Bokelskere.no

Litt frustrert nå, kjenner jeg.
I utgangspunktet en spennende historie, men er vi nødt til å få servert alle disse detaljene om alt mulig mellom himmel og jord? Inkludert inngående beskrivelser av bestialske mord?
Ikke rart dette er en tjukk bok! Og jeg skjønner godt at forfatteren kommer fra tv- og serieproduksjon, for her er begrepet "cliffhanger" utnytta til det ytterste.
Er dette en god bok? Veldig usikker. Jeg irriterer meg mer enn jeg nyter.
En svak treer fra meg.
Muligens hører jeg ikke denne boka ferdig. Det skyldes delvis også oppleseren. Ser jeg har anskaffa meg en til i serien, lest av Ivar Nergaard. Jeg vet han er god til å lese. Kanskje går jeg rett over til den og han.

Ååå, for et godt språk! Og en fin historie. Litt undrende og antydende og akkurat passe spennende.
Første boka jeg har lest med øynene (leser nesten bare lydbøker) på veldig lenge. Jeg koste meg

En usannsynlig lang bok der selve historien kunne vært fortalt på halvparten av sidene.
Plottet er greit, men det er dratt ut i det uendelige.
Cliffhangere hele vegen, så denne boka er skrevet med tanke på filmatisering.
Denne gangen tok jeg ei bok for å lese en spennende historie, men blei veldig skuffa.
Personene er sjablongaktige og dialogen er ikke troverdig.
Nei og nei! Styr unna!

Nei og nei, enda en gang har jeg brukt tida på ei bok som ikke er verdt det.

Hva er det med svensk krim for tida? Dette er den tredje svenske krimboka som jeg føler er bortkasta tid å ha lest. Kanskje er det bare meg?

Handlinga kan man lese om annetsteds; og den er forsåvidt ekkel og kvalmende. Barnesoldater - menneskehandel - massemord etc. Æsj.

Det jeg hengte meg opp i er språket, som er platt.
Personkarakteristikkene er ensidige og personene er framstilt som pappdukker. Ingen dybde.
I tillegg er det en del detaljer omkring etterforskning jeg finner rare. Jeg ikke har peiling på slikt, men andre forfattere beskriver etterforskning SVÆRT mye bedre og mer troverdig enn dette. Eksempel: Jørn Lier Horst, som jo har jobba som etterforsker i mange år.

Også denne boka er skrevet med tanke på at den skal lages film eller TV-serie av. Utstrakt bruk av "teasere", mye direkte tale etc.

Jeg leste bok som lydbok; godt lest av Anne Ryg.

Denne kan med fordel hoppes over. Vent heller på filmen

Nei og nei; atter en gang har jeg klart å lese ei bok som er skrevet for å bli Tv-serie eller film. Så også denne.
Stadig oppramsing av når og hvor - selv om stedet og tiden er identisk med forrige avsnitt røper dette helt tydelig.
Jeg hørte boka på lyd, men kan tenke meg at dette trekket må være ekstremt irriterende når en leser boka sjøl.

Handlinga i seg sjøl er ganske spennende - mulige terrorister, forviklinger, action, fortiden som trenger seg fram, en hjelpende far, CIAs uinnskrenkede makt og mulighet for å intervenere i alle vestlige land. Afghanistan, Beirut og Irak. Spioner og hemmelige agenter.
Joda, dette kunne ha blitt ganske så bra; men nei. Denne romanen fungerte ikke. Jeg har lest andre med samme tema som fungerer mye bedre; for eks. "En norsk spion" av Aslak Nore eller "Dødspakten" av Tom Kristensen.

Jeg ergrer meg over at jeg hørte hele boka. Grunnen til at jeg holdt ut kan jeg takke Thorbjørn Harr for. Han leser svært godt; og måten han gjør det på passer veldig godt til en roman av denne typen. Takk!

En litt rar roman med en tittel som virker lokkende.

Hovedpersonen er en psykopat som klarer å manipulere og ordne det til slik at han kommer unna med i hvert fall 2 drap og en fatal trafikkulykke. Politiet er på sporet av ham, men de klarer ikke å få fellende bevis på ham.

En roman der skurken er jeg-personen og vi vet hva som kommer til å hende, sånn cirka. Men vi får ingen sympati for fyren. Han har få, om noen formidlende trekk. Det er ingen hevnmotiv i det han gjør; han gjør det bare fordi han kan og fordi det passer han. Han er glad i penger og damer.

Men allikevel: Litt elegante frampek i teksten - to framsynte damer (sannsigersker). Godt språk. Og selvsagt: En framifrå opplesar av lydboka! Takk igjen til Duc Mai-The for en flott leseropplevelse!

Action fra første øyeblikk!
Dramatisk historie om trafficking og mafia i Stockholm.

Men mye i denne boka var lite troverdig: det er svært lite sannsynlig at en politimann kan leve et slikt dobbeltliv som Zach gjør. Etterforskning om dagen; ulovlige klubber og kokain om natta. En kan undres om han i det hele tatt har sikkerhetsklarering???

Jeg hørte denne boka på lyd, glitrende lest av Torbjørn Harr; MEN det skjemmer boka at DA og NÅR konsekvent er brukt feil. "Da de kommer fram..." Nei og nei! Jeg hoppa i stolen hver gang. Det blei en del hopp, for å si det sånn.

Angra nesten på at jeg hadde brukt så mye tid på å høre den. Dette blir den eneste i denne serien for min del.
Det kan bare bli en treer på terningen for denne boka.

Neinei, dette var skuffende!
Boka er skrevet som en TV-serie, med repetisjon av vesentlige detaljer innimellom. Liksom for å holde leseren fast.

Der Jørn Lier Horst hadde nøyd seg med tre linjer, bruker Kepler tre SIDER på å utbrodere et handlingsforløp. I detalj får vi beskrevet det som skjer. Nesten som om det skulle være en dreiebok til en TV-serie.

Har nå lest (hørt på lyd) denne boka og "Hypnotisøren" og begge følger den samme formelen. Er ikke fornøyd! Blir svært frustrert over denne skrivemåten og skjønner at dette ikke er noe for meg.
Dette blir den siste boka jeg leser av denne forfatteren

Duc Mai-The har her gitt meg en fantastisk leseropplevelse!
Måten han leser denne romanen på gjør at jeg kommer i en spesiell stemning og jeg bare venter på neste ord som blir lest for meg.

Tusen takk!

Dessverre tar alle bøker slutt, også denne. Anbefales på det varmeste som lydbok.

Spennende bok. Godt språk.
En del action, heldigvis uten for mange blodige detaljer.

Flott lest (som alltid) av Ivar Nergaard.

Dette er den fjerde boka jeg har lest om den sexavhengige og svært dysfunksjonelle kriminalpsykologen Sebastian Bergman.
De to første bøkene var spennende, velformulerte og hang sammen. De to siste; ikke det akkurat.
Hovedhistorien om drapene i Torsby er spennende nok, men det er alt det rundt det som blir kjedelig. Har vi ikke hørt nok om Bergman og hans anstrengte forhold til folk rundt seg nå? At han rører seg inn i avanserte løgnrekker fordi han ikke vil si sannheten om han sjøl og datra Wanja?
Bergman oppfører seg som en drittsekk på alle måter, men i denne boka blir vi også kjent med hans mykere sider da han tar seg av et drapsvitne på 10 år og hennes mor. Bergman skiller ikke mellom jobb og privatliv og det hele holder på å ende svært ille.

Det henger ikke på greip at morderen klarer å tenke ut alt det han klarer å tenke ut. Personene i fortellingen begynner å likne mest på pappfigurer; de er enten BARE snille og greie eller BARE slemme. Det er en utbrodering av følelser og tanker som hører hjemme i den mest klissete, romantiske roman.
Jeg kjente irritasjonen bygge seg opp mens jeg hørte denne boka. Hadde det ikke vært for at det er min favorittoppleser, Ivar Nergaard, som leser boka, ville jeg ikke hørt den ferdig.

Vær så snill: Ikke skriv en til om Bergman på denne måten! Det blir altfor slitsomt å lese.

Ei av favorittbøkene mine - på nynorsk. Fantastisk historie om dei tre røvarane som alle var så redde for, men som sjølsagt ikkje var farlege i det heile tatt.
Ei av dei vesentlege bøkene i barndommen min på 70-talet. Verken eg eller mor mi var opptekne av at den var skrivi på nynorsk. Etter eg blei vaksen har eg lese boka på nynorsk og bokmål og eg held ein knapp på den nynorske utgåva. Meir sjarm, synest eg.

Dersom du snakker om å lese generelt, så må jeg jo si ja. Jeg leser hele tida, for det er jobben min. Offentlige dokumenter, aviser, blader, fagbøker.

Men dersom du snakker om å lese skjønnlitterære tekster, så blir nok svaret et annet. Jeg prøver å høre litt på den lydboka jeg holder på med (Stoner akkurat nå) hver dag. Og så prøver jeg å lese lokalavisa hver dag. Mer blir det ikke tid til.

Skulle så gjerne hatt tid til å lese masse. Det er så mange bøker jeg gjerne ville ha lest!

Periodevis mister jeg leselysten. Dersom den virkelig er på bunn, griper jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr og finner en liten stubb der. Eventyr er herlig! Og det pleier å hjelpe meg i gang igjen.

Det er Prøysen-år i år og i den forbindelse setter Det Norske Teatret opp "Trost i taklampa". Jeg var og så den oppsetninga. Blei veldig nysgjerrig på dette verket, så jeg måtte lese det.

Veldig usikker på hva jeg synes om romanen "Trost i taklampa". Den er skrivi på dialekt, noe som gjør den vanskelig tilgjengelig for meg. Jeg er absolutt ingen dialekthater, men synes det er veldig vanskelig å lese det.
Leste forordet der Nils Johan Rud forklarer Prøysens betydning for Hedmarksdialekten. Det gjorde ikke teksten i Prøysens tekst mer tilgjengelig for meg.

Jeg forstår ikke alle nyansene i denne teksten. Er det bare pga dialektbruken?

For øvrig synes jeg skildringa av hvordan livet på landsbygda var i "gamle dager" er interessant; jeg tenker da på strevet og fattigdommen. Det er lett for oss i dag å glømme at det er knapt 50 år siden livet til "vanlige folk" var prega av strev for å overleve hver dag.

Alt i alt et interessant møte, men synes ikke boka var spesielt god egenlig. Som tidsbilde fra en svunnen tid holder den vann så absolutt.

Adler- Olsen sine er ganske grusomme, vil jeg påstå. Bør leses i rekkefølge.
Du har antakelig lest Jo Nesbø sine? Synes de er ganske rå. Inkludert den siste: Politi.
Johan Theorins bøker er også ganske blodige.
Og gamle, gode Sjöwall og Wahlöö, selvsagt.

God herreroman med mye action!
En svært spennende spenningsroman om norske etterretningsagenter i Midt-Østen.
Mye reising rundt i området og våre helter (eller helt) forhindrer selvsagt store katastrofer men mister illusjonene i løpet av boka.

Likte spesielt godt at historien er krydra med kunst, kultur og historiske detaljer. Ikke vet jeg om dette er fakta, men jeg kjøper det rått. Dette gjør at historien er troverdig og virkelighetsnær. I hvertfall for meg.

Forfatteren leker seg litt når han bruker historiske navn på heltene sine: Peter Wessel (!) og ... Digre. Det synes jeg var et artig grep!

Hørte denne på lyd og jeg synes språket er godt. Det flyter fint. Spenningskurvene kommer ikke for tett og actionelementene er troverdige. Kanskje en del Bond-fakter over denne romanen, men slettes ikke for mye.

Alt i alt et hyggelig og interessant møte med Wessel og Nore.

Har akkurat avslutta denne boka, som jeg fikk tak i i lydbokversjon, lest av Marit Christensen.

Handlingen foregår i det området jeg bodde til jeg var 11 år. Det var en merkelig opplevelse å farte rundt på barndommens stier - i ei kriminalbok.
Oppleser Christensen var ok, men det trekker sjølsagt ned at hun uttalte de lokale stedsnavna med feil trykk.

Selve boka var kanskje litt langtekkelig og hadde vel mange spenningstopper som ikke riktig fikk sin utløsning.
Kanskje var det mest at det foregikk i et for meg kjent geografisk område som gjorde at jeg holdt ut hele romanen? Jeg trur ikke jeg kommer til å lese de andre bøkene i serien om denne kvinnelige NRK-journalisten som løser mysterium.

"Vår mann i Havanna" av Graham Green. Kanskje litt atypisk for genren, men med et artig skråblikk.

En skikkelig nedtur dette!
Når en bok åpner med at en person ringer fra sin Iphone til Opplysningen for Å BLI SATT OVER til politiet, skal det svært mye til for at resten av handlingen blir troverdig. Det blei den heller ikke!
Til slutt var jeg så irritert at jeg måtte slutte å høre.
USJ!

Mitt råd er: Styr unna!

Nok en roman med Bengtson i Københavnpolitiet i hovedrollen. I forrige roman var svaret på gåten noe så "håndfast" som "Gud", så jeg var svært spent på denne romanen.

Bengtson blir kalt ut for å redde en selvmordskandidat. For første gang klarer han ikke å redde personen. Hun hopper, og når politiet gransker saken nærmere viser det seg at damen har blitt jaget i døden av en eller annen.

Det store temaet for romanen er "Hva er livet og hva er døden? Finnes det noe liv etter døden?" Forskningsprosjekt som kartlegger dette er også i denne romanen svært viktig.

Språket i denne romanen er ganske oppstylta, synes jeg. En del gjentakelser blir brukt og når en hører en bok, blir dette ganske kjedelig etterhvert. Kanskje skyldes det også oppleseren som har ganske høytidelig stemme og intonasjon. Jeg sitter og irriterer meg over oppleseren hele tida.

Så hvorfor fortsette?
Det er noe med denne romanen. Stemningen er ekkel og plotet er ganske spennende. Jeg må jo se hvordan det går. Hva er motivet? Og er svaret på gåten "Gud" denne gangen også?
Vi får vel se!