Frihetens vinder er en sånn bok du synker ned i godstolen med, og som du bruker god tid på. Dette er ikke en lett og enkel dameroman, men en viktig historie om kampen mot urettferdighet og arbeidet for likeverd. Liker du historiske romaner som du lærer noe av, kan du trygt velge deg denne. Jeg tror blant annet den vil appellere til deg som likte Noen kjenner mitt navn av Lawrence Hill.

Les mer om hva jeg mener her

Takk for tips, sjekker det ut :)

Hvilke bøker er det du markerer som en favoritt bok? Er det bøker som du har gitt 6, eller som like gjerne kan få 5ere? Tenker du mye på den i etterkant, eller så er du ferdig med den når siste side er lukket? Følger du folket i favoritter, eller klatrer du din egen stige? De bøkene som jeg forbeholder favoritt mappen min, er bøker som jeg har gitt 6, bøker som kan leses om, og om, og om igjen. Det er bøker som også trenger seg dypt i meg, og isolerer meg fra omverdenen.

En kort bok, men med tunge budskap. Det var litt rart, men jeg satt ikke med å tenke over boken i lang ettertid som jeg hører at de fleste gjør? Kanskje var det fordi jeg ikke skjønte alt sammen?

Helst norsk, men kan sikkert finne oversettelsene til norsk :)

Er det noen som vet om noen gode bøker som faller innenfor sjangerne Science fiction? Kan ikke finne noen spesielle, og dette er den sjangeren jeg har veldig få bøker fra, takk for tips på forhånd ;)

Bare stå på ;)

Da var boken bestilt :)

George R.R. Martin har allerede med slutten på "A game off thrones" lagt fram 3 veldig gode historier som jeg ikke kan vente med å lese (skal få kjøpt "Kongenes kamp" med en gang den kommer ut på norsk, som altså er 18.04.2012, bare om to dager!!!!!) Gjerne gi din mening om boken etter at du er ferdig med den :)

Du får mange gode svar her ja :) Jeg begynte å lese i 6 års alderen tror jeg? Jeg begynte med en gang å lese bøker som passet bedre for barn 2-3 år eldre enn meg, fordi jeg likte dem bedre :) Bare stå på og les mye! Ikke bry deg om andre barn som ikke liker å lese, fortsett på din stige og det lønner seg :)

Jeg hadde bare litt lyst til å høre, hva tenker dere når det kommer en slutt i en bok, og du blir litt skuffet over slutten. Har dere lest sånne bøker? Eller sitter dere og smiler etter de siste setningnene i en bok? Jeg selv satt igjen med et stort smil etter kampen om jerntronen :)

En sang om is og ild serien av George R.R. Martin er helt fantastisk! del 1 av bok to kommer ut på norsk den 18 :D!

Denne er hovedbok i den norske bokklubben denne måneden, må nesten bare la vær å avbestille denne etter all strålende omtale her. Denne ble jeg nysgjerrig på...

Hmmmm, vet ikke helt hva jeg skal si om denne boken. Hadde helt klart høye forventninger da jeg leste om denne boka, men ble litt skuffet. Ble aldri ble revet med i handlinga her, interessant tema, synes bare ikke forfatteren klarte å formidle dette på en interessant måte, den ble litt kjedelig rett og slett.

Boka er herved bestilt! Takk for tipset!

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul!

Jeg legger ved en link til blogginnlegget mitt om denne boka, fordi jeg der har lagt ved mange koblinger til ulike nettsteder i teksten.