Bokelskere.no

Under (den engelske) kanalen går en tunnel, det er ubegripelig, hver eneste time passerer hundrevis av mennesker i tog under meg, med millioner av liter med vann over hodet. At de tør, de som hver dag setter seg på et tog og med vitende og vilje lar seg lede ned under havbunnen, et mer innesperret, nedgravd sted kan man vel ikke være.

....Og kanskje er nettopp dette eit privilegium: Vere heimlaus og ein farande fant, og så brått, og like uventa kvar gong, få denne kjensla av å vere "heime". Og ting fell på plass.

Det er noko som skjer med mange forfattarar, truleg med dei fleste. Dei sprett fram, gjer seg gjeldande, viser oss noko rart, noko vi ikkje hadde sett før, viser oss noko endå rarare - og så går åra, og forfattarane bestemmer seg for at no får det vere på tide å slutte med desse ungdomsfaktene og begynne å lage litteratur. Skikkeleg litteratur. Og dei begynner å oppføre seg som forfattarar og uttale seg som slike.

Nemnast må vel også at eg har spelt (orgel) til gudsteneste i ei kyrkje for døve, noko som også må seiast å ha vore ei spesiell oppleving. Men også avslappande. Eg sat der overtydd om at ingen av dei døve ville kome til meg etterpå og klage på spelinga mi.

Alle som har prøvd det, veit det: Skal ein seie noko om ein såpass kjend og folkekjær diktar som Jakob Sande, blir ein vakta vel. For om ikkje absolutt alle har eit forhold til han i dag, så har iallfall alle slags menneske det, også slike som elles ikkje les dikt eller bøker. For Sande er eit monument, han har si eiga byste og sitt eige selskap som sørgjer for at stadig nye kapasitetar
uttalar seg om mannen og forfattarskapen.

"Men hvordan kan noen eie vann?"
- "Hva mener du?"
- "Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?"

Den som ikke velger side er jævlig ensom.

For noen føles det bedre å være en skurk enn å være ingenting.

Hva snakker man om i en flyktningleir? Hvordan småprater man når livet har gått til helvete?

Kan vi gi lyd til stemmer som er brakt til taushet ? Kan vi formidle budskapet til mennesker som blir forfulgt hvis de snakker ?

Hva drømmer man når man er lita jente og ikke veit hvordan livet vil bli ?

Jeg kan kanskje slå av en prat med henne nå; underlig uttrykk, "slå av", som om praten egentlig er noe man skal ende så fort som mulig...

Hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor jeg snudde meg, var det vann, det strømmet fra himmelen som regn, eller snø, det fylte de små innsjøene i fjellene, lå som is i breen, det strømmet nedover de bratte fjellsidene i tusenvis av små bekker, samlet seg til elva Breio, det lå flatt foran bygda i fjorden, fjorden som ble til hav når man fulgte den vestover. Hele min verden var vann. Bakken, fjellene, beitemarkene var bare bitte små øyer i det som egentlig var verden; og jeg kalte min verden Jorda, men tenkte at den egentlig burde hett Vannet.

Terroren er som vann, den finner sine veier uansett.

Et gjengmedlem trenger ikke nødvendigvis å bruke fysisk vold for å presse gjennom viljen sin overfor andre. Ofte holder det å si hvem han representerer.