Bokelskere.no

De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.

Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.

Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?

Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.

Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.

Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har ikke lest noe av Anne B. Ragde siden 2007, og det er en stund siden. Siden den gang, har hun som mange andre byttet forlag.

Jeg har ikke lest noe av Ragde på lenge for er ikke så veldig flink til å lese romaner. Det hender seg nå og da, og dette er boka som har gjort meg mer nysgjerrig enn de andre bøkene hun har utgitt i det siste.

Arbeidsledighet og hjemmeutfordringer
Dette er en mørk liten bok på under tre hundre sider om familieforhold. Om mor og sønn som har en tendens til å gå hverandre på nervene. Spesielt etter at han drikker så mye at han må fraktes på sykehus for å pumpes. Jonetta drømmer om å være alene. Gjøre litt som hun vil. Hennes sønn Ragnar er tjuefem år og arbeidsledig. Derfor kan det bli litt tett på, også når han blir med på hytta. Sammen har de hunden Boje som nærmer seg tretten år. Ragnar har ikke far lenger siden han døde i en ulykke da Ragnar var seksten år.

Etter pumpingen og etter et sterk ønske om å være alene, skjønner Jonetta ta hun må stille noen krav til sønnen, men noe oppstår, slik at hun må dra vekk fra hytta i noen dager.

Må ærlig innrømme at jeg aldri før har hørt navnet Jonetta, så det tok litt tid å venne seg til det. Ofte i krimbøker og romaner brukes det noen rare og tunge navn. Det gjør det i denne boka også, men navn er navn. Likte at karakterene var noe sære og familien noe dysfunksjonell. Det er alltid interessant å lese om. Men ble litt lei av nakenhet i boka. Jonetta spradet naken nesten enhver anledning hun var alene. Greit nok det, men det er ingen spenningsfaktor. Likte å lese om sønnens arbeidsledighet i tjueårene, noe dessverre mange opplever og er svært aktuelt.

En mystisk sak dukker opp
Underveis dukker det også opp en annen karakter som forsvinner, som gjør til at politiet vil stille spørsmål både til Jonetta og Ragnar. Om man får oppklaring i saken eller ikke, røper jeg selvsagt ikke, men syntes det var et kjærkomment avbrekk. Jeg leser heller om et mysterie i stedet om en godt voksen kvinne som sprader naken. Ofte forsvinner det jo mennesker i virkeligheten også, og syntes at den saken var relevant i handlingen. Det løftet ting litt opp og det er jo ikke bestanding man får svar på alt i virkeligheten, heller. Jeg vil heller lese en bok der man må spekulere litt i stedet for å få det inn med teskje.

Ingen topp roman, men den var lettlest, underholdende og hverdagslig uten å overdrive. Det som skuffet mest var nok slutten som var vel slapp, og man forventet nok noe mer, men aner ikke hva. Det ble noe lettvint over det. Men likte å lese om det krevende mor og sønn forholdet, hunden og Jonettas forhold til naturen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Samuel Bjørk, eller Frode Sander Øien som han egentlig heter, er et navn jeg har lagt merke til de siste årene, men som jeg har vært sketpsik til. Slik er det ofte med forfatternavn som er svært synlige. Men da Ulven dukket opp i postkassa, ble fristelsen for stor.

Synes at design er like viktig som innholdet
Vet også at man ikke skal velge bøker ut i fra covere, men jeg synes at covere er like viktig som innholdet. Godt mulig fordi jeg er kunstinteressert. Bokcovere med ansikt eller flere ansikter på, eller en karakter som vender ryggen til leseren, sier meg ingenting om en bok. Jeg vil heller ha detaljerte covere og et helt motiv som sier noe om en bok, for design er viktig. Derfor jeg var rask med å velge denne. Det morsomme med dette coveret er at det minner meg litt om Cujo av Stephen King.

Det er første bok i en trilogi, og jeg er gledelig med på resten. Ikke fordi denne er nyskapende eller mer grusom enn andre krimbøker, men fikk sansen for Bjørks fortellerstemme, og han klarer noe få krimforfattere klarer, nemlig å skape driv gjennom hele boka, også i midtpartiet. Ofte ble man sittende og lese noen sider ekstra. Noe som er sjeldent.

En ung fersking på laget
Ulven er en stor bok på nesten fem hundre sider, men svært lettlest og engasjerende. Det er lett å leve seg gjennom karakterene, spesielt de i Holger Munchs team som får mest plass i boka enn selve krimsaken. Uansett er boka om en grusom sak. To unge gutter blir funnet døde på et jorde med et dødt dyr mellom seg. Holger Munch og teamet hans forbinder denne saken med en annen sak som skjedde for åtte år siden i Sverige. Med litt hjelp fra Sverige, prøver de å finne den skyldige som peker i forskjellige retninger. Klarer de å løse saken før ulven slår til på nytt? Med seg på laget har de en fersking som kommer rett fra skolebenken, nemlig Mia Krüger. Holger Munch er ikke så nøye på hvor gamle eller unge de på laget hans er. Det viktigste er at han vet hva de er dyktige til. Mias evne er å studere ting. Hun fanger opp ting og ser sammenheng lettere enn det andre gjør. Samtidig er hun bekymret for sin tvillingssøster, Sigrid. Sigrid er narkoman, og ofte er Mia på leting etter henne. Vil hun få se henne igjen?

Selv er jeg ikke så veldig glad i hverdagskrim, for synes ofte hverdagskrim blir overskygget av familiedrama som babystell og søskenkrangling. Men slike ting var det heldigvis ikke i denne. Man blir litt kjent med familien til Munch, men de gjør ikke mye vesen av seg, og det er mest om folka på jobben. Synes det er mer fascinerende å lese om enn hjemmelivet deres. Det eneste som skurret litt var avslutningen, som var hakket for lett å gjette seg frem til, og som fikk en noe brå avslutning enn resten av handlingen.

Ulven var for meg en god og stødig krim med en dose dysterhet i seg. Leser mer enn gjerne resten av trilogien. Jeg sier som Britney Spears: Gimme more.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tix av Haukland ble en leseropplevelse for meg, og gav meg et helt nytt innblikk i denne personens liv. Godt og ærlig skrevet.

304 dager av Stranger er den boken som fremdeles sitter i meg, en vakker bok om vonde ting.

Fenrisulven av Helgheim
En av de beste tegneseriene jeg har lest på lenge. Godt tegnet, godt fortalt.

Av krimbøker tror jeg at jeg må dra frem Torsdagsmordeklubbens serien av Osman:) Rett og slett for det jeg nikoste meg:)

En oppgavebok som også fint kan leses en dag om gangen, som en adventskalender.

Mye stress før jul
Alva og Julenissen er en sjarmerende bok med lite handling, men som tilbyr en ny oppgave for hver dag, og har en begynnnelse og en slutt. Den er om Alva, de to brødrene hennes og foreldrene deres som bor i et gammelt hus. Sammen driver de på med juleforberedelser. Når det er endelig 1. desember, er familien i full sving med det ene og det andre, mens de samtidig prøver å hente inn julestemningen. De er en sammensveiset familie som liker å gjøre ting sammen, med husdyrene sine til stede. Handlingen veksler perspektiv mellom Alva og Julenissen som også gjør sine juleforberedelser med smånissene sine. Sammen prøver de å gjøre ting klart til han skal dele ut julegaver til snille barn. Det originale med denne historien er at, mens Alva og hennes familie gjør juleforberedelser, har hun en original idé om å sende julenissen selv en gave, i håp om at han setter pris på det.

På hver side er det en liten boks med dato og tekst på få linjer. Linjene forteller deg hva du skal gjøre. Linjene forteller deg hva du skal finne, og eventuelt telle hvor mange forskjellige ting du skal lete etter.

Endelig noen som skriver og illustrerer selv
Illustrasjonene er laget av forfatteren, noe som er sjeldent. I det siste har jeg lest barnebøker der det har vært to forfattere. En skribent og en illustratør. Så det å lese en bok hvor forfatter gjør begge deler selv, har vært et savn. Hun fyller sidene godt med fine og lekne illustrasjoner med lekre fargekombinasjoner, som gir stemning. Ikke nødvendigvis julestemning, men stemning i det hele tatt. Det er viktig.

Selv om man kanskje tror at man er for gammel for slike bøker, er det ikke barnslig. Jeg liker å holde meg oppdatert innen alle målgrupper når det gjelder litteratur, og Alva og Julenissen, minnet meg på barnebøker jeg leste da jeg var liten, i mellom alle de mørke bøkene. En fin bok å sjekke ut i denne førjulstiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ulykke er en krimbok som ble utgitt av forfatteren selv i fjor, noe som er modig gjort. Å gå den veien helt selv, krever nok guts og jeg synes det er tøft at noen gjør det.

Uhell og ulykker skjer jo de fleste, men noen er kanskje mer ulykkesfugler enn andre?

Når man minst aner det ...
En mann er på jakt og er ikke klar over at det er noen andre i nærheten i ingenmannsland. Han skyter og tror det er et dyr, men ved nærmere undersøkelse, ser han til sin store forferdelse at han har skutt og drept en mann. Den skyldige er fristet til å varsle fra om ulykken og ta på seg all ansvar, men samtidig er han på et punkt i livet hvor han trives, og har lite lyst til å ødelegge det. Dermed bestemmer han seg for å gjemme liket et sikkert sted og skjule all spor. Men lik har jo en tends til å dukke opp igjen, før eller senere. Det skjer også i boka, tre år senere. Klarer man å spille uskyldig hele livet?

Man blir også kjent med Stig Toft som har vært journalist i VG, og har nå flyttet til hjemlige trakter, Brønnøysund. Det er ofte turbulent med kona Signe og ungestyr. Midt i alt dette prøver han å balansere hjemliv og arbeidsliv. Han får blod på tann da det endelig dukker opp noe å skrive om.

En av de bedre begynnelsene jeg har lest i det siste
Boka var meget spennende og intens de første tjue-tretti sidene. Det var interessant å lese fra den skyldiges perspektiv, panikken han følte og av og til, en slags ro. Kontrasten mellom skyldfølelse og tvil. Gjøre det rette eller redde seg selv. Resten av boka føltes nesten som å lese en helt annen bok. Engen har en kreativ fortellerstemme, men likevel, til tross for korte og hurtige kapitler, ble det noe tungt over det hele, spesielt midtpartiet, derfor tok det noe tid før man hev seg over boka hver gang man skulle lese videre.

Det er ingen tvil om at Engen brenner for det han gjør og har vilje av stål, Skjønner hvorfor andre likte Ulykke så godt, og ser boka har mange gode kvaliteter, så det er nok meg det er noe galt med. For jeg var nok ikke helt rett leser denne gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tidligere i år snakket Harlan Coben med Asbjørn Slettemark digitalt i Krimfestivalen, og røpet at en oppfølger til Gutten fra skogen kommer.

Om det blir bare en oppfølger eller en serie, er jeg usikker på. Selv foretrekker jeg de enkelstående bøkene til Coben. Leste noen bøker fra serien om sportsagenten Myron Bolitar, men fant ut at det ikke var noe for meg. Men det gjør ikke meg om det kommer flere bøker om Wilde, for liker ham bedre enn Myron Bolitar.

Mystisk og ukjent bakgrunn
Grunnen er nok at Wilde er en annerledes hovedkarakter enn man er vant til å lese om. Wilde vet nemlig ikke hvem han selv er en gang. Grunnen er at han levde lenge i skogen og overlevde med ting han fant, måtte klare seg selv i en lang periode. Hvordan han havnet der, vet han ikke. Men han blir kjent med en som heter David som bor i et hus ved skogområdet. Han er yngstemann i en velstående familie, og moren hans Hester Crimstein er en meg profilert advokat som ofte er på Tv. En dag blir vennskapet til David og gutten fra skogen avslørt, og gutten fra skogen får hjelp. Han trenger ikke å leve alene i skolen lenger. I voksen alder bor han i en husvogn i et skogholt han kaller kapselen. Han unngår de fleste for han vet at andre finner på historier om ham. Men han bidrar til det han kan. Han har bare tilknytningsvansker og vender ofte tilbake til skogen når han har vært for lenge borte. Hans gode venn David døde i en bilulykke, men Wilde er nå gudfaren til Matthew, Davids sønn og han har fremdeles god kontakt med Matthew, hans mor og Hester.

Matthew oppsøker hans bestemor Hester, noe som er sjeldent og Hester Crimstein skjønner noe er i gjære. Han forteller om en jente på skolen som har blitt kraftig mobbet hver dag, og er nå forsvunnet. Han lurer på om hun kan hjelpe. Hester skjønner at Matthew ikke forteller alt, og derfor kontakter hun Wilde ... Har jenta forsvunnet med makt eller av fri vilje?

Mange viktige temaer i en bok
Interessant thriller om en persons ukjente bakgrunn. Kommer Wilde noen gang til å oppsøke sin egen fortid, og kommer han alltid til å bli en outsider? Det er også spennende at Coben tar opp om mobbing, hvor skadelig det kan være, og noe som er aktuelt. Mobbing skjer jo overalt. Jeg likte også å lese om de fleste relasjoner, men mest om Wilde som er mystisk og selv om han overlevde en utfordrende tid, har han blitt en alright fyr som liker å hjelpe andre. Han er også flink til å lese mennesker. Så leser mer enn gjerne videre om ham for har sansen for antihelter, underdogs eller hva man skal kalle det.

Til tross for noen åpenbare vendinger her og der, noe som ofte skjer i thrillere, var det mye underholdning og en del action. Er også svak for thrillere med mange hemmeligheter, som det var en del av i Gutten fra skogen. Ikke Cobens beste bok, men han har meg fremdeles på kroken.

The Woods og Hold Tight er fremdeles hans beste bøker, i følge meg ...

Fra min blogg: I Bokhylla

En kortroman om eksperimentell kunst og en kvinne på randen uten å vite det selv ...

Kreativ skoleprosjektoppgave på ville veier
På hjemmebane er det bare så vidt at Ruth merker avstanden mellom henne og ektemannen Alf. Han forsvinner bare mer og mer inn i forskjellige skjermer, i stedet for å være oppmerksom til omgivelsene sine. Barna merker at Ruth også er mer og mer fraværende og sjelden hjemme. Deter på grunn av et stort kunstprosjekt på skolen. Ruth er samfunnsfagslærer og hun og Alf jobber på samme sted. Skolen har fått et spennende prosjekt av en anonym giver, som vil at de skal lage installasjonskunst. Installasjonskunsten skal være på skolegården og stå der hele vårsemesteret. May har allerede meldt sin interesse og Ruth blir på en måte slengt med i prosjektet. Kvinnene får oppdrag i å lage hver deres forslag, og legge frem forslagene til elevene i en presentasjon. Til slutt er det elevene som skal bestemme hvilken installasjonskunst som skal få som nevnt, stå der hele vårsemesteret. Hvordan skal kvinnene lage kunst som vekker interessen hos elevene?

Det mange ikke vet, er at Ruth har tidligere vært hobbykunstner og har mange ganger søkt på Kunstakademiet uten å komme inn. Nå får hun endelig prøve å skape liv i sine rustne kunstneregenskaper. Problemer er bare at både May og Ruth brenner for det de gjør, og begge har sterke personligheter. Er det mulig å jobbe med kunst uten at det blir krig?

Spørsmålet er om at det er kunstprosjektet som oppsluker Ruth, eller er det midtlivskrise? For noe må det være siden det slår sprekker både på hjemmebane og på jobb. Hun tror hun har ting under kontroll, men det virker ikke som om hun har det. Til og med barna merker hvor fraværende hun har blitt i det siste. Det virker heller ikke som om hun tar det helt innover seg når Alf begynner å flytte mer og mer ting i kjelleren og sove oftere i rommet der. Hun merker det, selvfølgelig, men hun virker for fanget i seg selv og prosjektet sitt til å gjøre noe med det, fullt og helt.

Man kan ikke kopiere andres kunstverk
I boka nevnes en kunstner ganske ofte som var ekstrem. Ruth og hennes mor var på en performancekunst opplevelse med henne i begynnnelsen av boka, og da hun rydder i skolebiblioteket kommer hun over denne kunstneres biografi, som Ruth tar med seg overalt. Hun begynner å se for seg selv som henne, men hun kan jo ikke være like vågal siden Ruth er både mor og lærer. Hun kan ikke forsvinne inn i kunstnen på samme måte.

Akkurat som beskrivelsen av denne kortromanen, så er handlingen så og si litt over alt, både i gjøremål og tankegang. Ruths kaotiske tilværelse og tanker skrives med en liten snert humor, og drama. Jeg liker å lese romaner om lærere, elever, generelt skolemiljø, men ble noe lei av sextankene til Ruth underveis. Men det var spennende å lese om kunst i en roman igjen. Noe som er lenge siden sist, selv om installasjonskunst ikke er helt min type stil. Det som ødela litt for min del i denne romanen, var nok at både karakterene og kunsten i seg selv var noe eksentrisk, og det hele ble en typisk, hysterisk "kjerringroman".

Tidligere har jeg lest Noe skal skje av samme forfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Snøballkrigen er ikke en ren julebok, men kan fint være det siden handlingen foregår i førjulstiden. Det er også noen få som husker den store snøballkrigen.

Da mener jeg snøballkrigen i boka, ikke i virkeligheten ... Åsmunds oldemor er gammel og skrantete. Den ene dagen snakker hun og tenker så klart som dagen, ande dager roter hun, glemmer og gråter. Hennes mann døde i kreft for noen år siden, og hun lever alene. Men hun har Åsmund som kommer ofte på besøk med sin venn Margit, og hjemmetjenesten. Men er det nok siden hun blir bare mer rotete av seg?

Legendarisk snøballkrig
I det siste har oldemoren snakket om en tradisjonell snøballkrig på lille julafen. Problemet er at hun husker det som det var i går, men skjedde sist gang for flere år siden. Hun ønsker å gjenskape denne tradisjonen på sin faste plass. Problemet er at Frisletta er for lengst gjengrodd. Klarer Åsmund og Margit å gjenskape den berømte snøballkrigen på lille julaften? Hvordan skal de skaffe nok folk, og blir det snø til jul?

Snøballkrigen handler om mer enn bare alderdommen og hvor mye man glemmer, men også om barn som stiller opp for sine nærmeste. Åsmund vil gjerne stille op for henne i og med at det kan være hennes siste jul. Det vanskeligste er å få med seg noen flere på lag. Spesielt når det gjelder ed voksne. Ikke på grunn av at de nødvendigvis er negative, men heller realistiske.

Hvor langt er ungdommene villige til å gå?

Omtenksomme barn
Det er fint å lese om barn som stiller opp for de eldre, i stedet for å bruke all sin tid på skjermen. De viser også hvor viktig det er å stille opp for hverandre, og gjør noe for å glede de man er glad i. Selv midt i førjulstriden da alt må vaskes og bakes før julen kommer for fullt. Synes også ungene er gode til å ta frem de voksnes beste sider, til tross for at det trengs en del overtalelse.

Noe forutsigbart og lett historie for oss voksne, men koselig. Boka tar opp viktige temaer også, ikke bare om alderdom og glemsel, men også litt om likestilling og tidligere soldater i krig. Vet ikke hvor interesserte og oppvakte målgruppen er på disse tingene, som boka er rettet mot, men det er ikke så mye av det. Ikke slik at det overdøver selve historien.

En trivelig førjulsbok om å stille opp for hverandre, glede andre og stå opp for noe man brenner for, uansett hvor mørkt og utfordrende ting ser ut. Terningkast 4 for historien og terningkast 5 for illustrasjonene.

Fra min blogg: I Bokhylla

I mange år har jeg og Marklund hatt et anstrengt forhold. Jeg boikottet bøkene hennes lenge, helt til Polarsirkelen dukket opp. Grunnen til at jeg boikottet bøkene hennes er at jeg prøvde to Annika Bengtzon bøker for omtrent tjue år siden, og likte dem ikke. De var for trege og hverdagslige. Polarsirkelen er også hverdagslig, men på en annen måte.

Boka veksler mellom 1980 og 2019, men store deler av boka fokuserer mest på 1980. Om lesesirkelen som kalles Polarsirkelen, der bare noen få, faste ungdommer er medlemmer av. Elever og andre lærere beundrer dem for det de gjør. Medlemmene får bestemme hver deres bok og på hver møte skrives det referat som et slags bevis for det de har gjort.

Spennende om typiske tenåringsproblemer
Bøkene de leser er veldig varierte, og utenfor lesesirkelen er noen mer sammen enn andre. Har de noe til felles bortsett fra bøker? Lesesirkelen merker at dynamikken gradvis forandrer seg, noe som ikke er rart. Ingenting varer evig. Ungdommen er alltid på farten, særlig når det er tid for nye skolevalg og andre valg i livet. Tenåringer får i en svært ung alder mange umulig valg de må ta. Det er ikke rart at dynamikken i en tenåringsgjeng ofte forandrer seg når mye forandringer skjer. Men alt forandrer seg drastisk da en i lesesirkelen plutselig forsvinner med bare få spor etter seg, og blir funnet ved en tilfeldighet nesten førti år senere, i 2019.

Liket som blir funnet mangler hodet, og mye forvirring skjer på et lite sted hvor det nesten ikke skjer noe kriminelt. Jeg liker som regel ikke å lese om drama i krimbøker, da vil jeg ha hardbarket krim, men det var ok i denne boka, for det var interessant med tenåringsperspektiv fra begynnelsen av 80-tallet. Syntes det var givende å lese om de forskjellige relasjonene på godt og vondt, om ulykkelig forelskelse, sjalusi og alt som hører med det å være tenåring. Det var småinteressant å lese om dem som voksne personer også, men likte delen fra 1980 bedre. Det var mer kryptisk og engasjerende.

Tam krimsak
Selve krimsaken brydde jeg meg ikke noe særlig om, fordi det var noe søkt og for lett å gjette seg frem til. Er ikke synsk eller noe, men det er den forbanna magefølelsen som er flink til å ødelegge alt som heter spenning.

Syntes også at Wiking Stormberg var noe veik. Han hadde sterk personlighet som tenåring, men som voksen og den viktige jobben, havnet han mye i bakgrunnen og man blir ikke ordentlig kjent med ham som voksenperson, noe som var leit. Det ville ha gjort den moderne tidslinjen mer fengslende.

Ble nok ikke like begeistret over Polarsirkelen på lik nivå som mange andre ble, men det er for all del en god bok med mye stemning, og jeg er interesert i å få med meg resten av trilogien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Survive the Night har vært en svært synlig bok i år, i hvert fall hvis man følger med på nye utgivelser. Jeg liker å lese både gammelt og nytt.

Tilbake til 90-tallet
Ikke alt av nye utgivelser frister, men det gjorde denne. For det første er det lenge siden jeg har lest roadtrip bøker, og jeg ville også lese den fordi handlingen er fra 1991. Da mobiler ikke var like vanlige, og når man befant seg i fare, gjorde det mer utfordrende å skaffe hjelp. Litt sjarmerenede å lese om disse telefonboksene som man fremdeles husker godt. Så syntes at boka hadde et godt utgangspunkt, men dessverre ble det ikke utnyttet godt nok.

Olyphant University består av en noe nervøs stemning siden noen studenter er blitt drept de siste fire årene av det de kaller for The Campus Killer. Han har drept noen studenter i nærområdet og som trofé tar han med seg en tann fra ofrene.

Jenta med guttenavn
Det er bare Charlie som er avslappet til det hele. Jenta med det guttenavnet er oppkalt etter en filmkarakter. Hun bestemmer seg for å dra hjem til Ohio midt i semesteret for hun klarer ikke å bære på skyldsfølelse lenger. Hennes romkamerat ble myrdet for litt siden da de var i en bar, og Charlie gikk tilbake til rommet deres uten henne etter en krangel. Hun har også kjæresten, Robbie, men han kan ikke kjøre henne fordi han er fastbundet til obligatoriske aktiviteter ved universitet.

I USA er det vanlig med oppslagstavler om samkjøring i universitetsområdet. Ikke alle har sin egen bil og ikke alle liker å kjøre. Derfor henger de opp lapper hvor de spør etter sjåfør/passasjerer som skal i samme strekning. Ved oppslagstavlen møter Charlie en som heter Josh Braxter. Etter noe småprating, ringer han henne opp og de blir enige om at hun skal sitte på. Turen til Ohio tar omtrent seks timer. Til tross for at Charlie og Robbie har sine sikkerhetsrutiner når det gjelder at hun skal sitte på med denne mannen, kan det jo gå noe galt likevel, og hvem er gal nok til å sitte på med en fremmed etter det som har skjedd ved universitetet hennes i det siste? Hvem som helst kan jo være The Campus Killer ...

Masete hovedkarakter
Har lest mange varierende anmeldelser om denne boka. Mange liker den ikke fordi de blir oppgitte over at denne Charlie tar mange tåpelige valg. Noe jeg er uenig i. Ja, hun tar mange tåpelige valg, men hvis karakterer ikke hadde tatt mange tåpelige valg, hadde det ikke vært mange thrillere og horror bøker å lese ... Det jeg irriterete meg over var Charlie som person. Hun er veldig gjentakende og monoton. Hun forklarer oss og Josh Baxter om tilstanden hennes. Hun blir ofte fjern fordi hun ser som hun kaller det selv; movies in her mind. At hun forestiller seg ting, nesten som dagdrømming, bare at det skjer mer intenst og er mer detaljert. Det kan oppstå når som helst. Er det fordi hun er en filmfanatiker, eller er det fordi det har oppstått av en traume? Foreldrene hennes ble drept i en bilulykke da hun var svært ung. Synes også det er tåpelig da det oppstår situasjoner, tenker hun hva ville Movie Charlie ha gjort, hvis hun selv hadde vært med i en film. Syntes det var en tåpelig greie som ikke passet inn i handlingen.

Boka hadde et godt utgangspunkt og partier som å være isolert med noen i en bil og at handlingen er tilbake i en tid da man ikke hadde så mye teknologi som i dag til å hjelpe seg med. Men syntes at den intense handlingen som var der delvis til stede og som kunne ha vært sterkere, forsvant i mange sidespor som tilbakeblikk og tankegang, som bare var repeterende i lengden. Jeg ville heller lese om det som skjedde der og da, i stedet for om tilbakeblikk og Charlies fortid. Syntes på grunn av det at det ble veldig tamt til thriller å være, og mystikken uteble. Denne Josh Baxter skulle ha stått sterkere frem fordi han blir nesten usynlig i Charlies sorger og spesielle tankegang.

En thriller med som nevnt, et godt utgangspunkt, en god start og lekent plot, men som ikke blir godt nok utnyttet til å bli creepy eller spennende nok. Men har fortsatt tro på Sager/Ritter, for jeg vet han kan bedre enn dette.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har ikke lest den selv, men ofte er jo bøkene bedre. =)

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla