Diskusjonen blir meningsløs hvis man skal konkludere (siden gudstro er noe personlig og subjektivt). Men selve diskusjonen er ikke nødvendigvis meningsløs.
Til denne dag har vi valgt til våre førere dem som sa at det er jødene, negrene eller kapitalistene som har skylden. Konsekvent har vi latt oss bli tyrannisert av alle dem som utnyttet våre aggresjoner og fordommer, mens vi like konsekvent har forfulgt og dømt dem som ikke prøvde å regjere oss, men som forsøkte å forklare menneskene at vi bare kan finne friheten i oss selv. Jesus ble korsfestet, Bruno ble brent, Galilei ble tvunget til å avsverge sin lære, Lincoln ble skutt, Spinoza ble forfulgt og truet på livet, Sigmund Freud ble forfulgt og Gandhi ble myrdet.
Jeg hadde på meg den røde kjolen min. Den røde kjolen er sexkjolen min. Wonderbra og sko med åtte centimeter høye hæler, sex alt sammen. Det var det jeg ville at det skulle være. Jeg kunne ikke være helt normal.
Å kritisere EU for å være byråkratisk, er som å kritisere Bergen for at det regner mye. EU produserer stort sett hva det er skapt for å produsere.
Alt som ikke blir sett har heller ikke hendt. Alt som ikke blir sagt finnes ikke. Mors perfekte verden er den usynlige.
Askebegrene var stinne, og fullmånen klatret over synsranden da en mann bad om mikrofonen. Vennene mine forklarte at han representerte et nytt politisk parti, Chrysi Avgi - Gyllen morgengry. Han holdt en kort, kraftig appell før han ble avbrutt av rasende tilrop. En av mennene fra et av bordene nær scenen spratt opp som stukket av en bie, rød i ansiktet. Han brølte: "Fasistis! Fasistis!!". I bilen på veien hjem fortalte Yiannis at politikeren hadde brutt med takt og tone da han hadde tatt mikrofonen, ikke for å synge, men for å agitere. Da jeg spurte om hvor partiet stod, svarte han: "De er nasjonalsosialister - de er nazister. Dere nordboere forstår ikke ekte kommunistiske og ekte fascistiske partier. For dere er dette merkelapper dere bruker som en hersketeknikk mot demokratiske meningsmotstandere. Her i Hellas har vi ekte politiske ekstremister."
Vi gikk mot inngangsportene mellom rekker av grønnkledde politimenn med trukne langkøller. Tusener av menn, røde i ansiktet etter å ha drukket øl siden morgenkvisten, skulle sluses gjennom en bitte liten port. Stadionet fyltes opp, og lagene ble presentert på tysk maner der kunne spillerens fornavn leses opp og publikum brøler ut etternavnet. Det var først da spillet kom i gang at jeg begynte å føle meg tilpass. Kvaliteten på spillet minnet om norsk tippeliga. Mens spillerne snublet og feilpasset seg gjennom de 90 minuttene, var publikums oppmerksomhet på hverandre. St.Paulis forsanger startet et langtrukkent "Olè.Olè-Olè, Super Hamburg, St.Pauli", som ledet over i taktfaste "Drittprøyssere!" og Die mauer wieder boch! - "Opp med muren igjen". På tribunen ovenfor svarte Hansa-fansen med Hitler-hilsen og "Ding, ding, ding! Toget står klart til avgang!". Stefan forklarte at de mente togene til konsentrasjonsleirene. Det var i det hele tatt mye å ta inn for en gutt fra Audnedal.
"Monsieur Flaubert is not a writer": Haha. Disse kritikerne - for noen kritikere! Morsomt!
If I adore You out of fear of Hell, burn me in Hell!
If I adore you out of desire for Paradise,
Lock me out of Paradise.
But if I adore you for Yourself alone,
Do not deny to me Your eternal beauty.
Old Khayyám, say you, is a debauchee;
If only you were half so good as he!
He sins no sins but gentle drunkenness,
Great-hearted mirth, and kind adultery.
But yours the cold heart, and the murderous tongue,
The wintry soul that hates to hear a song,
The close-shut fist, the mean and measuring eye,
And all the little poisoned ways of wrong.
(Le Gallienne-oversettelsen)
Trist nyhet. Hvil i fred, du gode mann.
Noe av det siste og viktigste Børretzen gjorde var (ifølge meg) å være med å lage en videokampanje i regi av FHN (Foreningen for human narkotikapolitikk).
Deal! :)
Jeg setter stor pris på en historie om en zen-mester. Denne mesteren hadde en trofast, men svært naiv elev som betraktet ham som en levende buddha. Så en dag kom mesteren til å sette seg på en nål. Han skrek "Au!" og spratt opp. Eleven mistet øyeblikkelig sin tro og dro sin vei. Han ga uttrykk for stor skuffelse over å konstatere at mesteren hans ikke hadde nådd fram til oppvåkning, ellers hadde han ikke hoppet opp og ropt på den måten. Mesteren ble bedrøvet da han skjønte at eleven hadde dratt sin vei, og sa "Stakkars mann! Hvis han bare hadde visst at i virkeligheten eksisterer verken jeg, nålen eller utropet."
Vår moderne utdannelse indoktrinerer oss til å forherlige tvilen, og har skapt det som faktisk nærmest kunne kalles en religion eller en tvilens teologi, som sier at den som vil oppfattes som intelligent, må tvile på alt, alltid peke på det som er galt og sjelden spørre om hva som er riktig eller godt. Han må på en kynisk måte nedvurdere alle nedarvete åndelige idealer og filosofier og alt som menneskene gjør av enkel velvilje eller med et uskyldig hjerte.
Grunnlaget for å kunne hjelpe andre
Det nytter ikke å forsøke å trekke en annen opp av sumpen hvis du sitter fast i sumpen selv, Cunda. Men hvis du selv står på fast grunn, da kan du trekke en annen opp av sumpen.
Denne helgen blir det noveller (Tsjekhov og Dagerman ("Nattens leker".) Får ikke tid til å begynne på en roman. Kanskje neste helg.
En nat i længst forsvunde tider vaaknet mennesket og saa sig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sit eget legeme. Alting opløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind.
Tusen takk for svarene, folkens. Og ikke minst takk for tipsene/anbefalingene.
Jeg sa: "Jeg sørger over deg"
Jeg sa: "Jeg sørger over deg" Han sa: "Sorgen vil ta slutt"
Jeg sa: Vær månen min" Han sa: "Hvis den vil stige"
Jeg sa: "Lær trofasthet fra gode mennesker"
Han sa: "Fra folk med månevakre fjes kommer slik kunnskap sjelden"
Jeg sa: "For å slippe synet av ditt ansikt, vil jeg stenge veien til øynene mine"
Han sa: "Det lusker omkring i natten, og vil komme fra en uventet kant"
Jeg sa: "Duften av håret ditt fikk meg til å gå meg vill i verden"
Han sa: "Hvis du er klok, vil den duften lede deg"
Jeg sa: "Hyll luften som stiger fra skjønnhetens hage"
Han sa: "Enda bedre er brisen som kommer fra den elskedes gate"
Jeg sa: "Begjæret etter dine rubinrøde leppers sødme drepte meg"
Han sa: "Dyrk det, og begjæret vil omfavne deg"
Jeg sa: "Når vil ditt gode hjerte gi meg fred?"
Han sa: "Ikke snakk om dette med noen før den dagen er kommet"
Jeg sa: "Så du hvor fort gledens tid gikk?"
Han sa: "Å Hafez, vær stille, for også denne tidens sorg vil en gang ta slutt"
Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.
Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.
Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".
Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?
Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.
De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?
Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?