Å bli avvist av noen man er glad i

Når en viktig del av livet ikke går som forventet ...

Kaotiske tilstander
Petra merker at noe er galt, men hva? Noe mellom henne og Anders er ikke det samme som før. De har ikke den samme nærheten og åpenheten de en gang hadde, og hun føler ofte at Anders trekker seg unna. Hun prøver å konfrontere ham angående situasjonen, men han unngår det så godt han kan. Han oppfører seg som om han ikke vil være sammen med sin egen familie. Og så får hun vite det og hele tilværelsen hennes blir snudd på hodet. For å takle nederlaget og skuffelsen, drar hun flere uker til skogs for å ta over som hyttebestyrer. Hun tar med seg katten, og forsøker å skrive mens hun er der og underveis møter hun noen turister som bestiller seg rom.

Underveis veksles det mellom nåtid, og da hun levde med Anders. Hun beskriver følelsene sine, hvor fortvilet, splittet og lurt hun til tider føler seg. Ingenting blir det samme igjen og så har hun barna å tenke på attpåtil. Følelsene er bare et eneste stort kaos og hun føler at hun har gjort alt, men likevel holder det ikke. Som sagt ender hun opp langt ute i ødemarken som hyttebestyrer i noen uker, samtidig skal hun jobbe med sin nye bok, slik at hun blir opptatt med noe, for å få bukt med følelsene sine. Men kan man glemme svik og komme over noen man en gang har vært glad i?

Kort bok som vil mye
Det er noe som ikke stemmer er en bok på bare 199 sider, men den får frem mye. I hvert fall mye drama. Det er en berg og dalbane av følelser, falske forhåpninger og det å finne seg selv igjen etter en vanskelig situasjon, og forfatteren får frem alt dette på en fin måte. Men boka består også av noen delhistorier som ikke hører inn i innholdet og som på en måte ikke fører noe sted. Luretråder, som jeg kaller det, så boka hadde vært så mye bedre uten det. Følte også et savn etter å bli enda bedre kjent med Anders for han blir nærmest som en skygge av seg selv og det er Petra som stjeler showet. Det hadde heller ikke skadet med litt mer bakgrunnhistorie slik at karakterene får mer dybde. Jeg liker å bli kjent med karakterer jeg leser om, for da får man større sympati for dem, og det fikk jeg ikke her. Man klarer ikke helt å føle med dem. Man blir heller likegyldig til hva som skjer med dem for man får ikke noen bånd til karakterene, og da kan det være det samme.

Det positive med boka er at man føler litt på desperasjonen til Petra, håpet om å lappe sammen familien igjen og dra tilbake til den tiden da ting var som vanlig. Selv om man ikke føler sympati for henne eller noen av de ndre karakterene fordi man ikke blir godt nok kjent me dem, er det ikke til å unngå å føle desperasjonen og det å føle seg bedratt. Man blir nesten stresset av å lese alt det Petra gjennomgår.

Ikke alle kommer fra en splittet familie, så sånn sett var boka interessant å lese. Det er noe som ikke stemmer er et eksempel på at ikke alt blir som man drømmer og planlegger her i livet. Drømmer kan knuses og kjærlighet kan ta slutt. Det er lite i livet som er 100 % sikkert. En bok med alvorlig tema, men lengtet etter strammere oppsett og dybde i karakterene.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Ungdomsroman med tyngde.

Spesiell situasjon
Med beina på nakken er en bok om far og sønn. De reiser med tog, og det virker ikke helt som de vet hva de skal gjøre, eller har planlagt hvor de skal. Eirik sitter i rullestol og faren prøver å ta seg av ham så godt han kan. De ender til slutt opp i Berlin, får tak i en leilighet som har sine slitasjer, og sammen prøver de å gjøre det beste ut av situasjonen. Eirik vet at det er noe med denne situasjonen som skurrer. Rømmer faren hans fra noe? Mens faren hans ofte forsvinner i perioder av dagen uten å forklare hvor han har vært eller hva han har gjort, er Eirik sammen med noen andre tenåringer fra nabolaget. Selv om det er noen språkbarrierer, går de godt overens. Takket være dem og boka Frankenstein får det tiden til å gå mens faren er borte periodevis i noen timer, men som kommer tilbake igjen.

Har aldri lest noe av Arne Svingen før, men har hørt mye om bøkene hans, og dette var et godt førsteinntrykk. Det er ingen tvil om at han skriver godt. Man blir godt kjent med karakterene, man kjenner på usikkerheten deres, og at de vil så gjerne få til det beste ut av situasjonen selv om de har sine tvil. Man føler med dem og vil bare karakterenes beste. Man håper at alt vil ordne seg etter denne tunge tiden. Vi får aldri vite hvor gammel Eirik er, men vil tippe at han er rundt 12 - 14 år. Liker også far og sønn forholdet godt. De prøver å stole på hverandre og gi hverandre en sjanse selv om situasjonen de befinner seg i er vanskelig, og prøver å ikke såre/skuffe hverandre. De samarbeider og prøver å snu om den mystiske tilværelsen til noe hverdagslig.

Mye ut av liten bok
Selv om boka er på kun 158 sider, får man mye ut av den. Det er en bok med masse følelser blant karakterene og beskrivelsene er veldig levende. Det er sårbar lesing som byr på viktige temaer. Dette er ikke en typisk ungdomsroman som man har lest hundre ganger før, noe som er en lettelse. Dette er en ungdomsroman som vil få deg til å tenke og sette perspektiv på ting, og som vil gjøre inntrykk.

Arne Svingen er kanskje det norske svaret på R.L.Stine. R.L. Stine skriver horrorbøker for barn og ungdom, og han var også lenge verdens mest solgte ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling overtok tronen. Arne Svingen har også skrevet mange horrorbøker for barn og ungdom, men Med beina på nakken er ikke en horror, men en roman.

Til tross for at denne boka ikke tilhører min målgruppe, så var den interessant og tankevekkende. Jeg liker å lese ungdomsbøker av og til for å holde meg oppdatert. Jeg liker å holde meg oppdatert både når det gjelder hva ungdom og voksne leser. Med beina på nakken er en av de bedre ungdomsbøkene jeg har lest i år fordi den skiller seg ut og har en mer alvorlig tone enn andre ungdomsbøker jeg har lest de siste årene. Den setter et større spor etter seg, noe jeg har sansen for.

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Et must for alle som lider av islomani!

Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.

Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.

"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.

Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!

Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.

Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.

Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html

Om et historisk bedrag

Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)

Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.

Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.

Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.

På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.

Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.

Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!

Her kan du lese resten av min bokomtale:

http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/amos-oz-judas.html

Når jeg anmelder bøker jeg får fra forlag, da får jeg jo bøker som er på norsk/oversatt, så da leser jeg den utgaven. Men når jeg velger selv går det meste i engelsk for synes at det engelske språket er mer ordrrikt. Og hyggelig å høre at vi er enige:) Og enig i det med Stephen King. Har prøvd å lese ham på norsk, men det blir ikke det samme. Han har en helt særegen fortellerstemme som ingen klarer å oversette/kopiere. Han er også min store forfatterhelt så han må jeg bare lese på engelsk:)

Hei. Jeg legger igjen den engelske tittelen når jeg har lest boka på engelsk. Litt nøye på det. Når jeg har skrevet en anmeldelse og lest boka på engelsk, lagrer jeg det under engelsk tittel, og har jeg lest en bok på norsk, legger jeg igjen anmeldelse under den norske tittelen. Finner jeg ikke bøker i den utgaven jeg leser legger jeg inn den rette utgaven selv.

Foretrekker å lese på engelsk, men får en del bøker fra forlag og da blir det norsk/oversatt. Så da blir det sånn. Men når jeg kjøper og betiller bøker selv, går det i engelsk:)

En forfatter jeg er veldig nøye på å lese på originalspråket er Stephen King, for synes han mister fortellerstemmen i oversettelsen.

Jeg reagerte når disse Bokomslagene var populære. Dette var bare noen jeg fant i farta den gang. Ganske fantasiløst spør du meg...

Horror er en sjanger jeg leser mest av og jeg liker også ting som er sært. Har sett litt i boka at teksten er oppsatt på forskjellige måter, veldig spesielt:) Må gi den et forsøk:) Det får vli neste måneds prosjekt så jeg har noe å glede meg til.

Håper det:)

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene.

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker ikke at Mevlut skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre, men Mevlut som er avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, savner å være del av en familie og trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli. Til farens store sorg ...

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ...

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag.

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve?

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ...

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis.

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker.

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

Den har jeg lenge vært nysgjerrig på og den virker veldig spesiell:)

Helt annerledes enn alt annet King har skrevet.

The Gunslinger har en av de beste åpningene jeg har lest på lenge:

The man in black fled across the desert, and the gunslinger followed.

The Dark Tower er en serie jeg lenge har hørt mye om og det skal visstnok være noe av det mest spesielle King har skrevet, og kanskje også noe av det beste. Jeg har lest noe fantasy i mitt liv og selv om det er ingen favorittsjanger, så går det an en gang i blant. Det er bare vanskelig å finne noe som skiller seg ut, men har på følelsen, etter bok en i The Dark Tower, at denne serien gjør nettopp det.

Jeg har riktignok lest The Gunslinger, første bok i serien en gang tidligere og det var i september 2011 og hvorfor jeg ikke leste videre i serien da, er en gåte. Selv om jeg hadde lest den tidligere så gjorde det ikke noe å lese den en gang til. Den var like magisk. Stephen King begynte å skrive denne serien da han var 19 år, før han debuterte med boka Carrie i 1974. (Kanskje også derfor tallet 19 har stor betydning for serien?)

Mystisk plott
I The Gunslinger møter vi Roland. Han er en mystisk og stilig karakterer, lar seg ikke stoppe av noe eller noen. Han er også den siste gunslinger. Han jakter langs ørkenen etter den beryktede "Man in Black." Men hvem er denne "Man in Black?" Det er selve mysteriet. Alle karakterene har hørt om ham, noen har til og med sett ham, men ingen vet riktig hvem han er eller hva han er, og Roland er ute etter å finne ham. Underveis i jakten, møter Roland på mange forskjellige karakterer, noen blir han kjent med og han lærer også seg selv å kjenne. Vi får aldri helt vite hvorfor han jakter på denne "Man in Black," men det kan være fordi Roland tror at "Man in Black" vet hvor The Dark Tower er.

Boka er forbausende kort til King å være. Hans bøker er på som regel 600 - 1000 sider, ordentlige mursteiner, men det har hendt seg at han har skrevet noen korte også, men at denne var kort gjorde ikke noe. Det var akkurat passe til å være førstebok. Den vekker både mystikk, spenning, skaper steming og øker lysten til å lese mer. The Dark Tower er en serie som består av åtte bøker. Den første boka ble utgitt i 1982, og den siste i 2012. King er mest kjent for grøsserbøkene sine og kalles ikke grøsserkongen uten grunn, men The Dark Tower er noe annerledes enn alt annet han har skrevet. Det har noe horroraktig over seg, dog ikke mye, men det er mest vekt på western og fantasy, og en smule science fiction. Selv om han er mest kjent for sine horrorbøker, så har han skrevet bøker fra andre sjangre også, og gang på gang har han bevist at han er en forfatter som behersker alle sjangre.

Sterk visualisering
King beviser også i The Gunslinger at han er like beskrivende og har like stor innlevelse som alltid. Det føles ikke som om man leser, men at man er i boka og går ved siden av Roland. Man får sand i øynene, man ser de slappe høyballene fyke forbi i vinden, og se milesvis av øde slettemark. Man føler seg som en slags gunslinger selv som kjemper seg frem på jakten etter "Man in Black."

Som sagt er jeg ingen stor leser av fantasy. Har lest noe fantasy før, og det har vært noen gode fantasybøker, men har aldri vært bergtatt av en bok fra denne sjangeren før nå. Jeg sier det ikke bare fordi det er King som står bak serien, og selv om at han i flere år har vært min store forfatterhelt, så betyr det absolutt ikke at jeg har likt alt han skrevet. Men i denne serien blander han inn så mange sjangre og elementer i samme serie på en naturlig og spennende måte. Det fungerer på en ypperlig måte.

Nok en filmatisering på gang fra Kings forfatterskap
I mars i år gjorde Stephen King det klart på sin Twitterkonto at The Dark Tower blir film med blant annet Idris Elba og Matthew McConaughey i rollene. Tror det kan bli spennende med Idris Elba på rollelisten for han er dyktig og behersker mange rollefigurer godt, men er ingen favoritt. Noe skeptisk til Matthew McConaughey. Han har spilt i altfor mange komedier til å bli med i et slikt seriøst opplegg, så synes det valget var noe merkelig og skuffende. Har jo sett mange komikere være med i mer alvorlige filmer tidligere, det er ikke det, men det blir vanskelig å ta det seriøst. The Dark Tower har blitt forsøkt filmatisert i hvert fall en gang tidligere, men det ble avlyst. De hadde da planlagt det lenge og Ron Howard skulle være regissør. Da ble filmatiseringen planlagt som en trilogi. Denne gang ser det ut som at filmatiseringen blir til virkelighet, med Nikolaj Arcel som regissør.

The Gunslinger er noe av det mest intense King har levert. Pet Sematary er fremdeles min favoritt av ham, men bevares,The Gunslinger er virkelig noe for seg selv det også. Boka består av både spenning, undertoner og det gjorde ikke noe om handlingen var saktegående, for det dukker opp sære og interessante karakterer, og man må lese nøye for det kan være det dukker opp noe underveis som har viktig betydning for handlingen senere. Det gjør det hele mer spennende. Boka er full av undertoner, og derfor gjorde det ikke noe at den var saktegående. Man blir bare mer oppmerksom og nysgjerrig.

(I begynnelsen er det også med et forord av Stephen King som er interessant å få med seg).

Fra min bokblogg: I Bokhylla

Psst: Vil bare si at det var ikke meningen å mase på deg i går altså. Ikke ute etter noe bråk for er ikke en sånn type person:) Så håper at alt er bra mellom oss:)

Og det jeg prøver å si er at selv om jeg liker filmer som The Shining, The Rocky Horror Picture show og mange andre sære filmer, er det ikke på grunn av kvaitet osv. Av og til trenger man å se tullete filmer som har mye underholding istedet kvaltitet og alt annet. Jeg sier ikke at det er de beste filmene osv, men det er filmer jeg liker fordi de er sære, skiller seg ut og underholder. Guilty pleasures, kalles det og det må være lov å ha:) Ikke alt trenger å være Oscarrelatert. Det er bare det jeg vil ha frem til:) Delte meninger er også mer interessante istedet for at man er enig i alt hele tiden:)

Har du lest The Dark Tower av King? Har lest første bok The Gunslinger og den er meget bra og helt annerledes enn alt annet han har skrevet. Pet Sematary er og blir en favoritt, men The Gunslinger var slett ikke verst:)

King skriver jo selvsagt bedre, men boka The Shining er den jeg liker minst. Jeg liker filmen fordi den er som en parodi, og humoristisk. Det er meningen at den ikke skal være alvorlig. Jack Nicholson forandret mye på karakteren i fremhold til boka og det synes jeg ikke jeg gjorde. Jeg liker filmen, ikke fordi den er skummel, men den er festlig. Det er ikke alle som ser humoren i den.

Pluss at jeg liker filmer som The Rocky Horror Picture Show så jeg er nok litt sær:) Jeg ser heller filmer og ting som skiller seg ut for synes mye av dagens filmer blir fort for like og for lite utfordrende. Det er ikke noe som skiller seg ut lenger. Jeg liker ting som skiller seg ut: og sprenger litt grenser. Noen ting skal man ikke ta altfor seriøst. Det er det som er greia:)

Tenker nok det. Kjenner til plottet godt, men har ikke lest boka ennå så skal skaffe den i løpet av måneden:)

Jack Nicholson er brilliant som Jack Torrance. Det er det folk ikke forstår og det er ikke mange som liker gamle filmer, og skjønner at den filmen har mange undertoner:) Jeg er jo en horrorfreak og liker ikke alt av horror jeg heller, men bryr meg ikke noe om at andre ikke liker filmen:) Jeg liker den uansett:) Tror også at folk tar den altfor seriøst for det er også meningen at den skal være morsom, "useriøs".