Ja, tida kjem fort her oppe, nord for La Mancha. I det siste har eg måtta konsentrere meg om å planleggje og vurdere arbeid av skribentar som er langt yngre enn Cervantes da han skreiv Don Quijote og som regel med mindre fantasi enn den skarpsindige adelsmannen. Men eg har på ein måte i praksis følgt opp den teorien om litteratur som vår helt så ivrig diskuterer – ved å møte éin spanskspråkleg forfattar (Mario Vargas Llosa) og to norskspråklege (Dag Solstad og Levi Henriksen), og alle tre har eg veksla ord med og fått namnetrekket til i bøker dei har skrive. I tillegg har eg vore på teater med ein del av dei unge skribentane som eg nemnt fyrst og sett ei moderne oppsetjing av Jeppe paa Bierget. Mye litteratur, altså, men få timar att til å lese og gruble over kapitla XV–XVII.

Men det vart eit hyggeleg gjensyn med don Quijote og Løvreriddaren; eg har lese eit utdrag frå kap. XVII med elevar tidlegare og dramatisert det med stort hell (særleg det med hjelmen), og bruken av Don Quijote og annan spanskspråkleg litteratur i skolen har eg til og med hatt eit foredrag om – som eg skulle ha vist dykk adressa til berre det kunne bli publisert. Det vil med tid og stunder komme under «Actas» i « III Congreso, Tromsø-2010. Entrar - Actas» på denne sida til den norske spansklærarforeininga.

Noko av det mest fascinerande ved denne bolken er utsegna «Todo puede» ser, som òg er tittelen på foredraget. «Alt er mogleg,» seier don Quijote her, og dette vel eg å tolke som renessansemenneskets tru på kva mennesket kan utrette, i slekt med lovprisinga av mennesket i Hamlet (skal finne referansen seinare). Men dette er store ting!

Don Quijote er framleis skråsikker på trolldommens dominerande rolle i den historiske utviklinga og nektar å tru at det var naboen som skjulte seg bak motstandaren i kap. XIV. Så møter han don Diego, bokelskar, han òg, som vi, som har eit meir realistisk syn på riddarromanane enn vår mann.

Ja, det var dette med lesing: Sonen – don Lorenzo – til don Diego er altså student, og driv, heldiggrisen, med latin og gresk, språk som eg har måtta lære meg sjølv (men har eit semester med førebuande prøve i latin, men då var eg alt godt i gang med Caesar og Cicero), for eg var redd for ikkje å få arbeid med slike fag. I ettertid har forholda vorte likare, men blir nok aldri som på don Lorenzos tid, nei.

Dei to verselinjene fyrst i kap. XVIII, seier LAM, er frå «Soneto X» av Garcilas de la Vega, som jo har vorte sitert tidlegare. Don Lorenzo diktar sjølv, seier han, og LAM forklarer at den Glosa som følgjer etterpå, er omtalt i I.16, men dette har eg ikkje sjekka.

Sonetten alluderer til den gamle historia om Piramus og Thisbe, som er kjend frå Ovids Metamorphoses («IV, vss 55 y ss.», seier LAM), som legg til at også den spanske barokkforfattaren Góngora har dikta om dette paret – ikkje berre Shakespeare, altså).

Ja, her ser vi fornuft og galskap «vandre tilhobe»! Artig og interessant!

Snart går flyet til Roma, og eg har berre med italiensk litteratur til flyet og avslappande stunder i byen over alle byar, t.o.m. Granada. Annelingua håper, ser eg, at eg vil kunne uoppklare noko, men det lyt vente. Eg håper likevel på å nå att Rocinante og eselet i ein motbakke saman med medlesarane om ikkje så altfor lenge. God lesing! «¡Todo puede ser!»

En eventyrers livsfilosofi

I en artikkel av Hege Duckert i Dagbladet 11.01.1999 innleder hun med følgende ord: "Det er et paradoks at Arne Næss, en av Norges mest markante tenkere, er mest berømt for å bruke beina" ... "legendarisk for sine klatreekspedisjoner". For det er dette han er mest kjent for! At han også er filosof, kjenner de fleste som har et universitetsstudium bak seg, til. For hvem husker ikke hvordan man slet seg gjennom Filosofiens historie bind I og II for å kunne avlegge examen philosophicum? Jeg har selv bøkene stående i mine bokhyller fremdeles, nesten 30 år etter ... Fulle av understrekninger, markeringer etc.

Arne Næss ble født i 1912 og døde i 2009, nesten hundre år gammel. I løpet av sitt liv klarte han å gi logikk og filosofi en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden, for å sitere Wikipedia. Han har skrevet mengder med bøker og artikler om ulike temaer innenfor filosofi og logikk, og bare det faktum at hans lærebøker inngikk i pensum til forberedende eksamen på universitetet i en årrekke, har som sagt gjort at alle med en eksamensgrad bak seg, har et forhold til filosofen.

For å være helt ærlig er det ikke ofte jeg leser filosofiske verker i det hele tatt. Men da jeg kom over denne lille og relativt beskjedne boka på et boksalg for noen år siden, tenkte jeg at det kanskje var på tide med litt filosofisk oppdatering. Like fullt har det tatt noen år før jeg omsider fikk lest den - ja, ikke før jeg fant boka som lydbok på biblioteket og tenkte at "nu skal jeg igang!" Den passet også godt inn i mitt lille prosjekt som går på å lese litteratur med fokus på lykke, økt livskvalitet m.m.

For en utrenet "filosof" er det ikke enkelt å gjengi helt kort hva Arne Næss sin bok handler om. Han favner om så mange temaer underveis , og det å skulle oppsummere i noen få setninger hva som er essensen i hans livsfilosofi, er vanskelig. En fellesnevner er imidlertid viktigheten av begeistring! Hvor mye morsommere er det ikke å lære noe vanskelig dersom læreren eller læremesteren er begeistret for det han eller hun driver med? I motsetning til å sitte og høre på en tørr og kjedelig foreleser ... Dessuten bør vi slutte med å være så opptatt av "de riktige" svarene, og heller konsentrere oss om å stille spørsmål, være mer undrende i stedet for konkluderende. I Næss sin tenkning er dessuten følelser og fornuft noe som hører sammen - ikke motsetninger slik vi tradisjonelt er opplært til å tenke. Han slår et slag for å få følelsene inn som en del av forskningen.

Aller mest interessant fant jeg den delen av boka som handlet om følelsesmessig modning. Næss stiller f.eks. spørsmål ved hva det var som gjorde at unge nordmenn lot seg verve av nazistene under andre verdenskrig, og gjennomførte de mest groteske torturhandlinger under avhør av sine landsmenn. Hvorfor var det i liten grad menn - for det var stort sett menn det handlet om - over 30-40 år som deltok i slike handlinger? Næss analyserer problemstillingen og konkluderer med at forklaringen mest sannsynlig er den manglende følelsesmessige modningen for mennesker mellom 15 og 25 år. Følelsesmessig modne mennesker lot seg nemlig ikke så lett blende av nazismens retorikk.

Et av kapitlene i boka heter "Man skal bare lære det man føler for". I innledningen skriver han:

"I et overflodssamfunn som Norge trenger vi både en pedagogikk og et utdanningssystem som tar hensyn til følelsene. Vi snakker om utdannelse. Jeg mener vi også bør snakke om inndannelse: indre verdier som undring, kreativitet og fantasi. Det er mange fag som er utmerket egnet til å fremme slike egenskaper, men da må vi utdanne lærere som får lov til å være personlige og forme sine undervisningsopplegg friere. Dessuten må kunnskapskravene senkes - å lære godt er å lære sakte. Læring blir bare effektiv hvis elevene og studentene av og til får konsentrere seg om noe de gløder for." (side 143)

For øvrig er det - hevder Næss - et paradoks at andre språk ikke har et ord som dekker vårt norske begrep "utdannelse". "Dannelse" er derimot et begrep som har stor tyngde også i andre land. Næss mener også at når man snakker om innlæring av nye ferdigheter og kunnskaper, burde man i tillegg være bevisst på den avlæring som nødvendigvis også finner sted.

Det er nok ikke tilfeldig at bokas siste kapittel heter "Livskunst - å drive med små ting på en stor måte", for her oppsummerer Næss hvilken betydning det har å trives med det livet man lever.

"Mange eldre mennesker har en sterk evne til å takle problemer på strak arm og til å se hva som er viktigst i tilværelsen. Mange unge og middelaldrende mennesker innser dette for sent fordi de ikke tar seg tid til å sette alvorlige spørsmålstegn ved sine prioriteringer. Det avgjørende er ikke nøyaktig hva man bruker tiden sin på. Det viktigste er hvordan man engasjerer seg, og hvilken kraft man legger ned i det. Livskunst er å kunne drive med små ting på en stor måte. Jeg vil lansere en "trivselsformel" som viser hvordan livet alltid kan vise seg å være akseptabelt, tross all smerte, så lenge vi gløder for det vi gjør." (side 163)

På en måte synes jeg at Arne Næss sin bok oppsummerer mye av det samme jeg har sett i annen litteratur som omhandler temaer som livskunst, lykke og lignende. For å få til det gode liv må man prioritere ting som engasjerer en, som begeistrer og får en til å gløde av interesse. Dersom "alt" bare blir et pliktløp, drepes gleden ved å leve. I vårt samfunn, hvor vi egentlig har alt og hvor mulighetene er så mange at vi nærmest må rådføre oss med eksperter for å kunne foreta selv de enkleste valg i litt for mange sammenhenger, er det på sin plass å minne om viktigheten av å følge sine følelser, selv om disse ikke alltid kan forklares rasjonelt. Sjansen for at valget blir riktig for oss er stor når vi følger følelsene våre. Dette er i alle fall den essensen jeg har trukket ut av denne boka, som jeg fant svært interessant, selv om stoffet tidvis var litt vanskelig tilgjengelig.

Boka er godt egnet til å skape refleksjon om viktige temaer i livet, og Næss er svært opptatt av å understreke at det ikke finnes noen fiks ferdig livsfilosofi som kan utformes en gang for alle. Livsfilosofi blir - som det meste annet her i livet - til mens man lever, og er stadig i endring. Det som er viktig for en, trenger ikke å være det for en annen. Vi må i alle fall fjerne oss fra at det å være så kritisk til alt og alle anses som så mye mer intellektuelt enn det å være åpen og ha evne til å la seg begeistre!

Ekstra morsomt var det faktisk å høre lydbokutgaven, i og med at den aldrende filosofen selv leste innledningene til kapitlene i boka. Erik Hivju fungerte for øvrig utmerket som oppleser.

Her blir det terningkast fem.

Sikkert klokt val. Men for meg var stemninga og gjensynet med det som vart framstilt som Colombia (var der i 1987) viktig. Så det vart ei god oppleving å sjå filmem. Profesjonelle filmfolk bør nok styre unna, ja.

I Klassisk forum 2010:1 står det ein del namn på forfattarar som behandlar Catilina skjønnlitterært (og titlar på bøkene).

Om romersk kunst, om arkeologi og litt av kvart. Særleg interessant er Gjert Vestrheims artikkel om "Skandinavisk heksameterdiktning" og Mathilde Skoies omtale av andre bindet i Robert Harris' andre bind i Cicero-trilogien, Lustrum. Blinded by ambition, der ho går gjennom bruken av Catilina i litteraturen frå Ben Jonson (ikkje "Johnson", som ho skriv) og framover. Lesarar av Ibsens Catilina kan finne mykje interesant her!

Ja. Boka er langt betre enn filmen, som eg har att tre episodar av.

Å, den har jeg liggende på vent! Fikk tak i den på en bokauksjon. Gleder meg til å høre mer om hva du synes!

Det er da ikke å banne i kirka!!!! Vi er mange som gleder oss til Min kamp 6!

Jeg gleder meg for øvrig til fortsettelsen av Amitav Gosh´ Ibis-triologi (men aner ikke om bok nr. 2 kommer nå i høst), Gaute Heivolds nyeste bok og mye mye mer!

Jo, men den beste er på På stengrunn med Jon Arne Corell og Kari Svendsen. Synest nå eg, da.

Ja! Iren Reppen burde ha fått pris for tolkinga si av Regine, og kanskje òg Anne Marie Ottersen som fru Alving. Også Bjørn Sundquist er god som hyklaren Engstrand. men altså: Ireb Reppen viser oss den slue Regine, den livsglade egoisten, ei kraft frå folkedjupet - "kjernesunn," som Osvald seier - som vil redde seg sjølv: "Også jeg har livsglede i meg, frue!" Det meisterlege skiftet mellom to talemålsvariantar understreker planane hennes.

Dessverer er ein del sentrale småord kutta ut i denne litt fortetta oppsetjinga, men du verda så godt driv!

Eg likte å høre på Skygge, sjølv om eg er motstandar av omsetjingar mellom norsk, svensk og dansk. Eg er delvis einig med deg når det gjeld Morten Andresen, men eg har begynt å få litt sansen for han.

Som kriminalroman er boka godt - svært godt, faktisk - bygd opp; heile tida møter vi veksling mellom fortid og nåtid, etter kvart som grufulle hedingar i fortida blir avdekte. På eitt område verkar det som om Alvtegen har henta ein idé frå ei av favorittbøkene mine, men dette kan vere tilfeldig. Og når eg har brukt ordet tilfeldig, vil eg leggje til at det meste som skjer i boka, for ikkje å seie kva som har skjed, er relativt usannsynleg. Men skal forfattaren ha ros for noko, lyt det bli evna til å skape spenning og undring. Det kan ho!

Eg er god til å lese både skjønnlitteratur og sakprosa. Desse karane her er dét òg, men i tillegg er dei svinaktig gode til å lese Roma - gatene, byggverka, monumenta, maten, vinen, folka. Dei tolkar det som vi ser når vi går rundt der og har det godt. Kvar for seg har dei skrive flotte bøker om Roma, men saman er dei uslålege.

Grei bok for å få adresser og ein del litterære referansar, men nokså grunn, eigentleg.

Ja. men eg synest ikkje at dette (at sjukdommen ikkje er arveleg) har noko å seie - når vi tenkjer på kva sjukdommen er symbol på. Eg er sikker på at dei greske gudane ikkje eksisterer, men eg synest at dei greske forfattarane laga stor litteratur.

I påvente av ekstra porsjonar med tid: Ja, dette er gammalt mytestoff frå antikken.

Har måtta prioritere andre ting, og har ei hard veke føre meg, men eg koplar meg til tråden slik at eg lettare kan lese andre innlegg og snart skrive mitt eige.

Og i dag var Mario Vargas Llosa i Litteraturhuset i Oslo. Etter den offisielle delen av arrangementet fekk eg namnetrekket hans nettopp i denne romanen. Eg sa til han at dette var den beste i dette hundreåret og at eg hadde lese boka hans under opphald i Santo Domingo og Moca i Den dominikanske republikken, der handlinga finn stad. Da smilte han og sa: "Mucho gusto!"

Inspirasjonsbok om livskunst

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting.

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover.

Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopplevelse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan.