"Stjernejeger" av Jon Larsen, en bok jeg er blitt anbefalt å lese. Forfatteren er jazzmusiker og forsker, og en dag for 11 år siden fant han tilfeldigvis et mystisk sandkorn på hagebordet sitt. Han undret seg over hvor det kom fra, og fikk mistanke om at han hadde funnet stjernestøv fra verdensrommet. Dette funnet medførte at Larsen i de kommende årene reiste rundt både innen - og utenlands og samlet prøver av støvpartikler som muligens stammet fra verdensrommet. Typisk nok blir Larsens forskningsfunn møtt med skepsis i starten, men dette endrer seg. Funnene til Larsen reiste nye spørsmål mht oppfatningen av bl.a hvordan livet på jorden har oppstått.
God helg til alle :)
Det er ingen hemmelighet at enkelte musikere på turne iblant døyver hjemlengselen med kjemiske substanser som kan føre til krabbing i veibanen.
Det er ikke alt som finnes i et bibliotek, på nettet eller som det i det hele tatt finnes svar på. I så måte er kunst og forskning to sider av samme sak. Så snart man beveger seg utenfor en opptråkket løype, må man forsøke å finne veien på egen hånd. Bruke sanseapparatet og stole på empirien.
Stikk i strid med allminnelig oppfatning er det fortsatt hvite områder på kartet. Steder der forskernes måleinstrumenter ennå ikke har sondert. Vi mennesker tenker fjernest alt er oppdaget og oppfunnet, men det er naturligvis ikke sant. En oppdagelse kan til overmål befinne seg rett foran øynene våre. Kun kamuflert av vår egen vanetenkning.
De dagene da vi fører flokken tilbake opp på fjellbeitet, er de beste øyeblikkene i livet for meg. Ingenting er som den følelsen av frihet og plass du får når du jobber med flokken og hundene oppe i fjellene. Der slipper jeg unna alt det meningsløse som prøver å fortære meg der nede.. Livet får en mening, en jordnær, sanselig mening.
Fjøset er som en kombinert barselavdeling og et akuttmottak.
Å se til en saueflokk eller fore kveget føles som det mest naturlige å gjøre på bursdagen til en som ble født i en stall blant gjetere i et fjernt land.
Dyr kan dø om du ikke gidder.
Sauebønder er ikke dumme i hodet. Vi er bare på et annet spor.
Selv om det kan være problematisk å fastslå hendelsesrekkefølgen, er det allment akseptert at Muhammed ikke var den eneste skikkelsen i Arabia tidlig på 600-tallet som snakket om 1 Gud. Det var også flere "imitator-profeter" som ble kjent nettopp under krigen mellom romerne og perserne. De mest kjente kunne by på messianske og profetiske syn som hadde slående likhetstrekk med Muhammeds - åpenbaringer fra engelen Gabriel, anvisninger om veien til frelse, og i enkelte tilfeller hellige skrifter til å underbygge sine påstander. Det var en tid da kristne kirker og helligdommer dukket opp i og omkring Mekka, som det går fram av arkeologiske funn. Det er også funnet ikoner og kirkegårder for de nyomvendte. Konkurransen om hjerter, sinn og sjeler var hard på denne tiden.
Klokskap står høyt i kurs blant bønder. Man lever i en offentlighet der alle beslutninger blir målt og vurdert av folk omkring deg.
Hvis vi ønsker å forstå folk innunder fjellene i Afghanistan, må vi kanskje først prøve å forstå folk innunder fjellene i England.
Har som nyttårsforsett å komme gjennom noen av de mange uleste bøkene i egne bokhyller, men i dag ble jeg typisk nok fristet av tre bøker som alle var utstilt på biblioteket. "Sauebondens liv", "Silkeveiene" og "Nilen - historiens elv" ble lånt. Så dermed blir nyttårsforsettet utsatt litt. Her på Vestlandet blir det gode forhold for å sitte inne og lese - ute er det vått og grått. God lesehelg til alle :)
Min leseutfordring i 2019 blir først og fremst å få lest en god del av de mange uleste bøkene jeg i flere år har hatt stående i hyllene mine. Disse er blitt «glemt» fordi jeg har lånt litt i overkant mye på biblioteket. Så dermed blir det trolig betydelig færre lån på biblioteket i 2019, i allefall frem til den nevnte utfordringen er oppnådd. Håper å starte i løpet av helgen. Ellers vil jeg prøve å lese flere engelskspråklige bøker enn tilfellet ble i 2018.
Kanskje tankte ho at ho hadde lært det: Livets reknestykke går aldri heilt opp. Den som bøyer av for motstand, svik sitt kall. Men den som skal vinne må også vera audmjuk. Å vise styrke tar eit år. Å bli audmjuk tar eit liv. Å sigre tar eit liv.Når sigeren er vunnen, er livet forbi. Men det at ein sigra, var det ikkje det som var livet?
......Og det kjem for meg at kanskje gjorde ho noko med det, kan hende skaffa ho seg ei tong, den vinteren i Christiania. Det var då ho hadde sjansen til det, og kanskje heldt ho denne tongen løynt for all verda og brukte den berre ein gong eller to, i den ytterste naud, og tvinga mødrene som opplevde det til å teia. For i hennar tid var det strengt forbode for andre enn legar å bruke tong.
Men finst der ei lov som er høgare enn å berge livet til ei fødande kvinne?
Og det kom folk til møtest med dei, med merkelege oppakningar og enda merkelegare oppsyn, vandrande handverkarar som kom for å finne vintergeskjeft på gardane i Romsdalen, snikkarar og tønnemakarar og folk som kunne ro ein båt, og dei helste og gjekk til side: "Guds fred, Guds fred! Kva er det som ventar oss lenger framme? "Vegen blir brattare", sa dei da, men så blir også lufta lettare! "
Han var ein drøymar, han Hans, men han forma draumane med hendene sine, og slik kunne dei bli sanne ein gong.
Her leses "Jordmor på jorda" av Edvard Hoem. Det er første bind i Hoems familiekrønike. Hoem forteller om sin tippoldemor Martha Kristine, som utdannet seg til jordmor, men etter endt utdannelse i Oslo, av ulike grunner fikk utfordringer mht å bli anerkjent som jordmor i sitt hjemmemiljø på Nordmøre, der man fra gammelt av var vant med at såkalte "hjelpekoner" assisterte ved fødsler.
Det ligger an til en våt og kjølig avslutning av 2018 her på Vestlandet. God helg til alle :)
Det er ikke mye du trenger å se av et menneske for å forstå hvordan han har det, når du kjenner ham veldig godt.