Jeg er nå i full gang med å lese Sin egen herre av Halldor Laxness sammen med flere andre her inne. Fortellingen bygges sakte opp og er en typisk Laxnessbok synes jeg, ettersom jeg har lest flere av hans bøker. Gode beskrivelser av miljø og mennesker, som alltid. Gleder meg til fortsettelsen.
Men jeg holder på med en helt annen bok, en helt annen sjanger, for jeg leser nemlig Den nye Dyland av Torgrim Eggen, artig bok må jeg si.

Jeg fant denne siden, en interessant liste må jeg si. Lenins fredspris-Stalins fredspris. Jeg har vært inne på flere sider og der står det at han fikk Stalinprisen i 1949.
Stalin-prisen her er en annen side.
Det ser kanskje ikke ut som det blir nevnt på alle nettstedene, ser ut til at Store norske leksikon har utelatt det, merkelig.

Livet kan komme med vanskelige utfordringer ...

Hovedpersonen Sage Singer er en ung jente i begynnelsen av tjueårene, men hun skjemmes over seg selv og foretrekker å gjemme seg for resten av verden. Derfor passer det ypperlig at hun er baker og kan jobbe på det lokale bakeriet om natten. Der kan hun gjøre klart brød og andre bakerkunst ferskt til neste morgen til frokostglade kunder. Bakeriet er populært hele dagen og gjør det godt, og Sage er glad i jobben så lenge hun slipper å ha noe med folk å gjøre og bare kan bake i fred om natten. Og bake det kan hun siden hun kommer fra et bakerhjem. Grunnen til at hun skjemmes over sitt eget utseende og viser seg offentlig bare når hun må, er at hun har et stygt arr i ansiktet etter en bilulykke. Det gjør henne ekstremt sjenert og føler hun har rett til å skygge unna folk. Hun har noen nære i livet, men det er alt.

Ved en tilfeldighet møter hun en langt eldre fyr på jobb ved navn; Josef Weber. Selv om han er over 90 år, danner de et vennskap og liker å prate med hverandre. Josef er en høyt respektert og rolig fyr i bygda. Men han bærer på en stygg hemmelighet. En hemmelighet som er så mørk at han bare betror den til Sage. Han påstår at han han var en nazist under krigen og ikke nok med det. Han vil ha hjelp med å dø(!). Problemet er .... bestemoren til Sage overlevde krigen og tanken på at Josef var nazist gjør henne både sint og uvel. Snakker han sant, og kommer hun til å hjelpe ham med å dø?

Jeg har lest en bok av Jodi Picoult for flere år siden og den boka het Nineteen minutes og handlet om en skolemassakre. Var det skolemassakerens egen skyld for at det skjedde eller var det medelever eller samfunnet som trigget ham til å gjøre det? Så det viser seg at Picoult tar for seg viktige spørsmål i bøkene sine. Trodde jeg hadde skrevet anmeldelse av boka Nineteen minutes, men kan ikke finne det noe sted. Beklager det, men husker at jeg likte boka veldig godt. Hakket bedre enn denne. Men i likhet med Nineteen minutes, tar hun for seg viktige spørsmål. Gjerne moralske spørsmål. Og man tenker ofte hva ville man selv ha gjort? Hvis noen ba deg om hjelp til å dø (selv om aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge), ville du likevel ha gjort det? Det er uvirkelig å tenke på, men uansett; Jeg liker bøker som gir meg litt å tenke på for det er så sjeldent det skjer. For ofte når jeg har lest ferdig en bok, tenker jeg: Jaja, det var den boka ... Så jeg setter ekstra pris på bøker som setter tankene i sving (som om de ofte ikke er i sving fra før av, har jo ingen stoppeknapp), og jeg liker bøker som stiller viktige spørsmål, gjerne vanskelige, moralske spørsmål og som setter mennesker på prøve. Det er bøker som gir inntrykk. Det er bare så synd at det er så få av dem.

Likte også hovedpersonene godt (noe som er sjeldent), både Sage og Josef. Begge to er jordnære, holder for seg selv, og lever et stille hverdagsliv. De har sine skyggesider i livet, men prøver å leve et vanlig liv likevel. Og man blir godt kjent med personene, gjennom bakgrunn, familie og alt. Man får et slags bånd til dem. Man føler vanskelighetene for begge to.

Historiefortelleren er på mange måter en god bok selv om den ikke nådde forventningene helt. Boka inneholder en god og tankevekkende historie, med viktige spørsmål som tas opp. Det er spennende å tenke på hva ville man ha gjort selv hvis man befant seg i en slik situasjon. I og med at boka er litt tykk, var enkelte partier litt vel seige å komme seg gjennom (ikke alle tilbakeblikk fra Sage og Josefs bakgrunnshistorier var dessverre interessante nok), men bortsett fra det, er denne en bok som kan være realt å få med seg.

En interessant artikkel fra Klassekampen - Å skrive etter Laxness der Einar Már Gudmundsson forteller om Laxness og hans forfatterskap. Gudmundsson ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris for boka Universets engler (Englar alheimsins). Har lest den, det er en bok jeg hadde stor glede av å lese, den anbefales
Boka som vi skal lese heter Sjálfstætt fólk (Frie menn)1934–36 "Sin egen herre" er en nyere tittel på boka.
Laxness ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1955. I tillegg var han den første mottageren av Stalinprisen i 1949.
.

Denne ble jeg veldig nysgjerrig på siden jeg er stor fan av skrekk:) Takk for tips:)

Sist onsdag besøkte Edouard Louis LItteraturhuset i Oslo. Jeg var der og har skrevet et innlegg på bloggen min om intervjuet/bokbadet av forfatteren.

Jeg også er hos foreldrene mine denne helga. Jeg bruker å være hjemme hos dem en gang i uka på ulike dager og det er en grei ordning, spesielt når man er sykmeldt, arbeidsledig og synes synd på seg selv. Så da er det greit med litt avveksling og jeg bor bare 20 min unna dem så det blir ikke tungvindt å hente meg heller siden jeg fremdeles har kjøreforbud:/ Feiret pappas bursdag nå på fredag. Så det var den eneste planen jeg hadde i helga. Ellers blir det stort sett bare lesing.

Og jeg har nettopp begynt på Piken på toget av Paula Hawkins. Har ikke kommet så langt. Litt skeptisk til at den er sammenlignet med Gone girl (Flink pike) av Gillian Flynn. Fordi den syns jeg var veldig oppskrytt og kjedelig. Ikke fullt så original. Har ikke høye forventninger til Piken på toget heller, men gir den en sjanse. Har også begynt på en ny nattlektyre som er Aarons maskin av Sverre Knudsen. En science - fiction/ dystopibok for ungdom. Siden jeg har nettopp begynt på begge bøkene rekker jeg nok ikke flere bøker i helga, men har en bok til klar just in case.

Jeg også elsker true crime bøker. Lenge siden jeg har lest fra den sjangeren:/

Denne boka gleder jeg meg til å lese. Har lest flere av Laxness sine bøker men ikke denne, så det passet bra. Han skriver godt, skriver om det harde livet på Island, om menneskene og livet.. Så dette blir bra, gleder meg.

Jeg vil også være med.

Mitt forslag denne gangen er Det store veiskillet av Kåre Holt. Boka kom ut første gang i 1949, og Bokklubben utga den i 1988.Denne boka ble hans store gjennombrudd som forfatter. Han har skrevet flere bøker og tre ganger ble han nominert til Nordisk Råds litteraturpris,
Boka er ikke så tykk, og det er kanskje ikke så dumt nå som det er siste bok ut før sommeren, min er på 225 sider med etterord av Haagen Ringnes

Stalkere er spooky greier. Heldigvis har ikke jeg noen stalkere. For det første er jeg ikke pen nok og for det andre så ville livet mitt ha vært like interessant å følge med på som å se på maling tørke. Hvis jeg hadde hatt en stalker, så ville han ha kjedet seg i hjel. Definitivt.

Som kjent, er en stalker noe som kalles når en person har et godt øye til en annen person. Han/hun trenger ikke å kjenne denne personen, men av en eller annen grunn er denne stalkeren besatt av denne personen og følger han/henne hvor enn personen den er besatt av er og kjenner personens rutiner temmelig godt. Noen stalkere (forfølgere) kjenner offeret fra før, andre ikke.

I denne boka dreier det seg om det samme, men med en annen vri. Politiet mottar linker til YouTube videoer fra en anonym person. Denne anonyme personen er den som har filmet videoene og videoene består av kvinner som blir filmet i hverdagslige situasjoner uten at de vet det selv. Senere blir de funnet myrdet på brutale vis. Hva er det denne personen som filmer ofrene sine vil? Har de noe til felles, og er det personen bak kameraet som har skyld i alt sammen? Det er på tide å finne det ut og denne gangen kontakter politiet også den kjente hypnotisøren (og psykiater); Erik Maria Bark. Han og politiet har mange tråder å nøste opp i, og har de nok tid før et nytt offer må bøte med livet? Og vil de klare å løse dette uten politietterforskeren Joona Linna? En politietterforsker som har vært sporløst forsvunnet i over ett år. Alle kollegene og hans kjente tror han er død, men har noen, noen grunn til å tro at han ikke er det?

Stalker er bok fem i politiserien av ekteparet "Lars Kepler". Selv har jeg bare lest den første i rekken tidligere; nemlig Hypnotisøren. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene, syntes jeg ikke at det gjorde noe. Foretrekker å lese politikrimserier i riktig og kronologisk rekkefølge, selvsagt, men i denne sjangeren er det stort sett en ny sak i en ny bok så da føler jeg ikke at jeg går glipp av noe som helst. Noen småting kan bli avslørende angående privatpersonene som er med i alle bøkene, men det er ikke så store avsløringer at det gjorde noe, og jeg syntes heller ikke at livene til de faste personene i boka ble for rotete heller i og med at jeg ikke har lest de andre bøkene siden Hypnotisøren.

Jeg var mer nysgjerrig på denne boka enn de andre bøkene til "Lars Kepler" fordi stalking høres ut som et gysende konsept og dessverre er det jo noe som skjer i virkeligheten. Tenk at noen vet "mer" om deg og livet du lever enn det du selv gjør og følger med hvert ett skritt du tar. Av den grunn er jeg lettet over å leve et kjedelig liv. Å betrakte og forfølge meg ville ha vært like interessant som å se Hurtigruta minutt for minutt. Forfølgeren hadde uten tvil kjedet seg "i hjel" eller og funnet noen andre å forfølge istedet. Det som fascinerer meg mest er at hva er det med folk, som er offer i en slik sak. Hva er det som gjør til at de får en eller flere forfølgere uten at de er en kjendis? Er det en forelskelse som har tatt overhånd? Er det hevn for tidligere forhold? Er det nok med at noen er vakker? Er det for at noen lever et spennende liv som stalkeren selv skulle gjerne ha hatt? Det er spørsmål som er spennende å tenke på når man leser bøker og ser serier om dette. Vet ikke om det bare er i USA, men der kan ikke politiet gjøre noe før det har skjedd noe med offeret før de kan gripe inn i saken. Det er ikke nok med at forfølgeren er på eiendommen til offeret (kun besøksforbud gjelder i enkelte saker), men han/hun må ha skadet offeret på en eller annen måte før politiet kan se på saken som "alvorlig". I mellomtiden må ofrene finne seg i å bli terrorisert av forfølgeren sin ved å oppdage at han/hun er i nærheten overalt og at de må overleve psykisk terror på en eller annen måte. Hvor kjipt hadde ikke det vært? Alltid se seg over skulderen?

Men tilbake til boka; det jeg syns er mest spennende å lese om i "Lars Kepler" bøkene jeg har lest så langt er hypnotisøren Erik Maria Bark. Han er en fyr som lever sitt liv på sin måte og selv om han er en slags enstøing (skilt mann), så har han ingen problemer med å gli inn i andres liv og gjøre inntrykk. Han gjør ting på hans måte, og er dyktig i det. Og prøver å vise folk respekt selv i situasjoner det er vanskelig.

Personlig likte jeg boka Hypnotisøren et hakk bedre enn Stalker fordi den var mørkere, dystrere og inneholdt litt mer action. Stalker er en bok på nesten 600 sider og store bøker plager ikke meg for dem har jeg lest mange av oppgjennom livet, men opplevde litt vel mange dødpunkter og gjentagelser før det endelig skjedde noe nytt igjen i denne. Det ble litt mange like avhør og mye løping etter hverandre, og mye av det samme. Jeg savnet mer skiftende retninger, dystrere innhold og mer sarkasme. Politikrim er jo kjent for å bruke mye sarkasme, men her ble det altfor lite. Og det var ikke alle som var like interessante å lese om og som sløvet historien ned på en måte. Savnet også mer råskap; og da snakker jeg ikke nødvendigvis om blod og gørr, men mer trøkk og vold uten overdrivelse. Finne en slags balanse mellom disse nevnte ordene.

Stalker var en bok jeg leste like etter påske, og syntes det var en god og stødig oppfølger. Savnet mer spenning og fart, men man blir godt kjent med personene som er involvert i saken. Savnet også som sagt mer råskap og mer presise hendelser for å unngå så mange dødpunkt midt i boka. Det partiet var litt seigt å lese og slutten var heller ikke så overrakende, MEN det skal MYE til for å overraske meg, altså. Ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere bøker av ekteparet "Lars Kepler" selv om denne boka ikke ble så dyster og nervepirrende som jeg hadde håpet på.

Mine kunder, sa grossisten fra Storelvdal og drepte illustrerende en Prince Mild i tyttebærsorbeten, - Mine kunder sneiper sigaretten i kassetspilleren og putter kassetten i askebegeret. De gir vel faen i om det er hyssing på de jævla spolene.

Jeg leser Den nye Dyland av Torgrim Eggen

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok.

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene.

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt".

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet.

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn!

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet".

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner.

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i.

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter.

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre.

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ?

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager.

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Ups! :-) Det har du selvsagt helt rett i! Takk!

Om å utfordre seg selv

Svein Harald Røine er utdannet siviløkonom og har jobbet med markedsføring, salg og ledelse i Lilleborg, Stabburet, Gilde og Nidar. På et tidspunkt i livet valgte han å følge sin drøm og satset på en karriere som coach, kurs- og foredragsholder. Han opprettet et firma med navnet AlltidPositiv, og i dag hjelper han toppledere, ledergrupper, toppidrettsutøvere og andre med å skape raske endringer i atferd og resultater, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Han holder bl.a. lederkurs i samarbeid med NHOs Næringslivets Skole, og holder inspirasjonsforedrag om ledelse og mot for bedrifter og organisasjoner."

Tidligere i år debuterte Røine med boka "Modig - Finn ditt hverdagsmot". Den handler om hvordan han fant motet til å forfølge sin drøm, gjennom beskrivelsen av den prosessen en coach han ikke har oppgitt navnet på - kalt Inspiratoren - ledet ham gjennom. Selv hadde han en drøm om å holde foredrag, inspirere andre mennesker, eksponere seg selv mer og gjøre ting han i utgangspunktet ikke trodde at han ville våge.

"Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende "fryktene" setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle." (side 10)

Det var på grunn av dette at Svein Harald Røine bestemte seg for å skrive bok. Han ønsket å hjelpe flere til å bli mer modige, nær sagt innenfor hva det skulle være. Først når man overvinner sin egen frykt, er det mulig å skape endringer og oppnå ønskede mål.

Et godt råd før du begynner å lese denne boka: Slå opp på side 258 og les de 12 korte historiene - ti er om kjente menn og to om kjente kvinner - som med god grunn kunne ha gitt opp lenge før de oppnådde sine respektive suksesser, dersom det ikke hadde vært for at de aldri ga opp, men prøvde igjen og igjen. Disse historiene viser med all tydelighet hva mot og modighet kan føre til! Og selv om du ikke har så store ambisjoner med hensyn til hvor langt mer mot skal føre deg hen, så er jeg ikke i tvil om at du vil bli inspirert. Tro flytter nemlig fjell! Det vi tenker om egne evner og muligheter har - både heldigvis og dessverre - en tendens til å bli selvoppfyllende profetier.

Innledningsvis inngikk Svein Harald Røine og Inspiratoren en kontrakt. Røine lovet å gjennomføre det de ble enige om. Det skulle med andre ord ikke bare bli prat - slik det har en tendens til å bli når vi snakker om våre drømmer. Han skulle ikke bare prøve - han skulle gjøre det. Han lovet også å holde Inspiratorens navn hemmelig - rett og slett fordi han ikke ønsker mer mas om hans tjenester.

Tenk deg at livet ditt består av 30 000 Post-it-lapper, og at for hver dag som går, blir en lapp borte. Den kommer aldri igjen. Da gjelder det å bruke hver eneste dag godt.

Underveis blir Røine utfordret på de mest ulike vis. I tillegg blir han presentert for ulike postulater - som at "Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er." (Humberto Maturana, chilensk filosof og biolog) Han må skrive sin egen nekrolog, og gjennom å bli tvunget til å tenke gjennom hva han ønsker å bli husket for, finner han frem til sin drøm. Skal den forbli en drøm, eller skal han gjøre noe aktivt for å realisere den? Røine ønsker at overskriften på nekrologen skal være "Modig, inspirerende og alltid positiv", og dermed har han definert sitt mål med livet - det han ønsker å realisere. Oppskriften skal vise seg å være å trene på å gå ut av komfortsonen.

"Finn deg en jobb du elsker, slik at du ikke bare har fem ukers ferie å se frem til."

Hvordan kan man tjene penger på å gjøre det man elsker å gjøre? For å finne frem til dette, ble Røine bedt om skrive ned evner og interesser i et skjema, og deretter gruppere disse etter hva som liknet på hverandre. Hvilke av disse evnene og interessene kan hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv, og hvordan kan man tjene til livets opphold på disse?

Øvelsen er grundig beskrevet i boka, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Ikke annet enn å understreke at dette er en øvelse de fleste av oss burde gjøre minst én gang i livet. I alle fall dersom vi lurer på om vi har valgt riktig så langt i livet ...

Dersom man ønsker å oppnå en varig endring i livet, må man definere et hårete mål, og dette målet må være konkret og positivt formulert. Det man gir oppmerksomhet får man mer av - og da er det viktig at formuleringen er positiv. "Jeg skal slutte å spise godterier" er et negativt formulert mål. "Jeg skal trene tre ganger pr. uke" er et positivt formulert mål. I tillegg må man gjøre målet mer attraktivt. Dersom jeg tenker at jeg kommer til å bli så sliten når jeg trener, er sjansen for at jeg kommer seg over dørstokken hjemme, svært liten. Dersom jeg derimot tenker at jeg kommer til å kjenne meg så bra når jeg trener, øker sannsynligheten for at jeg faktisk kommer til å gjennomføre treningsøkten. Dersom jeg i tillegg klarer å visualisere det som skjer - ved å magnetisere målet - har jeg kommet langt i prosessen for å få til den ønskede endringen. Dette er mange ganger nødvendig - særlig der hvor det ikke nødvendigvis er skjellsettende ting i livet som får en til å ønske å endre atferd. F.eks. å slutte å røyke uten først å ha pådratt seg alvorlige helseproblemer.

Under kapitteloverskriften "Hvordan få ræva i gir" uttaler Inspiratoren følgende:

"Med riktig motivasjon kan vi endre adferd i løpet av brøkdelen av et sekund, selv om det er en vane som er inngrodd etter mange år." (side 133)

Når nå-smerten er mindre en endringssmerten, skjer det sjelden noen endring. Er derimot nå-smerten større enn endringssmerten, skjer endringen raskt. De fleste av oss har vel - enten selv eller gjennom andre familiemedlemmer, venner eller kollegaer - opplevd at man får kniven på strupen. Plutselig får en kollega lungekreft, og slutter å røyke på dagen. Andre kan få en kronisk sykdom som gjør at de må trene - selv om de aldri har likt å trene. Da er motivasjonen der umiddelbart. Men hva når man ønsker en endring uten slike forutgående hendelser? "Hvordan skape sult i paradis?" (side 138) Da må det sterkere krutt til, og nettopp her kommer evnen til visualisering og til å magnetisere målet inn.

"De fleste mennesker tror at viljen til å overleve er det sterkeste instinktet hos mennesker, men det er det ikke. Det sterkeste instinktet er å beholde ting uforandret." Virginia Satir (side 141)

Den "sørgelige" sannheten er at dersom man virkelig har et grunnleggende ønske om å lære noe helt nytt, så må man ut av konfortsonen. Og jo mer du vil lære, desto lenger ut av sonen må du. Da gjelder det å ta små skritt - ikke gi opp fordi man ikke klarer alt i et eneste stort jafs. Man må gjøre det hver eneste dag - igjen og igjen.

"Jeg finner det jeg leter etter hos mennesker. Dersom jeg leter etter flotte kvaliteter, da finner jeg flotte kvaliteter. Det er ikke vanskelig å finne dårlige egenskaper hvis jeg leter etter det. På mange måter kan jeg velge hva jeg forventer, og jeg finner det." Ukjent (side 167)

Selvsagt finnes det mennesker med dårlige egenskaper og skjulte agendaer, men de aller fleste vil faktisk det beste. Det ovennevnte sitat likevel forteller, er i bunn og grunn at det vi (tror vi) ser i andre mennesker, forteller mer om oss selv enn om dem. Det er en utrolig interessant refleksjon! De fleste har vel mer enn en gang i livet opplevd å mislykkes i sitt forsøk på å nå andre mennesker, fordi man møter en vegg av mistro. Da er det viktig å vite at dette ikke handler om meg, men om den andre. Vi vet dessuten sjelden hva det andre mennesket står oppe i akkurat der og da, og nettopp denne erkjennelsen bør gjøre oss såpass ydmyke at vi selv er forsiktige med å felle dommer over andre. Verden vil definitivt bli et bedre sted å være dersom flere trente på å overse opplevde fornærmelser fra andre mennesker. Dette minner meg om en historie som har gått som en farsott på Facebook de siste ukene - det at man sender en fornærmelse tilbake til avsenderen, og nekter å ta den i mot - på lik linje med å avvise en gave vi ikke vil ha. Vi trenger ikke å ta den imot.

En øvelse i boka som jeg selv har kommet tilbake til flere ganger under min lesing, er hvordan vi bedre kan takle motgang ved å endre fokus. Det handler om tre spørsmål vi bør stille seg, når vi er i ferd med å bli overmannet av motløshet. Disse spørsmålene er:

1. Hvor alvorlig er dette problemet sett i verdenssammenheng?
2. Hvor mange mennesker vil bytte sitt problem med mitt?
3. Hvordan kan jeg snu dette problemet til en fordel for meg?
   (side 191)

For øvrig er det viktig at man har det gøy mens man jobber seg mot et mål. Ellers kan oppnåelsen av målet føles ganske tomt. Dessuten: "Skal du bare glede deg til den dagen du blir verdensmester, kommer du aldri til å bli verdensmester." (side 230)

De fleste av oss har nok hatt opplevelsen av "Var dette alt?" når vi endelig har oppnådd en drøm - f.eks. å fullføre en utdannelse, ta en eksamen osv. På forhånd har vi tenkt at vi kom til å bli verdens lykkeligste den dagen vi var ferdig med alle de hersens eksamenene. Og så var det faktisk over, og vi følte ingenting ... Vi så oss tilbake og tenkte ... ja, nettopp "var dette virkelig alt?" Dette blir en påminnelse om at veien til målet kanskje er det aller viktigste - til og med viktigere enn selve målet.

Helt på slutten av coachingprosessen som forfatteren er gjennom sammen med Inspiratoren, får han bli med til et gamlehjem for å snakke med mennesker som befinner seg i livets sluttfase. Der får han mange råd - som "ikke jobb så mye", "ta vare på familien, det er den som stiller opp når du blir gammel", "vær til stede i livet ditt", "ta vare på ekteskapet", "forfølg drømmen DIN", "vær lykkelig NÅ", "sørg for å ha øynene åpne for lykkeblikkene", "vær snill", "vær snill mot alle - alle kan ha en vanskelig dag" osv.

Bakerst i boka er det mange vedlegg som skal hjelpe oss lesere til selv å prøve mange av øvelsene som forfatteren har vært gjennom.

Jeg fikk denne boka i posten en gang i vinter, men det måtte en helt spesiell hendelse til før jeg plukket den frem og fikk lest den. Fordi dagene har vært travle, brukte jeg til en forandring litt lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. Det opplevde jeg som positivt, fordi jeg da fikk tid til å dvele ved flere av temaene Røine tar opp i boka. Jeg fikk også flere anledninger til å erfare og kjenne meg igjen i noen av eksemplene i boka.

Ingenting av det Svein Harald Røine skriver om er egentlig nytt for meg, men det skyldes nok at jeg har gjennomført tre coachingkurs med eksamener på BI, og i tillegg har lest mye coachinglitteratur på egen hånd. Samtidig gjorde det ikke noe å få en repetisjon - særlig på dette med endringssmerte for egen del. Hvordan skal vi klare å gjøre fullstendig om på inngrodde vaner som fører oss i feil retning i livet? Det være seg kosthold, trening, vektreduksjon, å våge å gå opp på en talerstol, snakke med fremmede mennesker på gata - ja, egentlig på hva det skulle være ...

De fleste av oss har et og annet punkt vi ønsker å endre på, og klarer det kun når nå-situasjonen er mer smertefull enn endringssmerten. Problemet oppstår først når det ikke er noen forutgående krise som utløser et ønske om en atferdsendring. Her tror jeg ikke det holder å lese en bok for å tette det som kalles knowing-doing-gapet innenfor coaching-litteraturen. Man trenger en personlig coach eller mentor - et menneske å forplikte seg overfor, et menneske som ser deg i kortene når vil-ikke´en slår inn på tunge dager. Det hele koker uansett ned til at dersom du vil noe nok, så handler det om å gjøre det! Just do it - uten noe mer om og men!

Noe av det jeg opplevde som svært positivt ved boka er at forfatteren byr veldig på seg selv. Det er han selv og ingen andre som står i fokus, og som prøver, feiler, lærer og lykkes til slutt. Ja, for at han lykkes til slutt, hersker det liten tvil om, i og med at han har oppfylt sin drøm om å bli en inspirator og coach med firmaet Alltid positiv. Dessuten har han skrevet en litt annerledes bok innenfor temaet selvutvikling, og det i en tid hvor det har gått inflasjon i bøker om selvrealisering og måloppnåelse. Noen ganger kunne han nok ha dempet ned bruken av litt klisjéfylte metaforer, men samtidig var jeg som leser aldri i tvil om dette var forfatterens genuine fortellerstemme. Da var det på en måte likevel greit.

For øvrig kan det være greit å vite at dette ikke er en bok som legger opp til vitenskapelig forankring av de teorier som fremlegges. Sånn sett er dette en bok som passer for lesere som er mer opptatt av en praktisk tilnærming enn av forskningsresultater. Den er lett og ledig i stilen, og derfor lett tilgjengelig. Dessuten er det mye humor mellom linjene, og forfatteren virker bånn ærlig når han byr på seg selv. Å være modig handler også om å legge all flauhet til side, rett og slett overstyre den stemmen som forteller oss at "nå dummer du deg ut!", "dette går bare ikke an!", "nå må du dempe seg selv" osv. - alt det vi kanskje fikk høre under oppveksten i et miljø som ikke tillot at man stakk seg for mye frem.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Jeg har også blitt for gammel til å feire 17. mai og har ikke forhold til det selv. Men litt korpsmusikk en dag i året skader jo ikke ... Har sluttet å feire med å gå i tog for flere år siden og det vil aldri skje igjen, men familiemiddag på den dagen skader jo ikke så det ble det i år også. Så var hos foreldrene mine senere på dagen og spiste middag hos dem. Er et tradisjonsmenneske som kommer fra en tradisjonsfamilie. Liker ikke påske eller jul heller, men en tradisjon er en tradisjon.

Hverken rullestol, krykker eller gåstol kommer ikke på tale. Over mitt lik:) Jeg vil klare meg selv uten hjelpemidler så lenge jeg kan gjøre ting selv om det er til tider slitsomt:/ Men er som kjent sta og kommer meg gjennom det meste selv om det koster meg ekstra energi. Vil ikke at symptomene skal ta fullstendig knekken på meg:)

Gleder meg til et sammendrag fra deg når du har lest ferdig Til Jacobs forsvar:)

Jeg vet, haha, men som leser vil jeg jo utvide horisonten min og i løpet av de siste årene har jeg lest alt mulig fra forskjellige sjangre; romaner, dystopier, fabelprosa, urban fantasy og mye mer. Så er ikke redd for å utforske ulike sjangre heller. Man må jo utfordre seg litt selv også og gå ut av komfortsonen av og til.
Damelitteratur mener jeg da at språket er noe snobbete, karakterene er meget pripne og kommer fra fine steder og karaktererne er gjerne hysteriske (dog ikke morsomme). Leser damelitteratur av og til, men ikke for ofte:)