Bokelskere.no

Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.

Den rene og enkle sannhet er sjelden ren og aldri enkel.

Angrepet på USA den 11 september er ikke bare de fattiges kamp mot de rike. Denne kampen er en av verdens mest utfordrende problemer, men man misforstår den 11 september dersom man tror at terrorangrepet kun var et resultat av konflikten mellom fattigdom og rikdom. Hadde det vært så enkelt, skulle man snarere ha ventet et angrep fra Afrika, den fattige verdensdelen, rettet mot Saudi Arabia og Golf- statene, de oljeproduserende landene, verdens rikeste. Men, nei - den egentlige kampen føres mellom fanatikere, som mener at målet - likegyldig hvilket mål - helliger middelet, og resten av menneskeheten, som mener at livet er et mål i seg selv - ikke et middel.

Frå å liggje under Sosialdepartementet og bli rekna som ein del av velferdspolitikken, kom mottakssystemet inn under Justisdepartementet. Plasseringa i forvaltninga seier noko om korleis ein ser på dette feltet - ikkje som ein del av velferdspolitikken, men snarare som ein del av kontrollsida .

Når du er ein framand, kjennest notida tom, det finst ingen plass for deg i den.

Det at Stasi på 1980-tallet hadde 85 informantar som leverte materiale om den vesttyske industrigiganten Siemens, gir eit inntrykk av intensiteten i DDRs industrispionasje.

"Vi fekk aldri sjå dei andre fangane ( i Stasi sitt varetektsfengsel). Men nokre gongar prøvde vi å kontakte kvarandre ved å banke morsekodar i veggen, seier han. Lyden av dumpe slag frå nabocella gav ei kjensle av å høyre til. Det var godt å kjenne seg mindre einsam". Men han skjønte raskt at bankinga kunne vere farleg. Kanskje var det Stasi der også ? Eller kanskje fangen på andre sida var ein tystar, ein som rapporterte vidare ?

Dei sovjetiske utsendingane kjente uansett ikkje til noka anna form for kontroll enn full kontroll. Dei hadde svært avgrensa kunskap om andre samfunnssystem enn sitt eige. Men mange marka at kursen dei førte, var upopulær. Den skapte fiendar. Men dei kunne ikkje gjere noko med det. Politikken var avgjort i Moskva.

Sachsenhausen er ein stad med dobbel fortid, ei nazistisk og ei stalinistisk. Historikarene synest det er så vanskeleg å fortelje om slike stader at dei gjerne viser til det dei kallar den Faulenbachske formelen. Den er oppkalla etter historikaren Bernd Faulenbach. Formelen er eit forsøk på å vise respekt for menneskeverdet. Den går ut på at når ein minnest offera for nazismen, må ein ikkje bagatellisere lidningane til dei som vart offer for stalinistisk vald etter krigen. Når ein minnest offera for stalinismen, må ein ikkje gløyme offera for nazismen.

Jeg kan godt snakke om sykdommen, for den kjenner jeg jo, men jeg må bli kjent med meg selv også. Og for å kunne gjøre det, må jeg speile i andres ansikt. Respons fra andre. I samtale med andre, interaksjon med andre, kan personligheten utvikles videre. Eller oppdages.

Smerter noen påfører seg selv, kan være deres ene lindring for et sår andre ikke kan se.

Støtt meg når jeg vakler, ikke spenn bein under meg. Hent meg når jeg faller, ikke gi meg fart utenfor stupet. Hold hånden min, ikke spytt på den. Kjenn min kamp.

Hvordan skal jeg lære å mestre om jeg ikke får sjansen til det ?

Jeg har vært for trofast mot den. For spiseforstyrrelsen elsker og beskytter meg, inviterer meg inn i rusen, glemselen. Juler meg opp, fysisk og psykisk. For en time siden spydde jeg blod. Mye blod. Og pusten motarbeider meg. Jeg blir redd, men kan ikke ringe noen. Skammen og troskapen tvinger meg til å holde symptomene for meg selv. Slik får spiseforstyrrelsen sin rustning.

Hvorfor blir jeg nærmest skuffet over ikke å få kjeft når jeg gjør noe galt ? Føles det bedre å få høre det av andre enn meg selv ?

Unge mennesker bruker mye tid og krefter på å forkaste seg selv. Det er i seg selv ikke en sykdom. Men det er trist. (Finn Skårderud i forordet)

I de tradisjonsbundne kulturene hadde man et slags indre gyroskop man orienterte etter, nettopp i kraft av kulturell arv og tradisjonelle verdier. I det urolige er radaren en mer relevant metafor. Vi orienterer oss mot de andre, søker oppmerksomhet og anerkjennelse. Dette stimulerer i stor grad sammenligningens psykologi, som er så markant i dag. Vi definerer oss i påfallende grad utfra sammenligninger med andre.(Finn Skårderud i forordet).

Vi kjenner ikke den enkelte spiseforstyrrelsen før vi kjenner den konkrete personen. (Psykiater Finn Skårderud i forordet)