Bokelskere.no

Det er mer gjenkjennelig ja! Måtte le her og ja! Lurer på hva en bok med det navnet ville inneholdt?! Hahaha.. :)

Det er åtte år siden sist gang jeg leste noe av Alexander Løken. Da leste jeg Trollskallen, og Blüchers hemmelighet var boka av ham som fristet mest etter den tid.

Grøssende helg på hytta
I Blüchers hemmelighet er det krigstiden som møter nåtiden. Kit, Gustav og Finn er med moren sin en helg på hytta, mens faren blir igjen hjemme. Kit liker seg ikke på hytta fordi hun ofte opplever merkelige ting der, og det viser seg at det gjør moren hennes, også. I vannet ved hytta ligger det et skipsvrak, og naboen virker noe snål. Det sies at han skal ha jobbet for CIA, men hvorfor ble han værende i Norge?

Dette er barnegrøss i sommerlige omgivelser, noe som passer bra for dem som liker denne årstiden. Liker søskenforholdet til de tre barna, til tross for at de er svært forskjellige, og at Gustav oppfører seg mye eldre enn det han er. Men liker at de både krangler og stiller opp for hverandre, er typiske søsken. Er det noen grunn til at moren deres tok dem med til hytta akkurat denne helga, og hvorfor opplever Kit mange merkelige ting i motsetning til brødrene sine? Etter hvert kommer hun i kontakt med naboen og han mener at det er skipet under vannet, som skaper de rare tingene som Kit opplever, men hvordan? Hvorfor tror Kit at hun kan stoppe det hele?

Blüchers hemmelighet er en svært kort bok, men som likevel rekker mye. Løken er god på å være kortfattet og effektiv i kapitlene som består av bare noen få sider. Karakterene er både realistiske og en smule stive, men det er jo umulig å bli kjent med karakterer på en ordentlig måte på bare få sider, men man rekker å skaffe et inntrykk av dem.

Savnet flere grøsserelementer
Kunne ha tenkt meg flere grøsserlementer, for det var det litt for få av, men likte handlingen, samholdet i familien, og den sære naboen deres. Til tross for at boka blir noe åpenbar for oss voksne, var det likevel underholdende og det var alltid slike bøker jeg var på utikk etter som liten, før jeg begynte å lese Stephen King i ganske ung alder.

Blüchers hemmelighet minnet meg litt om Døde menn går i land av André Bjerke og Håndtering av udøde av John Ajvide Lindqvist. Ikke at denne boka er på samme nivå som de nevnte bøkene, men de har litt av de samme elementene. En fin grøsserbok å få med seg på en lat sommerdag.

Blücher ble fredet i 2016.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

«Syng med dem som svømmer» var en artig tittel! Og i såfall en ny tittel for Mytting sin bok :)

Godt plott som spiller seg ut på skyggesiden i Oslo, spennende fra første side

Medrivende og godt skrevet krim - anbefales!

Ser frem til å høre fra flere om denne boka!

Tremblay er en mystisk horror forfatter. Han er ikke så veldig kjent, men han har likevel klart på en stille måte å smyge seg inn som et populært navn for horrorkjennere.

I 2020 leste jeg The Cabin at the End of the World, som var meget kryptisk og fengende. Det samme kan jeg dessverre ikke si om A Head Full of Ghosts. A Head Full of Ghosts ble utgitt i 2015, og kan virke som en helt vanlig bok om eksorsisme, men det er det ikke. Boka gir en noe annen vinkling på det hele ved hjelp av forskjellig bruk av media.

En familie med mange utfordringer
I A Head Full of Ghosts er om en familie på fire. Familien Barrett består av engstelige foreldre og to jenter på fjorten og åtte år. Den eldste på fjorten heter Marjorie og er den som får mest oppmerksomhet i familien, siden hun gjennomgår noe de andre ikke forstår. Hun sier og gjør ting som skremmer dem. De vet ikke helt hvor man har henne. Søsteren Merry blir noe utenfor på grunn av dette, og det er gjennom hennes perspektiv man blir kjent med både henne og resten av familien. Marjorie får allerede behandling, men det ser ikke ut til å virke, og familien sliter allerede økonomisk. Gjennom farens prest, som han går til jevnlig, gir dem en hjelpende hånd ved å kontakte et produksjonsteam. De blir berømte på godt og vondt gjennom Tv-programmet The Possession, men er det verdt det? Er det en demon som styrer Marjorie, eller er det en diagnose legene ikke har funnet ut av ennå? Kommer familien til å holde sammen etter alle prøvelsene? Hvem er det som egentlig er den syke?

Slitsom fortellerstemme fra et barneperspektiv
Dette var en bok jeg gjerne ville like, men fikk det ikke helt til. Den ble noe tam og manglet en del uhygge. Ville ha likt A Head Full of Ghosts bedre, hvis det ble brukt et annet perspektiv, for å lese fra Merrys perspektiv, jenta på åtte år, ble noe slitsom i lengden. Hun var heller ikke helt troverdig som åtteåring. Men samtidig skjønner jeg at hensikten med historien ikke ville ha vært det samme, hvis det ble brukt et annet perspektiv. Morsomt at forfatteren har hentet inspirasjon til navn for karakterene sine fra forskjellige horror bøker/filmer og historiske hendelser. Kjente igjen navnet Navidson, den ene presten i boka. Det heter familien i House of Leaves av Mark Z. Danielewski.

Likte også dynamikken i familien. Man blir et hjelpeløst vitne til hvordan de sliter, både med samhold og økonomi, og de var svært fascinerende å lese om.

Men som sagt, A Head Full of Ghosts ble en tålmodighetstest. Syntes at blogginnleggene var noe unødvendig. Om en jente som beskriver episodene fra The Posession på en horrorblogg. Det tok vekk en del av uhyggen som kunne ha vært der, og syntes ikke det bidro med noe.

Hvis boka hadde hatt samme tempo, og intensitet som de femti siste sidene, ville jeg ha likt den mye bedre. Det er synd at jeg ikke ble så begeistret over det andre i boka, for A Head Full of Ghosts har en av de beste avslutningene jeg har lest på en god stund. Den har en slutt som får en til å gruble i flere dager etter at boka er ferdiglest, fordi den er skrevet på en veldig interessant måte.

En bok som setter i gang diskusjoner
Jeg liker også at boka har klart å skape mange diskusjoner og konspirasjonsteorier på Reddit. Tar ikke konspirasjonsteorier seriøst, men det er morsomt å lese av og til. Det er helt utrolig hva som blir disket opp. Så selv om jeg ikke likte begynnelsen av boka og opplevde den som noe langdryg, hadde den interessant tematikk, sære karakterer og var noe fiffig. Bare synd at Tremblay rotet det til med unøvendige blogginnlegg og at han beskrev en utroverdig åtteåring. Hun ble noe slitsom i lengden, for skjønner jo hun blir lei av at søsteren får mye oppmerksomhet, og at hun føler seg noe tilsidesatt. Klarte likevel ikke å gå overens med fortellerstemmen denne gang.

Selv om A Head Full of Ghosts ikke ble noen favoritt, har jeg lyst til å lese mer av Tremblay, for vet fra før av at han kan bedre, og det er andre bøker av ham som frister. Denne ble dessverre for stemningsløs og treg, men vel verdt å få med seg på grunn av slutten. Den alene er nesten genial.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oppvekstskildring fra Tenerife

Jeg fant noe som traff, men langt fra alt

Var noe lunken til denne tredje boka om Martin Juncker, siden jeg ikke likte den forrige boka, Satans sommer så godt, men ble positivt overrasket over Kveleren.

Leste ikke den første boka Vinterland, men hoppet rett til Satans sommer og Kveleren. Synes disse bøkene kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor nøye man er på det selv. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke spesielt nøye på kronologisk rekkefølge. Man blir jo godt kjent med hovedkarakterene og deres bakgrunn likevel.

Mange private og jobbrelaterte bekymringer
Martin Juncker har det travelt for tiden og mye å tenke på. Han er nylig operert på grunn av prostatakreft, men han orker ikke å sitte hjemme. Han er også for tiden midt i en skilsmisseprosess med ekskona Charlotte. I mellomtiden leier han en leilighet av en kollega. Han har også mye som skjer på jobbfronten. En nynazist er blitt knivdrept, og ikke mange dager senere, blir en kvinne funnet drept og voldtatt i et buskas, i nærheten hvor turgåere og syklister ferdes. Det tar ikke lang tid før ny kvinnelig offer dukker opp. Voldtektsseriemorderen etterlater seg spesielle spor. Klarer de å stoppe ham før han får tak i flere uskylidge ofre?

Spennende saker begge to, men nynazistdrapet forsvant noe i den andre saken. Det er jo ikke rart, men ville gjerne lese mer om nynazistdrapet, også. Det ble på en måte glemt i det andre kaoset. Om det var med vilje eller ikke, er jeg høyst usikker på. Uansett var det også spennende å lese om voldtektsseriemorderen og jakten etter den skyldige. Martin Juncker og hans team merker også det er noen forandringer med deres kollega Signe Kristiansen. Hun er ikke lik seg selv, og de lurer på om hun noen gang kommer til å åpne seg for dem om hva det er, eller ikke. Kommer det til å påvirke jobben?

Interessant etterforskningsteam
Kveleren starter noe rolig, mne det er et gledelig gjensyn med Martin Juncker og teamet som består av svært forskjellige personligheter, kan man si, men det gjør det hele mer interessant. Syntes Kveleren hadde bedre handling og sak enn i Satans sommer. Lesingen var mer engasjerende og jeg liker Juncker bare bedre og bedre. Han har sine indre demoner som mange andre etterforskere i krimverdenen, men likevel blir han ikke typisk av den grunn. Det er forfriskende.

Selv om jeg ikke er helt superfan av serien, er jeg fremdeles interenssert i å følge Juncker videre med på reisen, for liker fortellerstemmen(e), og bøkene er gjerne dystre med litt svart humor. Er nysgjerrig på neste sak med denne gjengen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Det blir nok ikke barnetog for min del, men sønnen min er russ i år, så russetoget skal jeg få med meg! Jeg har invitert foreldrene mine og ei søster til å bli med. Så tar vi middag og kake på verandaen hos meg.
I hælja jobber jeg netter, så jeg leser ikke mye, men det blir alltids noen kapitler. Leser Harpesang av Levi Henriksen. Dette er første bok jeg leser av han og jeg kjenner at jeg virkelig koser meg. Han skriver godt og samtidig er det ei fin historie han forteller. Jeg liker denne type bøker; de som handler om mennesker og ders liv og relasjoner. Kommer nok til å lese mer fra denne forfatteren.

Takk. Godt vi er enige. Syntes ikke det var en typisk og ren feelgood bok, for det er jeg ikke så glad i, men likte at det var litt blandet med krim. =)

Jeg har aldri lest noe av Mikkjel Fønhus så jeg kjenner ikke hans skrivestil. Likevel dukker hans navn opp i tankene mine når jeg leser de første kapitlene i Og bakom synger skogene. Kan skrivestilen hans minne om Gulbranssen eller er jeg helt på viddene? Er det noen av dere som har lest Fønhus og som kan anbefale noe av ham?

Emilio Fraias roman er neddempet og rolig lesning. Det er ikke kjedelig, men jeg tok meg flere ganger i å slappe av så totalt mens jeg leste, at jeg måtte ta siden på nytt. Her finnes et alvor, men ikke i den grad jeg hadde forventet, så romanen (eller novellesamlingen) utfordret meg ikke på noe punkt.

Jeg er slått helt i bakken av det skarpe blikket og den modige pennen