Marstein skriver så utrolig bra - om det å være menneske, om å være i forhold og om det å være foreldre. Denne klarte jeg nesten ikke legge fra meg.

Vart forsinka med lesinga, men eg hadde lese Dvergen for mange år sidan - utan at ho gjorde det heilt store inntrykket den gongen. Forsåvidt ikkje nå heller; tematikken er jo velkjent i litteraturen: Dostojevskij, Duun, Golding, Camus, Bjørneboe og andre har behandla det vonde minst like godt. Men romanen er eit viktig innlegg - frå borgarleg-humanistisk synsvinkel - mot krig og fascisme. Reint meisterleg er ironien i skildringa av korleis hovudpersonen ivrar for krig og mot fred.

Dette er første gang jeg føler meg virkelig på kollisjonskurs med nærmest flertallet av alle boklesere for makan til lovprising denne boken har fått. Jeg har sjelden vært vitne til en slik tilhengerskare på en bok som denne, f.eks på facebooksiden Hva leser du nå. Jeg er enig med deg i at dette ikke var stor litteratur...

En god bok å lese, kjedet meg aldri, men blir nok allikevel en av de som går litt fort i glemmeboka er jeg redd..

Som om jeg skulle skrevet det selv. Elsker Olssons fortellerstemme og første halvdel av boka slukte jeg. Det var så enkelt, vart og godt beskrevet, men så blir det mer og mer platt og tydelig hvordan det kommer til å ende...

Dette er stor litteratur. Å skrive en bok på 150 sider som kun består av en monolog fra en mann som har mistet sin kone, og fengsle leseren så utrolig - ja det er bra. Det er stillferdig og det skjer ingenting, men mellom linjene rører det seg mye. Toppkarakter!

En artig bok å lese dette, tross mye tragedier og motgang for hovedpersonene. Men språket er fargerikt og detaljene mange og hoppingen mellom tidsepoker og personer er elegant. Muligens det ble litt for mye av alt på slutten som gjorde at jeg landet på terningkast fire, skjønt femmeren lå farlig nær.

Nok en gang gir Lucinda Riley meg lettlest underholdning. En bok å slappe av med og la seg føre med i tid og rom.

Prøv denne òg, du.

Boka traff meg ikke helt underveis, det ble litt for hverdagslig og detaljert selv om det samtidig var essensen i den - det litt stillferdige og ettertenksomme. Forfatteren skriver godt og de siste sidene gjorde at boka fikk en god avrunding.

Står på lista.

Til tross for det nesten for vanlige oppsettet med to parallellhistorier med fortid og nåtid, så var denne en koselig og fin leseopplevelse. Ikke så original, men akkurat passe underholdende.Når det er sagt , så går man heller ikke glipp av noe som helst ved ikke å lese den.

Solid motvekt til hatretorikk overfor flyktninger

Det går nesten ikke en dag uten at jeg på sosiale medier er vitne til hatefulle utsagn eller "såkalt fakta" om flyktninger, som kun er egnet til å øke fremmedfrykten i samfunnet vårt. Nytt det siste året er at også enkelte norske politikere har hengt seg voldsomt på bølgen, og sjokkerende nok ikke går av veien for ikke å være så nøye med fakta. I rettferdighetens navn forsøker de fleste å skille mellom grunnløse og ekte asylsøkere, men retorikken overfor de grunnløse rammer dessverre også de andre, det vil si de vi gjennom internasjonale konvensjoner og avtaler er forpliktet til å ta imot. Særlig når man fremhever at det kan være IS-folk blant flyktningene som kommer hit. Glemmer man at det handler om mennesker? Noen ganger kan det faktisk virke slik. Å stenge folk ute har uansett aldri fungert som beskyttelse mot terror.

En god medisin mot egen fremmedfrykt er å bli kjent med menneskene det dreier seg om. Dette er imidlertid noe de færreste av oss får anledning til. Det nest-beste - men på ingen måte dårligste - alternativet er å lese om enkeltskjebner i litteraturen, eller å se filmer som handler om mennesker som er annerledes enn oss selv. Det spiller i grunnen mindre rolle om det handler om fakta eller fiksjon, selv om jeg må innrømme at fakta gjør et enda sterkere inntrykk på meg enn fiksjon. Fiksjonen blir for øvrig sterkere når vi vet at forfatteren selv har en egen flyktningehistorie bak seg. En slik forfatter er Viet Thanh Nguyen.

Viet Thanh Nguyen (f. 1971) er født i Vietnam og er oppvokst i USA. En gang var han selv båtflyktning. I dag er han professor og forfatter i USA, og han har allerede rukket å bli svært prisbelønt for sine bøker. Han mottok Pulitzer-prisen for debutromanen "The Sympathizer" (2015) i 2016. Og han har fått Asian/Pacific American Award for Litterature for novellesamlingen "The Refugees". I dag anses han som en av de viktigste amerikanske stemmene i amerikansk samtidslitteratur, og han ble i 2017 tildelt The MacArthur Foundation Fellowship (kalt "The Genius Grant"). Denne prisen tildeles individer som "viser ekstraordinær originalitet og dedikasjon innenfor sitt fag". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

Novellesamlingen "Flyktningene" inneholder åtte noveller som hver i sær tar opp ulike sider ved det å være flyktning. Personene vi blir presentert for er i all hovedsak vietnamesiske flyktninger i USA. De er i ulik grad preget av det de har vært gjennom, og de sliter med å finne sin plass i sitt nye hjemland. Noen har reist fra familien sin og lider under dette, noen har vært vitne til de forferdeligste ting under flukten, noen føler skyld fordi de kom seg unna med livet i behold, mens andre måtte bøte med livet ... Som kvinnen i novellen "Svartøyde kvinner" som lever av å fortelle andres historier (hun er en ghostwriter), som møter broren sin som har vendt tilbake som spøkelse.

"Jeg har ikke glemt den navnløse blå båten, og den hadde ikke glemt meg, de røde øynene som var malt på begge sider av baugen hadde aldri sluttet å stirre meg i senk. Etter fire begivenhetsløse dager på stille hav under blå himmel og klare netter, kom omsider noen øyer til syne, en svart søm på horisonten langt borte. Det var da et annet skip dukket opp i det fjerne, med kurs rett mot oss. Det var raskt, og vi var langsomme, tynget av mer enn hundre mennesker i en fiskebåt som bare var beregnet på en fiskebåts mannskap og en fiskebåtlast med kald makrell. Broren min tok meg inn i det overfylte maskinrommet med den hvesende motoren og brukte lommekniven til å skjære det lange håret mitt i den korte, hakkete guttefrisyren jeg fortsatt hadde. "Ikke si noe", sa han. Han var femten, og jeg var tretten. "Du høres fortsatt ut som en jente. Ta av deg skjorten." (side 25-26)

Det var ikke redningsmenn som kom, og dette skjønte broren hennes. Piratene tok med seg verdisakene deres og alle jentene ombord, og lot resten være igjen. Broren ble skutt da han beskyttet søsteren sin. Han døde ... hun overlevde ... Men egentlig døde hun sammen med broren sin. Hun har bare ikke skjønt det enda.

I novellen "Den andre mannen" møter vi Liem som blir plassert hos det homofile paret Parrish og Marcus i San Diego, og i "Transplantasjonen" den noe villfarne Arthur som gjør det han kan for å overleve etter at han har spilt bort helseforsikringen sin og trenger en levertransplantasjon. Novellen "I´d love you to want me" handler om en kvinne som er gift med en professor som er i ferd med å bli dement. Ekteskapet ble i sin tid arrangert, men hun står løpet ut med ham, lojal til det siste. En dag bruker han en annen kvinnes navn på henne, og hun påpeker dette overfor ham. Hvor ille fatt er det egentlig med ham? Og så får hun øye på noe han - den demente - har skrevet i notisboken sin: "I dag insisterte hun på at jeg skulle kalle henne noe annet. Må holde bedre øye med henne for hun vet kanskje ikke lenger hvem hun er." I "Amerikanerne" møter vi Vietnamveteranen Carver som en gang slapp bomber over Vietnam, og som nå er tilbake i dette landet. Det blir sterk kost for ham, selv om han stålsetter seg i det lengste. Konfrontasjoner med datteren, som har valgt å slå seg ned i Vietnam, gjør noe med ham.

Den av novellene som gjorde sterkest inntrykk på meg - i tillegg til "Svartøyde kvinner" - er "Fedrelandet". Her møter vi Phuong, som bor i Saigon. Faren hadde en gang en kone og tre barn, men de flyktet fra Vietnam for en hel generasjon siden. Nå er han gift på ny, og han har valgt å kalle barna sine i kull nr. to det samme som dem han fikk i sitt første ekteskap. Han har fremdeles kontakt med sin første kone og har i årenes løp blitt oppdatert på barnas skjebne. Phuong har hele tiden trodd at farens andre barn var mye mer velsignet, og at han elsket dem høyere enn sine vietnamesiske barn. Nå har det gått 27 år, og den ene søsteren i USA, som nå kaller seg Vivien, skal komme på besøk.

Vivien er lege, og hun har med seg en plan over utfluktene hun ønsker å påspandere sin vietnamesiske familie. Hun strør om seg med dollarsedler og det er ikke måte på hvor velstående hun er. Phuong, som "bare" er servitrise, skulle ønske at hun kunne bli med Vivien til USA, for hun ønsker å leve et like rikt liv som søsteren. Før Vivien reiser tilbake til USA får hun imidlertid høre en helt annen historie om det "vellykkete" livet i det forgjettede landet ...

"Jeg vil være som deg", sa Phuong og tok søsterens hender i sine. "Jeg vil dra til USA og bli lege og hjelpe folk. Jeg har ikke lyst til å servere hele livet. Jeg vil bli servert. Jeg vil reise hvor jeg vil, når jeg vil. Jeg vil komme tilbake hit og vite at jeg kan dra. Hvis jeg blir her, kommer jeg til å gifte meg med en eller annen gutt uten fremtid og bo sammen med familien hans og få to barn fort og sove i et rom der jeg kan ta på begge veggene samtidig. Jeg tror ikke jeg orker det, det gjør jeg faktisk ikke. Har du aldri følt det sånn?"

"Å, herregud", sa Viven og kikket opp i gondoltaket. Phuong hadde håpet på entusiasme, og ville slått seg til ro med motvilje, forvirring eller nedlatenhet, men hun var ikke forberedt på panikken i søsterens ansikt ..." (side 199)

Det er sterke historier vi blir presentert for i denne novellesamlingen. Forfatterens evne til å mane frem ulike stemninger, vitner om solid fortellerkunst. Persongalleriet er rikelig og mangefasettert, og slik får forfatteren frem mange sider ved det å være flyktning i et land langt hjemmefra. Uansett hvor sørgelige historiene er, er de kjemisk frie for blødmer og klisjéer. Språket er nøktern og det er lite dramatikk på det ytre planet. Mange av situasjonene er riktignok beskrevet nokså inngående, og slik må det nødvendigvis være siden handlingen først og fremst foregår på det indre planet. Likevel er det rikelig å ta tak i for oss som liker å tenke litt selv og ikke ønsker å få alt servert. De sterke historiene blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Styrken i novellesamlingen ligger i variasjonen i historiene, og at dette egentlig kunne handlet om hvem som helst. Man trenger ikke å være spesielt opptatt av flyktninger for å like disse novellene, men dersom man først er det, er det enkelt å tenke seg at historiene har relevans for mange av flyktningene som har funnet frem til vårt land i de senere årene. Ved å komme nærmere inn på enkeltskjebner, åpnes øynene våre for de menneskelige sidene ved en flyktningekrise. Folk er folk, uansett hvor de kommer fra.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Inderlig og intenst om den spanske borgerkrigen

Denne sommeren har dessverre blitt nokså lesefattig for min del, men denne boka fikk meg heldigvis i gang igjen! Jeg snakker om Lydie Salvayres besettende roman om den spanske borgerkrigen, "Ikke gråte".

Lydie Salvayre (f. 1948) er en fransk forfatter. Opprinnelig kom hun fra Spania som flyktning fra den spanske borgerkrigen. Faren hennes var andalusisk og moren var katalansk. Salvayre er utdannet lege og har praksis som psykiater. Hun debuterte som forfatter i 1990 og hun har siden utgitt over 20 bøker. "Pas pleurer" (på norsk "Ikke gråte") er hennes siste roman. For denne mottok hun den prestisjefylte Concourt-prisen.

Fortelleren i boka er Montse, som har nådd den anselige alder av 90 år. Hun ser tilbake på livet sitt og forteller datteren Lydie om sommeren 1936 - den sommeren da hele livet hennes ble snudd fullstendig på hodet. Et gryende opprør mot det bestående var i emning. På den ene siden av konflikten sto nasjonalistene, som ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, som ønsket å gjeninnføre monarkiet. På den andre siden sto venstresiden, som ble støttet av sosialister, kirken i Baskerland og Cataluña og de liberale - herunder baskere og fattige landarbeidere. Nasjonalistene ble ledet av tre generaler: Francisco Franco, Emilio Mola og José Sanjurjo. Etter tre års blodig borgerkrig, som blant annet gjorde ende på baskernes hovedstad Guernica, gikk Franco av med seieren. Han ble Spanias diktator, og sørget for at alle andre partier ble forbudt. Franco satt med makten helt til 1975. (Her har jeg støttet meg på en Wikipedia-artikkel om den spanske borgerkrigen.)

Mens Montse forteller sin historie, leser datteren (dvs. hun som har skrevet ned morens historie) en pamflett av den franske katolske forfatteren Georges Bernanos, der "han fordømmer grusomhetene som ble velsignet av den katolske kirken i Spania under borgerkrigen". (Sitatet er hentet fra forlagets presentasjon av boka.)

"Mor ble født den 14. mars 1921. Hennes nærmeste kaller henne Montse eller Montsita. Hun er nitti år gammel da hun forteller meg om sin ungdom, på det transpyreneiske blandingsspråket som ble hennes etter at tilfeldighetene for over sytti år siden førte henne til en landsby sørvest i Frankrike. Mor har vært vakker. Jeg har blitt fortalt at hun som ung hadde denne helt spesielle statelige holdningen som spanske kvinner fikk av å bære cántaro-krukker på hodet, og som man i våre dager bare ser hos ballettdanserinner. Jeg er blitt fortalt at hun beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil. Jeg er blitt fortalt at hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne.

Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, ganske usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, da får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte som jeg aldri har sett hos henne før. Hun lider av hukommelsessvikt, og alt som har hendt i årene etter krigen og fram til i dag, har hun for alltid mistet av syne. Men minnene fra sommeren 36 er helt intakte, den sommeren da det utrolige skjedde, den sommeren hun, som hun sier, oppdaget livet, og som utvilsomt var det eneste eventyret hun noensinne opplevde. Betyr det at det som har vært min mors virkelighet i de syttifem påfølgende årene, ikke har hatt noen reell eksistens for henne? Det hender at jeg tenker det." (side 15)

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka. Ikke annet enn at dette er en besettende roman, der vi kommer tett inn på opprøret som endte med full borgerkrig i Spania, og bedre kan forstå hva som hendte. Her handler det først og fremst om enkeltskjebner, der adelens undertrykking av fattige landarbeidere fyret opp under et raseri som ikke var til å stoppe. Landarbeidere som tidligere aldri hadde vært noe annet sted, sjelden hadde tenkt en selvstendig tanke - for en brannfakkel å få innsikt i andre deler av landet, se hvordan andre mennesker levde, være i stand til å sammenligne og til slutt tenke selv! Frihet hadde tidligere vært fullstendig ukjent blant landarbeiderne, som gikk i sine foreldres fotspor, i generasjon etter generasjon. De visste ingenting og plutselig åpnet en helt ny verden seg for dem. I sentrum står et opprør mellom Montses bror José og godseierens sønn Diego, som også var en rebell i egne rekker. Montse skulle få en avgjørende betydning for forholdet mellom de to. José hvis opprør startet på grunn av en kommentar fra Diegos far da Montse søkte huspost der - "hun ser riktig beskjeden ut!" ... Det startet en gnist, som til slutt slo ut i full flamme. I romanen får spesielt kirkens dobbeltmoral gjennomgå.

"Ikke gråte" er fabelaktig skrevet! Her må oversetter Gøril Eldøen ha gjort en meget god jobb. Jeg ble grepet av måten historien er fortalt på, der det veksler mellom det dypt personlige og det mer faktabaserte, uten at sistnevnte gikk ut over opplevelsen av romanen som sådan. Tvert i mot bidro dette til å sette historien inn i en kontekst - en litt annerledes kontekst enn det vi vanligvis blir presentert for når det er tale om den spanske borgerkrigen. Vi skjønner også at det er forfatterens egen mor som forteller historien, og dette gjør det hele enda sterkere. For øvrig vil jeg påpeke at boka er lett tilgjengelig, ikke minst fordi man blir så grepet av historien om Montse og hennes skjebne.

Jeg anbefaler boka varmt! Måtte flere lesere få øynene opp for denne flotte romanen! Og så håper jeg at det kommer flere norske oversettelser av forfatterens bøker!