Bokelskere.no

Et liv i det bevisstløse stoffskiftets ingenmannsland blir en uutholdelig byrde, som vanligvis overlates til en institusjon. Familien får aldri lagt det bak seg, besøkene blir sjeldnere og sjeldnere, helt til pasienten rammes av det uunngåelige, livstruende liggesåret eller lungebetennelse.

Sykdommer er molekyler som ikke kan oppføre seg, livets grunnleggende betingelse er stoffskifte, og døden er dets opphør.

Jeg har alltid vært klar over at språket har en magisk kraft, og at ens egen forestilling om ting er mye mer betydningsfull enn hvordan tingen objektivt er. For objektivitet er i grunnen en illusjon. Fakta finnes sjelden. Ting eksisterer i liten grad i seg selv. Ethvert menneske er dømt til å se alt ut fra ett par øyne, vi er dømt til å sortere alle inntrykk gjennom én hjerne.

Jeg gråter for kroppen min, for meg selv, for minnene disse cellene bærer på. For tap, for det som ble sagt og gjort, og for det som burde vært sagt og gjort. Jeg legger fra meg kniven, og lukker sårene.

Og jeg har en kropp som nesten ingen har lyst til å ta på eller se, minst av alt meg selv. Jeg har en kropp som lengter etter å forsvinne.

Når gikk jeg over grensen til å bli usynlig? Da jeg passerte 90 kilo? Eller 100? For hver kilo jeg la på meg, forsvant en bit av meg. For hver gang jeg snakket litt for høyt, lo for mye og danset for heftig, ble jeg mindre og mindre synlig, mer og mer utydelig i de andres blikk.

Men likevel, en vag visshet om det, i meg. Et sted i hodet, et sted i kroppen. Så jeg det egentlig noen gang for meg; en framtid som var vår, som tilhørte bare oss.

Det begynte å løsne i meg, som et glipp, som et glipp med kroppen. Hvordan begynner en kropp å glippe en annen,
Finne den andres pust for høy, en hånd for varm. Løsne meg litt fra armen din før jeg sovner, for å klare å sovne. Være den som trenger å løsne.

Denne roen i å være med deg, gjøre våre ting, hvile i vår rytme. Som var det blitt en naturtilstand for oss; å være bare deg og meg.

Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg.

Nye inntrykk yngler ustanselig fortere, vi får nå flere på en dag enn vi før fikk på måneder og år, de myldrer inn med telegraf, med aviser, med telefon. Og når vi reiser ut for å utvide horisonten, farer vi gjennom mer på en uke enn vi før så på et år. Og den stakkars hjernen strever med alt dette stoffet, den har ikke fulgt med i utviklingen, dens romfang og evne er begrenset som de var, mens stoffet, inntrykkene er blitt ubegrenset, - den klarer det ikke lenger. Vi ser, hører ulike mer; men vi lærer mindre. - Det må med logisk nødvendighet bli overfladiskhet, det blir umulig å gå i dybden - det blir mangel på originalitet, mangel på personlighet.