Bokelskere.no

Magen hadde begynt å slå seg vrang,slik den alltid gjorde når han ble nervøs.Til slutt hadde han måttet trekke ned buksene og fyre av hele tarminnholdet. Og ikke nok med det, han hadde klynkende oppdaget at han hadde satt seg ned i brennesler,og hadde ikke kunnet sitte på baken på flere dager.

Etter en stund fikk han jobb i et begravelsesbyrå. -Passet det seg?skjøt Selma forsiktig inn. -Det kommer an på hvordan man ser det.Folk snakker nok.Men så var det noen som sa at han hadde sånn omsorg for de døde.Når han hadde svøpt den avdøde i likskrud,hadde folk sett at han sto alvorlig en stund ved kisten,og før han stengte lokket,bukket han og sa noe. Disa lo buldrende. -en dag hadde noen stilt seg der for å lytte. -Vet du hva han sa,kniste hun. -nei. -Jo,han sa : Skal det være noe mer før vi stenger? Så lukket han kistelokket.

Hun fortalte om en gang de skulle ha legesjekk på skolen. Frøken hadde sagt at de skulle ha med seg urinprøve dagen etter. -Har dere noen spørsmål? hadde hun sagt til slutt. Da hadde Kerstin rakt opp hånda og sagt - Frøken,jeg er ikke sikker på om mamma har sånt hjemme!

Kassereren i foreningen "harmonien" vil avkreve henne en mark i entre. Hun spør bare -Vil du ha en ørefik? Kassereren vil ikke noe. Og så står hun i dansesalen. Hun betenker seg et øyeblikk,står bak en søyle og ser ut over salen,men så flammer raseriet opp i henne. Der danser hennes Emil,han er flott og kjekk ennå med sitt blonde fullskjegg,og han danser med et svart lite best,som hun ikke engang kjenner,hvis en da kan kalle det dans,sånn uterlig vrikking.

Bygda har øyne og ører. Bygda har stemmer som hvisker i mørke kroker,bak vedstabler og ved tørkestativer. Bygda vet alltid alt.

Raymond Antonsen var enda høyere enn sjefen sin,men atskillig tynnere,med innsunket bryst og underarmer dekorert som veggmalerier.

Froms diskrete flir var nå gått over i et smil,like hjertelig som det du ser hos gjedder idet de blir flådd.

Det var overraskende mye folk i parken denne morgenen. Folkerike innvandrerfamilier,hippier fra en annen tid,narkofolk med anspente blikk og langsomme bevegelser,nyslåtte barnefamilier med avanserte designerbarnevogner,gamle damer med matpakke og termos,yppige ungjenter med bare mager,flatere enn min egen lommebok.

From så på meg.Ansiktsuttrykket var like uttrykksfullt som det jeg hadde observert hos min datters skilpadde.

-Du er vanskelig å lese. Heller ikke det hørtes ut som et kompliment. Ifølge min ekskone kunne jeg leses som en åpen bok. For henne var problemet bokens innhold.

Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.