Synes vinteren er fin jeg. Gikk en flott tur med hunden min nå, stjerneklart og ned mot null grader. Deilig å komme inn i sofaen og synke ned med boka og rødvinsglasset. Herlig å slippe regn, hatt mye av det her i Telemark. Jeg likte ikke vinteren tidligere, men for mitt vedkommende har det endret seg med alderen, heldigvis, bor jo i Norge og her har vi mye vinter!I kveld skal jeg fullføre "Lavendelhagen" av Lucinda Riley, liker den godt:-) Riktig god lesehelg til alle bokelskere!

Jeg leser nok mest fantasy/sci-fi. Er så glad i hvordan disse sjangrene setter fantasien i sving.

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...)

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg.

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak.

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ...

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak.

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys.

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ...

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ...

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd.

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed.

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124)

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette.

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til.

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president.

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet?

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet.

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon.

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte.

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Veldig enig med det du skriver her. Den er i en annen kategori enn et helt halvt år som rørte meg til tårer. Denne var underholdende, men rørte meg ikke noe spesielt.

Andre bok i Hillevåg-triologien

Om boklanseringen

Det er en fest og rett og slett en stor begivenhet hver gang Tore Renberg kommer ut med en ny bok! Etter å ha lest første bok i det som skal bli Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv ynder å kalle den), er det skapt et avhengighetsforhold til resten av serien. Jeg må jo bare få vite hvordan det går videre med hovedpersonene i boka!

Tore Renberg (f. 1972) har tidligere utgitt bøker innenfor de fleste genre; romaner, kortprosa/essays, noveller, barnebøker, dramatikk, tegneserier og filmmanus. (Kilde: Wikipedia) At mannen også har talenter på scenen - ja, at han faktisk kan synge og det med en innlevelse selv den "beste" smørsanger kan misunne ham - fikk jeg og flere med meg erfare tidligere i høst. Jeg var en av dem som var så heldig å få tak i billetter til boklanseringsturnéen han kjørte sammen med Tønes, Lemen og Karl Ove Knausgård. Makan til sceneshow og boklansering som det vi var vitne til på Sentrum Scene den 14. oktober i år, skal man faktisk lete lenge etter! Nå var det selvsagt ikke smørsanger, men hardkokt rock av den typen som ga flashback til min egen svunne studietid i Bergen på 1980-tallet, som vi fikk fra scenen - i alle fall da Renbergs og Knaugsgårds band Lemen opptrådte.

Underveis oppsto det en slags eufori, der vi i salen opplevde absolutt alt som ble oss servert som svært, svært fantastisk! Og underveis var det vel nesten slik at vi som var til stede opplevde Hillevåg-triologiens Jan Inge - eller Jani - som Tore Renbergs hittil godt skjulte alter-ego ... Det var definitivt noe der ...

Kort om første bok i Hillevåg-triologien - "Vi ses i morgen"

(Spoiler for dem av dere som ikke har lest denne boka - hopp derfor over dette dersom du ønsker å lese første bok i serien.)

Handlingen i denne boka foregår i løpet av tre dager. Sentralt i handlingen står Hillevåg-gjengen som består av Jan Inge/Jani, Rudi og Cecilie/Chessi. Jani og Chessi er søsken, mens Rudi og Chessi er kjærester. De driver et flyttebyrå, men det er egentlig kun et skalkeskjul for deres kriminelle virksomhet, som består i å gjøre innbrudd og gjennomføre torpedoppdrag.

Parallelt følger vi den vakre barnehjemsgutten Daniel William Moi, som fordreier hodet til kristne Sandra fullstendig. Midt oppi alt dette får Hillevåg-gjengen et noe uvanlig oppdrag. De skal hjelpe alenepappaen og gjeldsslaven Pål med et lån, slik at han kan håndtere spillegjelden sin. Hillevåg-gjengen vet råd, og planlegger et fabrikert innbrudd hvor Pål skal lemlestes "litt" for å få inn forsikringspenger. At det bygger seg opp til en skikkelig katastrofe, burde ikke overraske noen - særlig ikke når vi legger til at Rudi lider av ADHD, mens vietnameseren Tong, som kommer ut av fengselet tidsnok til å være med på det hele, knapt har empati for noen ... Mens Chessi kun lever gjennom Rudi, og Jani prøver å holde kontrollen over den uregjerlige gjengen ...

"Angrep fra alle kanter"

I bok nr. 2 introduseres vi for ungguttene Rikki og Ben. De er oppvokst under særdeles vanskelige forhold, med en mor som er bipolar og som knapt kan sies å fungere, og med en far som tjener masse penger han helst ikke vil bruke - i alle fall ikke på familien sin - og som aldri er hjemme. Guttene sniffer bensin for å slippe bort fra virkeligheten.

"Frem til Ben fylte seks og Rikki syv, så folk knapt forskjell på de to sandnesungene til Melissa Dahle og Frank Martin Digervold. De var guttete og de var støyende, like av utseende, der de satt og lekte i hagen oppe på Trones. Men sommeren 2003 endret det seg. Lille Ben fikk en skarphet i øynene. Han tok ut distanse til verden, og først og fremst til broren. Når Melissa kledde på dem om morgenen, nektet han å gå i like klær som Rikki. Når de skulle spise middag, satte han seg på motsatt side av bordet for broren. Hvis Rikki gråt, lo Ben. Hvis Rikki løp, sto Ben. Han begynte å sende blikket granskende rundt seg, han begynte å se på folk som om han vurderte dem, voksent, fra topp til tå. Den han betraktet med hardest interesse, var storebroren Rikki. Det var som om han tok målene hans høyde, bredde, omkrets, dybde, og sammenlignet dem med sine egne. Det var som den lille gutten oppdro sin egen personlighet i kontrast til Rikki. Det var som om han følte seg fornærma over å ha vært så lik et annet menneske."

Hjemmet deres gror ned av skitt når moren er nedfor og ikke fungerer, og hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre av sønnene. Eldstedatteren har for lengst flyttet ut, bort fra Digervold-familiens manglende familielykke.

I bokas åpningsscene finner guttene, som har rukket å bli hhv. 15 og 16 år gamle, masse penger i huset - massevis av tusenlapper som faren må ha stukket bort. Hvor kommer de fra? Guttene bestemmer seg for å rømme hjemmefra, og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres. Onkelen som faren tidligere kom på kant med, og som de ikke har sett på mange, mange år. Faren som tilga broren sin alt - unntatt medvirkningen i en pornofilm i sin ungdom. Akkurat dette kommer han bare ikke over.

Ben insisterer på at de skal gå til Hillevåg, og underveis begår de noen kriminelle handlinger som innbringer penger. Vel fremme på Hillevåg møter de et kaos uten sidestykke. Huset som Jan Inge, Chessi og Rudi bor i, er en illeluktende rønne. Dessuten skal Rudi snart bli far. Chessi er nemlig gravid, men uten at Rudi vet det, aner hun ikke hvem som er faren til barnet - Rudi eller Tong. Det har oppstått komplikasjoner og Chessi er innlagt på sykehus, og Rudi holder på å gå ut av sitt gode skinn, så engstelig er han for at Chessi skal dø fra ham. Man kan vel ikke akkurat si at guttene blir tatt i mot med entusiasme - inntil de viser frem alle pengene de har ranet til seg på et tivoli.

Jan Inge er forelsket i Beverly, en amerikansk kvinne av det ferme slaget og med en noe mystisk bakgrunn. Selv er han godt i stand, men han forsøker å trene for å gå ned i vekt. Han vil så gjerne ha et annet liv enn det som ble ham til del. Med den nyvunne kjærligheten i livet sitt og det faktum at søsteren venter barn, ønsker Jan Inge at de skal bestrebe seg å leve normale liv som lovlydige borgere. Innbruddsbransjen er ikke så innbringende som tidligere, fordi folk har alt de trenger og heller kjøper nye ting enn brukte av tvilsom opprinnelse. Men først skal et siste kupp gjennomføres ...

Midt oppi dette kaoset dukker altså Ben og Rikki opp, og tilbyr Hillevåg-gjengen en innbruddsplan som skal komme til å gjøre store omveltninger i livene deres ... Mens huset fylles av nye gjengmedlemmer, heriblant Daniel William Moi og andre som ikke er helt i vater, de heller ... Det bygger seg opp til en ny katastrofe.

Min vurdering av boka

Gjensynet med den dysfunksjonelle Hillevåg-gjengen og deres medspillere var så og si slik jeg hadde forestilt meg dette. I denne boka tar riktignok nok Tore Renberg spranget ut i det nesten parodiske i sine personskildringer, og dette gir nok boka mer karakter av underholdning enn virkelig dyptpløyende litteratur. Noe av dette kjenner jeg igjen fra bøkene om Jarle Klepp. Spenningsmomentene er skarpslipte, med cliff-hangere slik vi kjenner fra krim-genren. Spenningen dras dermed mer ut, og dette redder de noe lengre mellomspillene i romanen, som ellers kanskje kunne ha blitt litt langtekkelige. Humoren er også mer fremtredende i denne andre Hillevåg-boka. Riktignok slik at det tidvis kjentes uanstendig å le ... på en måte. Men like fullt: dette er en fornøyelig bok med et fornøyelig persongalleri - i all hovedsak.

Vi kommer noe dypere inn i motivene og beveggrunnene til hovedpersonene enn hva jeg husker fra "Vi ses i morgen" - særlig med tanke på hvordan de betrakter hverandre. Dermed får denne andre boka et litt dypere lag inn i det psykologiske, tross alt. Men ikke dypere enn at stereotypene begrenser det hele noe, og gjør det litt forutsigbart hvem som havner på skråplanet og hvem som ikke gjør det. Vi aner også i denne boka at det ikke bare er miljø, men også arv som blir avgjørende for hvilke muligheter man har i livet. Ikke minst hva det innebærer å ha Digervold-gener ... Det skal sterke skuldre til for å bære disse genene med en viss stil.

Mens Hillevåg-gjengen tross alt har hatt en slags moralsk kodeks å forholde seg til, er de yngre medlemmene som blir tatt opp i gjengen i bok nr. 2 langt mer hardkokte. Et viktig element skiller nemlig disse fra Jani, Chessi og Rudi: rus! Og det er vel nettopp denne forskjellen mellom generasjonene som kommer til å bli tema i den tredje boka, aner det meg ...

"Angrep fra alle kanter" bærer preg av å være boka i midten av en triologi, og den må derfor ses nettopp i denne konteksten. Jeg storkoste meg med boka, som jeg valgte å høre som lydbok - ikke minst takket være han som må være verdens beste forfatter-oppleser av egne bøker: Tore Renberg! Om denne andre boka hadde noen svakheter og skjønnhetsfeil, ble dette til fulle "reparert" gjennom forfatterens egen opplesning. Her leser han på klingende stavangersk til tross for at boka vitterlig er skrevet på bokmål, og bare dette i seg selv gjør lyttingen til en fest! Som en anmelder sa tidligere i høst: Djises, for en bok!

"Angrep fra alle kanter" når ikke helt opp til den første boka i Hillevåg-triologien, men det var vel heller ikke å forvente. Rammen for triologien er på mange måter lagt, og dermed har det nok ikke vært så enkelt å tilføye noe helt nytt og overraskende i bok nr. 2 - utover at Ben og Rikki har dukket opp. Slutten kom veldig brått og uventet på meg, og jeg tenkte "Nei - det kan ikke være slutt allerede nå!?" Dermed har jeg bare en bønn til slutt til Tore Renberg: Skynd deg å skrive den neste boka! Jeg venter i lengsel og smerte!

Hurra! Boklageret har åpnet butikk i Porsgrunn på Down Town!
Fikk med meg "solfuglen " til kr. 50,- og "når himmelen faller ned" til kr. 99,-, begge innbundne bøker. Denne butikken skal besøkes snart igjen:-)

Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ...

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier.

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt.

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser.

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg.

Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat.

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer".

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

Har aldri opplevd å bli lei av å lese, jeg måå lese hver eneste dag, savner det utrolig hvis det går langt utover dagen/kvelden før jeg får fatt i boka! Rekker det t.o.m på julaften enda jeg har ansvar for julemiddagen. BARE MÅ HA DET! Så avhengig er jeg!

Og det er selvsagt lov å ha innvendinger! :-) Dette er forfatterens eget syn på krigen, ut fra det hun har fått tilgang på av opplysninger. Det finnes garantert flere vinklinger på denne i aller høyste grad kompliserte konflikten. Og jeg - jeg er bare i startfasen på å lese meg opp på temaet Syria, og er på ingen måte "utlært". Jeg regner med at det kommer til å bli skrevet atskillig flere bøker om denne konflikten etter hvert!

Synes ikke denne er like god som de andre bøkene til Fjell, litt skuffende. Tysteren og Hevneren har et helt annet driv , denne fenget meg ikke på samme måte....

Jeg fjerner aldri prislappene, vet ikke hvorfor, men de blir alltid stående på mine bøker. Jeg skriver alltid navnet mitt inn bøkene, første jeg gjør etter innkjøp. Greit å ha hvis jeg lånet bort bøkene.

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette.

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ...

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn.

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine.

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ...

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet.

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper".

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter.

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem.

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri.

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom.

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ... De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ...

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ...

Francesca Borris´ "I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå.

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Så nydelig, jeg fikk ikke til å legge inn bildet som datteren din, men jeg har endra profilbildet mitt og der ser du min vakre Emma som er en engelsk cocker spaniel frøken som har tatt over livet vårt, på en bra måte:-)

Bare å glede seg:-) Min hundevalp er nå 6 måneder og har hatt en fantastisk sommer med henne, kosa meg glugg i hel..., mye jobb, men så gøy :-)hold oss gjerne oppdatert om hvordan det går. Lykke til:-) Hva slags hund er det du skal ha?

Ikke sant, du har tatt ditt valg og jeg mitt og jeg lever et fantastisk rikt og innholdsrikt liv, uten barn. Har aldri angret valget mitt, heldigvis for nå er det for seint, men venners barn er jeg kjempeglade i. Fine , varme mennesker liker jeg uansett alder , det finnes heldigvis mange flotte unger, ikke alle er krapyl:-)

Interessant vri på diskusjonen, fra hva vi leser til at barn er krapyl:-)
Liker også best dyr, har hund, men barn har jeg aldri ønsket meg. Deilig å vite hva man vil istedet for å være i tvil om noe så viktig:-)Når jeg var 13 var det vel ikke tenkt på engang,men var ikke så gammel før jeg skjønte at det ikke passet meg.

En roman om hverdagslykke

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis´ novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent.

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann.

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt.

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær.

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia.

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da.

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi.

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53".

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad.

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne.

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge.
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben.

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ...

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig.

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på.

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Ærlig, velskrevet, lettlest og "lett fordøyelig" om et komplekst problem. Dagbokformen passet meg godt, og Myhre klarer å balansere mellom å være veldig åpen og personlig, og allikevel ha en slags distanse som gjør at det ikke føles ufint og påtrengende å lese refleksjonene. Vil tro at dette er særdeles nyttig lesning for dem som sliter med spiseforstyrrelser, og/eller depresjon. Samt for dem som forholder seg til personer med lignende problemer. Uten at det på noe måte er en "løsning" eller fasit involvert.