Bokelskere.no

Opplever dessverre ingenting av dette som sunt eller differensiert, bare smålig, og da mest dumt for Kjærstad, som regelrett dummet seg ut denne gang. Men det går nok bra. Han reiser seg igjen.

Jeg tror dette er litt for sympatisk lest. Jeg synes det er opplagt at Kjærstad skriver om noe annet enn han våger å si direkte; altså sin egen bitterhet, den han selv ofte har kalt en forfatters største fiende. Han kan ikke utstå boka til Knausgård, ei heller tradisjonen den står i, og om man har fulgt Kjærstad i noen år, vet man at han står for et nærmest diametralt motsatt litteratursyn. Noen som husker Strindbergs selvbiografiske roman fra slutten av 1880-årene? "En dåres försvarstal." Kjærstad forsøker å få det til å høres ut som om ingen andre enn ham vet at Karl Ove Knausgård står i en tradisjon med "Min kamp"; dette er naivt. Jeg betrakter det hele som et fordekt bakholdsangrep fra en av Norges mest bejublede og synlige forfattere gjennom de siste 30 årene, mannen som lærte meg generøsitetens hånd.

Det finnes én god grunn til å lese disse romanene: Det er veldg bra litteratur. Alt annet er irrelevant. Hvorfor denne trangen til å rive folk ned så snart de gjør det godt? Jeg møtte Kjærstad for første gang i 1998, da sa han til meg: "Å være forfatter, er å være generøs." Det var et godt råd. Nå er det på tide å huske det igjen. Vi skal være glade, synes jeg, for at vi har fått en bok som høyner interessen for litteraturen, og jeg for min part deler ikke skepsisen til den unisone jubelen, tvert om, jeg gleder meg på litteraturens vegne, fordi jeg tror på kvalitet.

Å, du Kristin, du Kristin, vet du hva? Du må gjerne dra meg etter hårene gjennom gjørmehull og tornekratt om du ikke liker bøkene mine, det er en rettferdig sak, men jeg kan ikke like den mistenksomheten du legger for dagen her, og derfor klarer jeg ikke å la være å poste en liten melding, selv om jeg sikkert burde holde hodet kaldt og munnen lukket. Jeg har jobbet i 10 år med samme litterære karakter og univers. Det har vært et maratonløp, det har vært risikabelt, det har vært ekstremt krevende. Du trenger slett ikke lese Pixley Mapogo, eller noen andre bøker jeg har skrevet, om du ikke vil det, men du behøver jo heller ikke sitte og spre dårlig stemning; du har ganske sikkert bedre ting å foreta deg i det herlige året 2010, tigerens år, som akkurat nå har begynt :)

Hos meg dukket Doris Lessing opp, og det var ingen dårlig julegjest. "Alfred og Emily". Den ser kanonbra ut. Jeg fikk også "Menneskemerket" av Philip Roth.

Hvilken film er det du sikter til? Ny? Gammel? Hvem? Hva? Jeg har ikke sett den

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Herlig spørsmål!

Det hender en gang i blant at jeg leser bøker og blir forelsket i enkelte karakterer, ja, så betatt kan jeg bli at jeg får lyst til å gå til sengs med dem, og det var det som hendte da jeg i mars i år leste Selma Lagerlöfs viltre melodrama "Charlotte Löwensköld".

Oh! For ei dame.

Portrettet av "storsnutete" CL, som hun kalles i romanen, må ha ligget Selma Lagerlöf veldig nær, man blir forelsket i henne og man fornemmer at det må også Lagerlöf ha vært. Det slår gnister av den frittalende jenta, og jeg kan umulig være den eneste som føler det samme som prosten Schagerström, når han sier at han gjerne skulle fridd til henne, "så full av gnistrende liv og med noe bestemt over seg som ingen annen har".

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Kunne jeg lese fransk, hadde jeg kastet meg over Proust på originalspråket og jafset bøkene i meg som om det var ei jente jeg hadde verket etter i tredve år. Men jeg leser ikke fransk, ennå. Så da kan det være på sin plass å minne om at den norske oversettelsen av Proust ifølge sikre kilder holder forbløffende høyt nivå, den ble utført av Anne-Lisa Amadou, hun brukte nesten tredve år på arbeidet, og hun var en bra dame.

Nei og nei og nei. Bjarte, Bjarte, Bjarte. Dette er en vill bok, jeg har brukt noen uker på å lese den, rett og slett fordi det den forteller om stiger som kokende melk i den som leser, kvalmende og urovekkende er det alt sammen. Håvard Rem har gjort en stram og god jobb med et hardt materiale. Alt er som en tunnell, og den leder ikke mot noe lys, bare lenger og lenger ned i spillerens mørke; natt etter natt på hotell i Berlin og Praha, natt etter natt med millioner av lånte kroner.

Jeg lærte tidlig, av å lese andres bøker og kjenne den følelsen som brer seg i kroppen som vi kaller "kvalitet", at gode bøker kommer fra andre menneskers nødvendighet, at kvalitet oppstår fordi vi er vitne til andre menneskers desperasjon, fascinasjon, dragning, angst, kort sagt, fordi de måtte gjøre dette og fordi de besatt den rette - dypt personlige og inderlig litterære - sensibiliteten. Fordi det bare var akkurat disse forfatterne som kunne skrive akkurat disse bøkene. Derfor oppsto kvaliteten. Hva bøkene handlet om, skjønte jeg tidlig, var helt uvesentlig, hvordan de var skrevet, skjønte jeg like tidlig, var alt. Alltid hvordan, aldri hva. Med Karl Ove Knausgårds ord, et sted i Min Kamp: Den egne personlighetens tone.

Da er vi helt enige. Og det gjør vel ingenting, gjør det, om ens favorittforfattere har svakheter, de kan man også leve med, så lenge flammen fra det som er bra så å si brenner svakhetene opp?

Du har flere romaner å glede deg til hos McEwan, best av dem alle, for meg, var The Cement Garden, men også f.eks. Child In Time hadde jeg gysende glede av!

Dette er presist sagt og sett; og når det er erkjent, at EL er en skakk oddball som ikke egentlig passer inn, blir den kommersielle prestasjonen hans enda større.