Slengjer meg på - men syntest ikkje at det elles så gode Trøndelag Teater var heldig med å leggje handlinga til norske forhold. Men artig - ja!
Jeg har litt problemer med å kaste bøker, men Ari Behns "Trist som faen" og "Frognerfitter" kommer i alle fall til å gå på loppemarked ved neste korsvei. Det finnes garantert dem som kan gi disse bøkene et bedre hjem enn hva de har hos meg. ;-)
"Frem mot krigeraanden" vart skrive av K.O. Thornæsog stod på trykk i Ny Tid, laurdag 23.12.1911, under tittelen "Antimilitaristisk sang". Dette er altså ikkje noko "1. mai-dikt" i og for seg - og det er jo, dessverre, aktuelt kvar dag. Diktet er å finne i ei bok eg var med på å lage i 1978.
Frem mot krigeraanden
Frem, kamerater, frem mot krigeraanden,
frem mot vold og barbari!
Slaa tyranniet vaabnene av haanden,
ellers blir vi aldrig fri.
Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som lægger kræfter til,
saa er det os og vore de vil myrde
naar vi livets lykke kræve vil.
Tro ikke dem som tænder hatets flamme,
brødre og bak grænsen bor.
Vi alle ned blir knuget av den samme
magt som knuger alt paa jord.
Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som lægger kræfter til,
saa er det os og vore de vil myrde
naar vi livets lykke kræve vil.
Hvis nogen gang vi blodig krigsdaad øver,
blir det for at være fri
dem som vort arbeids frugter grusomt røver,
fri for guldets tyranni.
Skjønt det er vi som bærer dagens byrde,
vi som lægger kræfter til,
saa er det os og vore de vil myrde
naar vi livets lykke kræve vil.
Hører du nogen kalde
på store og stærke mænd,
da er det tiden at samle
de svages styrke igen.
Bøker av Paal-Helge Haugen
25 norske stilar med hovudvekt på bilet- og dikttolkingar
25 fordjupingsoppgåver på engelsk om tverrfaglege problemstillingar
12 manuskript på engelsk om norske forhold
10 manuskript og ppt-presentasjonar på spansk om tyrefekting
Og så litt Charles Dickens og Henrik Ibsen, da ...
For en perle av en bok! Jeg har endelig fått lest den etter at nysgjerrigheten ble vekket av all rosen på denne siden. Den hadde liksom alt en god bok skal ha - en god historie, nydelig poetisk språk og fargerike skildringer av folk, mat, omgivelser - herlig og mye bedre en Samartin etter min mening!
Cave ab homine unius libri!
Einig med Marit - Insektsommer var stor litteratur for meg i yngre år, men eg veit ikkje om boka tåler nytt møte. Uår-bøkene hører så absolutt med til viktige, norske romanar - tankevekkjenade, men for pessimistiske, etter mitt syn. Fin ironi at folk lever ute på søppelfyllinga.
Skjønte poenget nå. Kjærlighetsdikt, fyrst og fremst. Pluss Ordre.
Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.
Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).
"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!
Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:
"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."
Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:
"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.
Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."
Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte orden igjen. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.
Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:
"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."
Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ...
For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.
"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ...
Men ennå merket vi ikke faren. De få forfattere som virkelig hadde gjort seg det besvær å lese Hitlers bok, hånte hans svulstige papirprosa istedenfor å gå løs på hans program. I stedenfor å advare beroliget de store demokratiske aviser daglig om og om igjen leserne med at en bevegelse som bare så vidt kunne finansiere sin enorme agitasjon ved hjelp av storindustriens penger og alskens lånespekulasjoner, uunngåelig måtte bryte sammen i morgen eller i overmorgen. Men kanskje har en i utlandet aldri vært klar over den egentlige grunn til at Tyskland i den grad undervurderte og bagatelliserte Hitlers person og stigende makt i alle disse årene:
Tyskland har alltid vært en klassestat, men innenfor dette klasseideal har det også alltid vært beheftet med en uhelbredelig overvurdering og forgudelse av "dannelsen". Bortsett fra noen generaler ble de høyeste stillingene i staten utelukkende forbeholdt de såkalt "akademisk dannede" I England hadde en Lloyd George, i Italia en Garibaldi og Mussolini, i Frankrike en Briand virkelig steget fra folket og opp i de høyeste statsembeter; i Tyskland ble det holdt for utenkelig at en mann som ikke hadde fullført borgerskolen, for ikke å tale om å ha gjennomgått en høyskole, at en som hadde overnattet i husvilleherberger og på gåtefullt vis fristet et ynkelig liv i årevis, noen gang skulle kunne så mye som nærme seg en stilling der det måtte ha sittet en friherre von Stein, en Bismarck, en fyrst Bülow. Ingenting har i den grad som dette dannelseshovmod forledet tyskerne til å se Hitler bare som en ølstueagitator, en mann som aldri virkelig kunne bli farlig, lenge etter at han takket være sine usynlig trådtrekkere hadde vunnet mektige hjelpere i de forskjelligste kretser. Og selv da han var blitt kansler i 1933, regnet de fleste, og tilmed de som hadde skjøvet ham fram til denne stilling, at han bare var en slags stråmann og at det nasjonalsosialistiske herredømme var en episode.
Har du Samlede dikt, treng du jo berre det som er etter 2006.
Bøker av Stein Mehren.
Og det er så hyggelig at du har respondert på min anbefaling også, Gretemor! ;-) Stefan Zweig er en forfatter som fortjener å bli løftet frem fra glemselen og opp i lyset!