Bokelskere.no

Så vart òg initiativtakaren til denne lesinga ferdig med Oliver Twist i original. Familieforholda til hovudpersonen er med dette oppklarte, og eg har fått humor, varme og samfunnskritikk på kjøpet. Romanen er skriven i tidsånda med blanding av det melodramatiske og det kritisk realistiske.

Jeg har nettopp begynt på "Alle vil hjem. Ingen vil tilbake." av Helga Flatland. Ny forfatter for meg, og FOR en forfatter!!! Jeg elsker fortellerstemmen!

Her er min bokomtale:

Denne boka vant jeg i en bokbloggkonkurranse i forrige uke, og fordi jeg hadde hørt så mye flott om den, la jeg alt annet til side og kastet meg over den nesten umiddelbart etter at den ankom i min postkasse.

Ekteparet Jack og Mabel er ufrivillig barnløse og dette har nesten knekket dem som par. I et forsøk på å begynne helt på nytt, flytter de til Alaska. Her vil de anlegge en gård ute i ødemarken, helst så langt unna folk som mulig. På denne måten håper de at de igjen skal finne tilbake til det de en gang elsket hos hverandre.

Livet ute i ødemarken er imidlertid mer strevsom enn ekteparet kunne ha ant på forhånd. Marginene mellom suksess og fiasko er dessuten små. Mens de jobber for at gården skal bli økonomisk lønnsom, baker Mabel paier til en restaurant inne i byen. Men en dag er heller ikke dette en mulighet, og det ser en stund ut til at Jack må friste en tilværelse som gruvearbeider. Da hadde de imidlertid ikke regnet med ekteparet George og Esther, som mer enn gjerne er villig til å hjelpe dem i en vanskelig fase. Både de og deres yngste sønn Garrett stiller opp og dermed unngår de at Jack må reise bort fra sin kone, samt at han risikerer helsen og i verste fall livet i de farlige gruvene. I mens vokser det frem en dypt og varmt vennskap mellom de to ekteparene.

Etter det første snefallet opplever Mabel og Jack å få glimt at ei lita jente i synsranden. Rett etter springer jenta avgårde, og de lurer på om de har sett syner eller om jenta er et virkelig menneske. Mabel bærer på en historie eller et eventyr om en snejente, og dette kommer til å prege hele hennes tilnærming til jenta i tiden som kommer. Jenta kommer nærmere og nærmere, og inngår til slutt nesten som en del av familien - hadde det ikke vært for at hun alltid forsvinner rundt leggetid. Og om våren er hun søkk vekk ... Bare for å dukke opp igjen neste vinter ... Når Mabel nevner denne jenta for Esther og Georg, tas hun ikke på alvor. Mon tro om hun lider av vinterdepresjon og at savnet etter egne barn gjør at hun lever i sin egen fantasiverden? Hvem er denne jenta egentlig? Hvor holder hun eventuelt til? Og hva vil hun?

Dette er en roman om savn, ensomhet, om håp som brister, om ting som aldri blir helt som forventet ... På et vis en roman om en helt reell situasjon under gitte omstendigheter, og på et annet vis nesten en slags fabel (men bare nesten). Den ytre handlingen ble kanskje i overkant banal for mitt vedkommende. Samtidig skildres naturen og de knallharde klimatiske forholdene i Alaska helt nydelig, og tilsvarende vil jeg si hva gjelder forholdet mellom Mabel og Jack. Jeg opplevde boka som godt skrevet, selv om språket er enkelt. Der jeg nok ramlet litt av lasset var når snøbarnets nærmest overjordiske natur ble beskrevet. Antakelig er jeg for pragmatisk til at jeg helt klarte å henge med i svingene i boka på dette punktet. Samtidig vil jeg understreke at jeg bokstavelig talt slukte boka, som er svært lettlest. Alt i alt en fin-fin roman som på mange måter handler om meningen med tilværelsen - om et evig slit, om hva som gir styrke og om hva som betyr noe når det kommer til stykket. Jeg gir terningkast fire.

Ja. Og på den andre sida hadde ho kanskje ikkje så mange val ut frå det som tantene stod for. Slik som Nora og presten Hansen.

Nei, ingen krav her, nei! "Livsgleden," seier ho, "kan der være redning i den?" (sitert etter minnet). Her kjem vel omslaget?

Jo, men noko av det store ved dette stykket er vel at ingen av personane er heilt eindimensjonale? For meg er fru Alving stor i arbeidet sitt for å frigjere seg frå gjengangarar, og at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter, ser eg som uttrykk for at ei kvinne som valde å føye seg (i den grad ho hadde eit val), ville få store vanskar med å nå måla sine. Helene Alving vart verande, mens Nora gjorde opprør fullt ut, i alle fall individuelt og innan familien. Begge står i vekselverknad som sjølvstendige individ med eit samfunn som formar dei og som dei ønskjer å overvinne.

Det med syfilisen har vel vorte kommentert på fine måtar i andre innlegg her.

Nei, men ho står i hylla - dessverre, da, skjønner eg ...

Ja, dette er en bok som fra første side bergtok meg. Den har alt jeg krever av en god bok. Her er det setninger til ettertanke, sjarmerende beskrivelser av hverdagsliv, flotte personkarakteristikker og ikke minst så er det en bok som både fikk meg til å trekke på smilebåndet og få klump i halsen på samme tid.

De nada. Eg liker å finne ut meir for stadig å kunne trengje djupare ned i verket, og eg lærer enormt ved å skrive det ned. Berre artig å dele.

Ja, W er fri her, men dette er eit greitt prinsipp - særleg fordi teksta skal gi meining på norsk på ein sjølvstendig måte.

Fine refleksjonar, Bjørg og annelingua! Eg noterte dette mens eg las:

I kap. XII møter vi han som i kapitteloverskrifta er «el bravo Caballero de los Espejos» («Spegelriddaren»), men som i fortlejinga blir kalla «el Caballero del Bosque» («Skogriddaren»). Cervantes lèt dei to vennene våre snakke rett så fornuftig om teater og om livet; dette var jo eit velkjent motiv i renessanselitteraturen. I Hamlet møter vi «the play within the play», og i både As You like It og The Merchant of Venice står livet som skodespel sentralt – livet med sine mange roller som vi lyt spele på vegen frå vogge til grav. I originalen står comedia, men G&K set det om med «teater». Og skodespela set opp ein spegel for oss, «poniéndonos un espejo a cada paso delante».

Så er det at herren ser korleis væpnaren veks i visdom for kvar dag:

–Cada día, Sancho, –dijo don Quijote– te vas haciendo menos simple y más discreto.

Sancho ser samtalene med don Quijote som den gjødselen som fører til denne åndelege framgangen, og her kjem eg på ny på Hjalmar Ekdal, som trekkjer fram «det daglige samvær med mig» som føresetnad for tilsvarande utviklingar i familien under mørkeloftet.

Eg likte skildringa av forholdet mellom Rocinante og eselet godt – og samanlikninga med klassiske personar som Orestes og Pylades (Orestes er sonen til Agamemnon, og Pylades er kompisen hans – kanskje vi kan lese Aiskhylos og Euripides saman ein annan gong?) og dei mindre kjende Nisus og Euryalus, som vi altså finn i Æneiden, bok IX).

Men Cervantes har nok ein gong eit lyrisk innslag som G&K gir att i prosa, omvendt av når Rosa er på ball hos Evert Taube, der Fridtiof Andersson talar på prosa, men diktar «rimmande ord»:

No hay amigo para amigo: las cañas se vuelven lanzas

Orda er forresten henta frå ein romance, og kanskje gjer G&K rett, for caña kan jo tyde både «rør», «strå», «siv», «støvleskaft» og «skinnbein», for ikkje å snakke om eit glas fatøl, og alt dette forvandlar seg altså til lansar når ein venn ikkje lenger er ein venn. Det er noko i dette; jf. kva eg tidlegare har skrive om King Lear. Velkjent renessansestoff igjen, med andre ord. Etterpå har originalen

De amigo a amigo la chinche, etc.

Det er Cervantes og ikkje eg som legg til «etc.». Dette er frå eit ordtak, og det uttrykkjer vel at lusa flyg frå den eine venen til den andre.

Når riddaren kjem og dei begynner å prate, kjem don Quijote med den store utsegna, om at det ikkje er nokon av dei vandrande riddarane som ikkje er det, altså forelsksa: «No hay ninguno de los andantes que no lo sea.». Riddaren er forelska i Casildea de Vandalia, noko som ikkje gir grunn til kommentar frå LAMs side. Diktet som riddaren syng, har heller ikkje nokon fotnote, så dette er det vel Cervantes sjølv som har dikta.

Herrane snakkar saman, og det gjer væpnarane òg, «los dos escuderos», ut kap. XII og i kap. XIII. Det er interessant at også kollegaen til Sancho Panza snakkar om å få ei øy; kanskje var dette eit motiv i litteraturen – kanskje har eg t.o.m. lese om det, men gløymt det. Drikke vin gjer dei òg. Når kollegaen om dottera til Sancho seier «¡Oh hideputa, puta, y qué rejo debe de tener la bellaca!» (G&K: «O den horunge, for en sterk natur det må være i henne»), opplyser LAM at Sancho brukte det same uttrykket i I.25 – rejo tyder «styrke», «kraft». Så veit vi dét. Her blir det krangel, og det før Sancho hentar vinen, om uttrykket hideputa; kollegaen ror vel ganske kraftig her? Og Sancho bryt ut med «¡Oh hideputa, bellaco, y cómo es católico!» når han har smakt på vinen – LAM seier at católico tyder «fortreffeleg», «kjempegod». Sancho utnemner seg like godt til den beste vinkjennaren av alle! Den historia som han fortel om dette, skal, seier LAM, tilhøyre ein brei folkloretradisjon. Riktig rørande er denne scena med dei to, der Sancho sikkert meiner alvor når han seier at han er glad i don Quijote.

I kap. XIV har originalen to verselinjer som G&K gir oss på prosa:

Y tanto el vencedor es más honrado, cuanto más el vencido es reutado;

Dette byggjer på Alonso de Ercillas La Auracana (1569) (nei, eg har ikkje høyrt om det, eg heller); det er dette som hos G&K står å lese som "Jo navnkundigere den overvundne er, desto større blir seierherrens heder".

Eventyret med skogriddaren held fram i kap. XIV. Før identiteten blir avslørt i kap. XV trekkjer skogriddaren t.o.m. inn Giralda i Sevilla (LAM seier, som rett er, at dette er ein allusjon til og ein vits om tårnet i denne byen). Don Quijote reagerer forbausande sakleg når den andre seier at han har overvunne nettopp don Quijote, og når dei skal slåst, får vi vel ein fin parodi på riddarlivet når Sancho og kollegaen blireinige om korleis dei for syns skyld skal utkjempe ein kamp.

Så viser det seg at riddaren er Sansón, mens væpnaren med den digre pappnasen er Tomas Cecial, naboen. Ordet cecial tyder tørka (røykt eller salta) fisk, seier den spansk-danske ordboka mi. LAM seier at dette ordet vart brukt om torsk og annan fisk som vart tørka og salta.

Alt var del av eit komplott mellom barberen, soknepresten og artianaren. Når LAM seier at kamp mellom riddarar som viser seg å vere gamle kjenningar var eit vanleg motiv i ridarromanane, skjønner jo vi bokelskande dQ-lesarar at naturlegvis var det slik,

Elles ser eg i Dag og Tid for 16.9.2011 at Brit Bildøen i intervju med Ottar Fyllingsnes uttalar seg om den siste romanen sin, Adam Hiorts veg. Eg gir ordet til Fyllingsnes:

Det er fem år sidan Bildøen gav ut den førre romanen sin, Mitt milde vesen. Den gongen hevda ho at miljøvern måtte vera det viktigaste å skriva om, og på sparket konkluderte ho med at den neste boka kanskje måtte handle om ein norsk Don Quijote som kjempa mot vindmøller.

Og slik vart det.

Heller ikkje Jon Utskott [, hovudpersonen i den siste romanen,] er glad i vindmøller.

-Eg hadde litt større problem med å finna ut kven som skulle vera Sancho Panza, men så kom eg til at det måtte vera ein ung jypling – ein dokumentarfilmskapar. […].

Jeg ble virkelig glad for din tilbakemelding på denne novellesamling! Jeg hadde heller ikke hørt om den før jeg tilfeldigvis kom over den i sommer. Bare omslaget! Det er så vakkert! Dette er en terningkast seks-bok!

Mens eg, gripen av møtet mellom Nancy og Rose, nærmar meg slutten av romanen, les eg i Dag og Tid for 16.9.2011 at Dostojevskijs fyrste spørsmål etter at han slapp fri frå Sibir i 1854, var: "Kan eg få den siste Dickens-romanen?" Eg skjønner han godt.

Ein stor roman, dette, om okkupasjonen og frigjeringa av Finmark. Brent jord, filmatiseringa boka, går i fjernsynet sundag kveld (18.9.).

Jeg er sikker på at dere begge er helt utrolig fantastiske! ;-) Også uten hjelp av Photoshop!

Brent jord, filmatiseringa av Fimbulvinteren, går i fjernsynet sundag kveld (18.9.).