Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok.

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene.

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt".

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet.

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn!

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet".

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner.

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i.

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter.

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre.

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er så enkelt når det kommer til stykket ... ?

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager.

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Du har skrevet en så grundig og innholdsrik omtale av denne boka, at jeg ser ikke at det er nødvendig for meg eller noen andre å tilføre noe særlig mer.
Er stort sett enig med deg i det du skriver.
Jeg fikk også en følelse av at hun beskriver et litt for enkelt bilde av dette temaet om tvangsekteskap/arrangerte ekteskap, og det med å videreføre kultur og tradisjoner fra hjemlandet til Norge.

Nazish Khan skriver at hun ønsker at arrangerte ekteskap skal bli godtatt som en vanlig praksis i Norge.
Jeg stiller meg fremdeles tvilende til dette.
Som du også nevner, er det ikke så fryktelig lenge siden vi ble kvitt denne tradisjonen her i landet.
Og det med at mange kan føle på en plikt og lydighet overfor foreldrepresset, særlig når de er blitt oppdratt med tanken om at det er foreldrene sin oppgave å sørge for en passende partner, et press som kanskje ikke alltid er så tydelig på overflaten, men som er der likefullt, og gjør at unge ikke føler at de har reelle frie valg i sine egne liv.
Som du også nevner, så gjentar Nazish Khan flere ganger dette med frivilligheten i arrangerte ekteskap, og at det ikke skal være tvang.
Boka var interessant nok.
Men jeg følte at det ble en del unødvendig drøvtygging i teksten hennes.

Nazish Khan er blant de heldige, som har fått et vellykket samliv via arrangert ekteskap.
Men de triste og tragiske tvangsekteskapene hun skriver om i boka har gjort livet ekstra vanskelig for de det gjelder, - og vi vet at slikt som dette foregår fremdeles, kanskje mer enn hva som kommer fram i lyset. Selv om man har gått mer bort fra å finne ektefeller i familien i det landet man en gang forlot.
At Ulrik Imtiaz Rolfsen hevdet at arrangerte ekteskap er identisk med arrangert voldtekt, føltes krenkende for de som lever i vellykkede arrangerte ekteskap, kan man kanskje ha forståelse for. Men jeg mener at fokuset fortsatt må være mest på de som lider under denne praksisen. Og spesielt de jentene som blir giftet bort så altfor tidlig mens de er på "feriebesøk" i foreldrenes hjemland.

Men alt i alt, det er jo håp for de yngre generasjonene av integrerte innvandrere, som vokser opp med mer valgfrihet, selvstendighet og ytringsfrihet enn foreldregenerasjonen.