Bokelskere.no

En skamplett på norsk historie er historien om jødene i Norge under 2. verdenskrig. I Eichmann i Jerusalem blir denne historien satt i kontrast til historien om jødene i Danmark.

Historien om de danske jødene er sui generis, og den danske
regjerings og det danske folks opptreden var uten sidestykke i Europa,
hva enten vi ser på land som var okkupert, forbundet med "aksen",
nøytrale eller helt uavhengige. En kunne være fristet til å anbefale
denne historien som obligatorisk lesning for alle
statsvitenskapsstudenter som ønsker å lære litt om det enorme
maktpotensial som ligger i ikkevolds-aksjon og i motstand mot en part
med helt overlegne voldsmidler.

...

Da tyskerne gjorde en nokså forsiktig henvendelse om å innføre den
gule stjernen, fikk de ganske enkelt vite at kongen ville bli den
første til å bære den. Ledende dansker i offentlige stillinger gjorde
det klart at de omgående ville ta avskjed i tilfelle av jødefiendtlige
tiltak.

Noen faktaopplysninger som er hentet fra Hannah Arendts bok:

• 760 av Norges 1800 jøder ble sendt som fanger ut av Norge. 24 overlevde. Omtrent 900 (ca. halvparten av det norske jødiske samfunnet) kom seg unna til Sverige.
• I Danmark ble til slutt 477 av totalt 7800 jøder pågrepet og sendt ut av landet. 429 av disse 477 overlevde.
• 5919 jøder og 1376 halvjøder unnslapp fra Danmark til Sverige. Dette skjedde ved hjelp av den danske fiskeflåten. Flukten ble hovedsakelig betalt av velstående dansker.

Alt eksisterende fødes uten grunn, fortsetter av svakhet og dør ved et tilfelle.

Å, mine brødre! Hvem utgjør da den største fare for all menneskefremtid? Er det ikke de gode og rettferdige? –

– dem som sier og føler i sitt hjerte: "Vi vet allerede hva som er godt og rettferdig, vi har det også; ve dem, som her fremdeles søker!"

Slik gikk det til at jeg ble opptatt av en uekte lidenskap for et elskelig hønsehode. Hun hadde lest den kulørte pressen så inngående at hun snakket om kjærlighet med samme sikkerhet og overbevisning som en intellektuell forutsier det klasseløse samfunn.

Det lyktes meg å elske samtidig kvinner og rettferdighet, hvilket slett ikke er lett.

Og jeg svarte: "Enda flyttet ikke mitt ord fjell, og det jeg sa, det nådde ikke til menneskene. Vel gikk jeg til menneskene, men ennå har jeg ikke nådd frem til dem."

Da talte det atter uten stemme til meg: "Hva vet du om det! Duggen faller på gresset, når natten er på det tauseste."

Oppfinnelser

Oppfinnelser skulle være
til menneskehetens beste -
istedenfor å fortære
både oss selv og vår neste.
Den som en ensom smerte
ser og forstår, har et hjerte fått.
Og han som oppfant hjertet
har sikkert ment det godt.

Fra talen Camus holdt i Stockholm rådhus etter nobelprismiddagen (min utheving):

I mer enn tyve år i vår avsindige historie, har jeg, som alle andre på min alder, hatt en uklar følelse av at det å skrive er en ære, fordi det er en handling som forplikter, men ikke bare til å skrive. Denne følelsen forpliktet meg, som den jeg var og med de kreftene jeg hadde, til å bære, sammen med alle de andre som levde den samme historien, vårt håp og vår nød. Disse menneskene, som var født i begynnelsen av første verdenskrig, som var tyve år da Hitler kom til makten og de første Moskva-prosessene ble kjent, en generasjon som siden, for å fullføre sin utdannelse, også ble konfrontert med den spanske borgerkrigen, den andre verdenskrig, konsentrasjonsleirene, et Europa av tortur og fengsler, skal nå oppdra egne barn og drive eget arbeid i en verden der atombombenes ødeleggelser truer. Ingen kan kreve at vi skal være optimister.

Hvis [myten om Sisyfos] er tragisk, er det fordi dens helt er bevisst. Hva skulle hans lidelse bestå i hvis han for hvert skritt han tok, ble holdt oppe av håpet om å lykkes? Vår tids arbeider sliter hver eneste dag i sitt liv med de samme oppgaver, og denne skjebne er ikke mindre absurd.

Hamsun om årstiden vinter:

At det findes en Aarstid saa fuldkommen alene om at være forfærdelig.

Jeg har længe grublisert paa at reparere mine Galosjer nu imot Høsten.

Da [operaen] var slutt, begynte noe nytt, det var fioliner, jeg bøyde meg fram, det sto NRK ALLTID KLASSISK på displayet.

Sånne damer. Sånne radiokanaler. Jeg visste ikke at de fantes engang.

Dette: å stå aleine
midt i ei verd så grenselaust rik,
er som å leva livet
i lag med sitt eige lik.

Litt relevant totalitær statistikk: Under Hitler regner man med at det var én Gestapo-agent per 2000 borgere. USSR under Stalin hadde én KGB-agent per 5830 personer. I DDR var det én Stasi-agent eller informant per 63 personer. Hvis man tar med deltids-informanter, er det noen som har anslått tallet til én overvåker per 6,6 personer. Det, mine damer og herrer, er en overvåikingsstat.

Tysk film siden 1990 er mangfoldig og spennende. Ikke minst fordi den stadig går tett og inkvisitorisk på den nære historien, som enten har vært lukket eller fortegnet av ideologiske grunner. Nå står disse dørene på vidt gap, og det fins smertepunkter og drama nok til mange års produksjon ennå. Moderne tysk film er ærlig. Det kan være noe å tenke på at snart 70 år etter krigen har Norge ennå ikke lagd en storfilm om Vidkun Quisling. Mens vi lager heltefortellinger som Max Manus og Kon-Tiki, akkurat som på 1950-tallet, holder tyskerne på med Der Untergang. Det er nesten så man skulle tro det var vi som var "den demokratiske folkerepublikken".