Bokelskere.no

Ja, behandlingen er ofte altfor tøff for kroppen. I noen tilfeller, der kreften er kommet for langt med spredning, setter jeg spørsmålstegn ved om cellegiftbehandling i det hele tatt bør settes i gang, slik det var tilfellet med Steinar Lem.
Han ble så fryktelig dårlig av behandlingen han fikk.

Greit driv og spennende nok, men jeg ble ikke helt overbevist av den litt overnaturlige vinklingen.

I dag har Nadia Murad fått fredsprisen, sammen med Denis Mukwege.
Dette er en beslutning det står respekt av.
Nadia har vært igjennom umenneskelige opplevelser som sexslave for IS.
Denis Mukwege er lege og lapper sammen ødelagte kvinner, som er blitt voldtatt i et av verdens mest voldelige land: Kongo.
Nå skal jeg endelig lese boka til Nadia Murad, som har stått i bokhylla mi ei stund.

Jeg gledet meg til å lese boka, men ble veldig skuffet. Jeg rett og slett kjedet meg!

Gjengir min bokomtale her:

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

LØP, DIANA, LØP!

Jeg har forsøkt å lese denne boka i noen dager nå. Og ja, jeg sier forsøkt, fordi selv om den er lettlest (les: dårlig skrevet, men ikke noe problem å pløye seg gjennom) legger jeg den stadig fra meg fordi den er så grenseløst IRRITERENDE. Den ekstremt kontrollerende mannen som doper ned sin utkårede(!) fordi han mener han, ikke henne, er den som bestemmer når hun trenger søvn og en "time out", for å nevne noe - med andre ord, behandler henne som et uregjerlig barn og ikke en likeverdig partner eller et individ, er frusterende nok.

Så har du hovedpersonen, som til tross for at hun er en av tidenes yngste professorer på verdens mest prestisjefulle universitet, tidvis virker både dum som et brød og ekstremt naiv. Hun forstår ikke andres intensjon og oppførsel - som kunne gitt mening, om tanken var at hun skulle være en superintelligent person uten sosiale antenner, men det er det ikke. "Alle" menn i serien forelsker seg i henne, men dette forstår hun ikke. Hun forstår ikke når hun bruker magi, hun forstår ikke mellommenneskelige relasjoner, hun forstår ikke maktspill og politikk blant skapningene hun er omgitt av.

Jeg kommer nok til å tvinge meg selv til å fullføre boka fordi jeg nå er rundt halvveis, men det er virkelig bare på trass. Virker som de i TV-serien fokuserer ENDA MER på kjærlighetshistorien enn boka gjør, så den eneste grunnen til å se den er eventuelt fordi den er satt til Oxford, og det ser man tross alt ikke så ofte.

Underliggende ligger en eim av misogyni, der den sterke, handlekraftige mannen framheves, mens kvinnen blir svak og dum med en gang hun havner i en relasjon med nevnte mann. Hvor hans truende oppførsel (også voldstrusler) og ekstreme sjalusi bortforklares og romantiseres, hvor skylda for at han "sliter med å kontrollere seg" legges på HENNE. Hvor det impliseres at OM han angriper henne og dreper henne, er det hun som har framprovosert det. Egentlig en ganske farlig undertone, og jeg er så lei av at (unge) kvinner og menn skal fôres med dette narrativet. Slik normaliseres usunne forhold, vold mellom partnere og ekstrem sjalusi.

Er så lei av den "konservativ vampyr"-greia. Og den veldig stereotype kjærligheten.

Ser flere sier dette. Jeg har lest 100 sider, og er fremdeles ikke bergtatt... Satsa egentlig på at boka skulle bli bedre etterhvert.

Dårlig oversettelse?
Jeg har lest ca. 100 sider av boka, og er foreløpig hverken spesielt engasjert i historien eller karakterene. Boka virker litt "stykkete" og dårlig skrevet, men er usikker på om det bare er oversettelsen? Er det noen andre som opplevde at oversettelsen gjorde boka litt mer "skriftlig" og stivere, på en måte?

(Og, ikke minst: blir den bedre? På ingen måte hekta ennå, men boka er så lang at jeg føler jeg ikke kan gi meg etter 100 sider.)