrde på (oír er å høyre) saker og dømde. Til klesdrakta høyrde slike digre mansjettar som vi har sett på bilete. Viktigare er at han har med una doncella, ei jente på seksten år. No er den eine dama – Dorotea, Lucinda, Zoraida og no altså Clara – vakrare enn den andre!

Då don Quijote kjem, reagerer auditøren som venta på talen hans. Men auditøren og kapteinen er altså brør. Cervantes har nok litt sur, for i kap. XLIV, seier Murillo, stod det at den yngste av dei to gjekk den akademiske vegen, mens her, i XLI, har yngstemann reist til Peru.

Nå ja. Kva med desse samantreffa? På den eine sida gjer vel Cervantes narr av alle slike tilfeldige samantreff i litteraturen, men eg vil leggje til: Til inga nytte. Slike forvekslingar, slike historier om ungar som blir bytte om og sysken som møtest att, har det vrimla med også etter Cervantes – tenk på Georges Sand, Charles Dickens, Henrik Ibsen og Oscar Wilde! Og sjølvsagt William Shakespeare, som var samtidig med Cervantes. Dette hadde samanheng med distribusjonskanalane for litteraturen; Dickens gav ut hefte med eitt eller to kapittel, og her galdt det å halde det gåande med spenning frå gong til gong for å sikre salet, og det var ikkje måte på hos enkelte av kollegaene hans kor mykje folk kunne vere i slekt utan at dei visste det – sjå forresten òg Oliver Twist! Ja, ja – don Quijote skal verje dei gamle og nye vennene våre mot “algún gigante o otro mal” som dei måtte komme ut for.

Her rekk ein å trekkje pusten før vi får nye gjester. Den neste personen vi møter, er un mozo de mulas, ein ung muldyr- eller -eseldrivar. Og forsyne meg: Dette er han som Clara er glad i! Tenk igjen: Vi les ein parodi som er over fire hundre år gammal – og som lyt vurderast ut frå si eiga samtid! Den fyrste songen som guten syng, har tekst skriven av Cervantes i 1591, får eg vite av Murillo, og tonesett av Luis Salvador, kantor under Filip 2. Ein riktig vakker song – berre høyr her!

Vi møter ein god del allusjonar til Aeneiden. Murillo opplyser at Palinuro blir omtalt i III, 513ff., og det er rett: Her står (III, 512–514)

necdum orbem medium Nox Horis acta subibat: haud segnis strato Palinurus et omnis
explorat ventos atque auribus aëra captat;

Otto Steen Due set – i Vergils Aeneide – dette om slik:

Endnu var Natten i Timernes vogn ikke nået til midten
før Palinurus stod op fra sit leje og uden at nøle
grejede samtlige briser og lytted sig til deres styrke

Og Palinurus? Han var rormann på skipet til Aeneas på veg frå Troja til det som skulle bli Roma – ikkje så interessant, i og for seg, men referansen til han er med på å understreke tida vi er i: Både forfattaren, Cervantes, og lesarane hans var, som dei renessansemenneska dei var, godt kjende med antikkens litteratur.

Etter den andre songen, som Murillo ikkje kommenterer, begynner historia til Clara, om den adelege unge mannen don Luís, her forkledd som muldyrgjetar, som ho elska. Clare blir seksten år “el día de San Miguel”, Mikkelsmesse, som vi kallar dagen her. Dei to gongene i Don Quijote som fødselsdagen til ein person blir nemnd, dreier det seg om dagen til erkeengelen Mikael, og for oss kjem det ikkje overraskande at vi her har å gjere med Cervantes’ eigen fødselsdag, 29. september (han vart fødd i 1547 – og døydde 23. april 1616; dødsdagen hans er jo verdas bokdag, som eg har gratulert dykk med før).

Cervantes refererer og alluderer ikkje berre til Vergil. I tillegg til det eksemplet som vi har nemnt, skjer dette også når don Quijote vender seg til himmellyset med tre ansikt – “¡oh luminaria de las tres caras!” – (Aeneiden IV, 511), der vi les om “Erebumque Chaosque / tergeminamque Hecaten, tria virginis ora Dianae” ”Erebus, Chaos, Dianas og Hecates trehovedmagter”). Han alluderer òg til Ovids Metamorphoses (I, 452 ff.) når han nemner “aquella ligera ingrata” (“den snøggfota utakksame”); dette referer til myten om Dafne. Don Quijote er uvanleg svulstig i språkbruken, eller kanskje verkar det berre slik, fordi vi no har lese så mykje normal tale i forteljingane? I alle tilfelle har han vel riddarromanane som modell; eg håper at de har sett at eg i tråden for forprosjektering har lagt inn nokre lenkjer om Don Quijote, m.a. denne, der vi kan lese nettopp om riddarromanane (“Libros de caballerías”). Vår venn Amadís, riddaren, dukkar då òg opp att, men denne gongen har vi å gjere med Adamís de Grecia, der Lirgandeo og Alquife, som don Quijote påkallar, opptrer.

No har vi møtt att Maritornes, jenta på vertshuset (vi hugsar vel kva ho tydelegvis livnærte seg med). Eg har funne ut, utan hjelp av Murillo, at Cervantes i det som no skjer, har funne i inspirasjon i italienske kjelder for historia om Maritornes og don Quijote. Når don Quijote kallar henne “discreta dueña”, hjelper den same Murillo meg til å hugse at dette er ein referanse til kap. XXXII – utan at eg denne gongen har hatt tid til å bla tilbake.

Så kjem det fleire, fire tenarar som skal finne don Luís. Om kap. XLIV seier Grønvold og Kjær at “de uhørte tildragelser i vertshuset” held fram, men dette synest eg er å ta litt hardt i; i originalen står rett nok “inauditos sucesos”, men inauditos tyder her, skal vi tru Murillo, “singulares”, “extraordinarios”, noko som jo er litt mildare uttrykt. Men spesielt er jo det som skjer, då. Og det går hardt for seg. Sancho Panza slår barberen, og vi blir minte om at hjelmen er eit barberbekken. Hjelmen skal vi få høyre meir om.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Flott innlegg igjen, KjellG - nå holder jeg på å lese gjennom de DQ-innleggene som ble postet de sommerukene jeg var på nett-løs ferie... Har akkurat hørt på youtube-klippet du la ut til sangen som "eseldriveren" don Luis sang for sitt hjertes utkårede: nydelig, helt enig! Den platen må jeg visst ønske meg - jeg er veldig glad i den typen musikk, og Jordi Savall er en utøver som borger for kvalitet. Sangeren Ferran Savall må vel være sønn av Jordi??? Jeg stusset litt på at det på YouTube stod at melodien var sefardisk, altså jødisk - fikk det ikke helt til å stemme at Cervantes-teksten var koblet til jødisk musikk i en tid da inkvisisjonen herjet i Spania. Men så så jeg lenger ned på YouTube-siden at Jordi Savall og hans kompani har valgt å koble Cervantes' tekst med en sefardisk melodi fordi den opprinnelige melodien er gått tapt - og den tapte melodien er vel da den som ble skrevet av Felipe Segundos kantor, tror du ikke? Uansett om den versjonen som Ferran Savall synger, ikke er akkurat de smektende tonene som ble hørt av våre venner i vertshuset, er jeg kjempeglad for at du nå også har lagt ut en musikk-lenke - alt slikt er med på å gi nye dimensjoner til DQ-opplevelsen, synes jeg! :-D

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg synes don Quijote har vært "svulstig i språkbruken" hele tiden.
Er språkbruken til ridderne i andre ridderromaner like svulstig, eller parodierer Cervantes også på dette området?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En høyst useriøs kommentar fra meg: om du hører på spanske voice-overs (fjernsynsdokumentarer o.l.), så høres de oppleserne også svært svulstige ut, spør du meg... Og det trenger du ikke å kunne stort spansk for å fange opp. I mine ører høres de kommentatorene ganske komiske ut, selv om innholdet i kommentarene de leser kan være ganske nøkternt. Ditt innlegg her fikk meg til å lure på om også denne stemmebruken er en arv fra en svulstig litteraturstil særegen for den iberiske halvøy? LOL!

På den litt mer saklige siden: jeg var for noen år siden på den store teaterfestivalen i Avignon og så blant annet en fremføring av et Molière-stykke som bestrebet seg på å gi publikum en mest mulig tidsriktig opplevelse av en 1600-talls-forestilling. Kun levende lys i salen, og replikkene ble avlevert slik man tror de ble fremført på Molières tid. Ganske annerledes teatralsk spillestil - en fascinerende og fantastisk teateropplevelse, men poenget mitt med å trekke frem dette er at kanskje også den teaterforestillingen kan brukes som indikasjon på at "litterær kunst" var veldig annerledes - og svulstigere, om du vil - enn det vi er vant til i dag? Det var jo en liten revolusjon da russeren Stanislavskij introduserte en teaterteknikk som gikk ut på at skuespilleren skulle leve seg inn i rollen og "leve ut rollen" fra scenegulvet - og flere tiår senere kom (den senere nobelprisvinneren) Dario Fo og snudde (teater-)tingene på hodet nok en gang... Men nå har jeg kanskje beveget meg litt ut på viddene? Morsomt og relevant spørsmål du tar opp, kjell k - det fikk hjernevinningene i gang hos meg, som du forstår!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Det er dette som vi skulle ha funne ut. Eg har ein del romanar frå fransk mellomalder, men dei er ikkje slik som Don Quijote. Tydelegvis er det den spesifikt spanske varianten som får gjennomgå hos Cervantes. Vi får forske meir!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Ja, ordrik og detaljrik er i hvert fall senor Cervantes. (Lurer på om Knausgård kan ha lest mye Cervantes jeg...det kan tyde på det, he,he..)

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Jo mer jeg leser av Don Quijote, jo oftere går tankene til det lekende menneske og Arne Næss. Don Quijote får jo så og si alle i sin nærhet til å spille rollespill og teater. Alle som møter ham vil ha uforglemmelige minner og en god historie å fortelle. Jeg begynner å få lyst til å leke selv! Det er nå nesten 20 år siden jag og min mann hadde fruktkrig hos den lokale Coop-butikken. Det er kanskje på tide å slå seg løs litt og gi poden en skikkelig grunn til å være flau over sitt opphav? Bare tanken får meg i godt humør!

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Hvis vi noen gang skulle få behov for bistand fra en tapper ridder, er det nok ikke denne her vi bør satse på, nei! DQ er utrolig oppfinnsom til å finne unnskyldninger, og det er jo ganske smart av ham å "delegere" slåssingen til sin væpner fordi slikt forsvar og slik hevn påligger ham.

Jeg likte godt Sanchos svar til dQ som prøvde å overbevise om at bekkenet var en hjelm:
Kors og jøss, herre, sa Sancho, - har vi ikke noe annet bevis for vår hensikt enn den Deres nåde sier, da er Mambrinos hjelm like mye bekken som seletøyet til denne mannen er en pakksadel!

Godt sagt! (5) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Tor Arne DahlGVHarald KmgeThomas Heie H.PerSpelemannMargrethe  HaugenEster MahlumHanneGitte FurusethRune U. FurbergcupcakeChrissieReadninggirl20Julie StensethLene AndresenAstrid Terese Bjorland SkjeggerudHeidi LTorgrim VåganEivind  VaksvikMarie ØstvoldHilde H  Helsethkjell kNeda AlaeiStian Zimmermann AslaksbyCaroline Ekornes JohannessenBeate KristinBeathe SolbergElin SkjerengsiljehusmorritaolineKay NilsenLailaRandi FramnesIvar SandHedvigIngrid BenedikteFrode TangenEli HagelundIngunn S