Bokelskere.no

Jeg kom meg ut og opover jordet, inn Eikelundveien, bort Liaveien og til høyre oppover og inn i relativt ukjente regioner. Jeg hadde vært her på sykkel før, med kompiser , men sykkel er en ting, til fots er man og langt mer stasjonær, både i tid og rom, mer til stede så og si si, i det fremmede.

Det er sånn det er å være på ferie. Det er å få et nyss om at du kunne vært en annen, hvis du bare hadde levd et annet sted, vært omgitt av andre mennesker og hus enn dem som står som to tapre fjellkjeder på hver sin side av Traverveien og inneholder mødre og sønner og svik og vennskap. Det er en dyp revolusjonær innsikt.

Vi gikk omkring med en frykt at noe skulle skje, selvfølgelig fordi vi ville føle oss ansvarlige. I ettertid ser jeg , at det som var av katastrofer ikke kunne lastes oss, men de andre, ansvarlige, som aldri lot til å forstå hvor tidkrevende det er å få unge mennesker i den dypeste ulykke på rett kjøl. Det tar år. Og det koster penger.

Bilen gled sakte bort. De hadde tretti mil å kjøre. Det var mange mil for noen få replikker.

Formel løste ligninger - jeg kunne se det på leppene hans.

Det nye året begynte med snø. I svære dunger. På balkonger og tak og jorder og gater, med skibakker og akebakker og hekting av biler som spant seg oppover Traverveien og ikke kom lenger enn butikken til Lien før de måtte redde seg inn i Eikelundveien. Og den overjordiske stillheten som plutselig kan legge seg over en drabantby, som jo er skapt for det stikk motsatte, for leven og skrål, den stillheten som senker seg når brøytekantene stiger og bilene på
Trondhjemsveien forsvinner og bare de gule Schøyenbusstakene er synlige over de hvite vollene, lydløst glidende busstak, som flyvende tepper over Saharas vidder; det er bondelandet som er kommet til byen, skogene og viddene og jeg hadde nær sagt havet, som har brutt seg inn i det urbane eksperimentet.

"Vi må løse lisens. Og den må ha en antenne" . Han reiste seg og gikk inn på hybelen og rotet i en kasse og kom ut igjen med noe han kalte en inneantenne, som lignet de galvaniserte følehornene på en monsterbille, og som han sa bare var noe søppel. Men da han hadde montert den, fikk vi i det minste se en del fisk svømme rundt bak noe buktende og bølgende som lignet tapeten til Syversens.

Når vi reiser bort, tenker vi på mange ting: Vi tar med oss nøklene, slår av komfyren og sørger for å ha en god bok eller noe musikk tilgjengelig for å holde oss i godt humør. Det er bare en ting vi nesten alltid glemmer: Tarmen - vanedyret vårt er også med, og den blir plutselig latt helt i stikken. Hele dagen lang går det i matpakker, underlig flymat eller helt nye typer grønnsaker. På den tiden vi egentlig pleier å ha middagspause, står vi i kø ved billettluken. Vi drikker ikke så mye som vi pleier, av frykt for å måtte på toalettet, og i tillegg virker luften ombord i flyet uttørrende. Som om ikke det var nok, blir døgnrytmen vår også forskjøvet på grunn av jetlag.

i viljestyrte muskler er de minste fibrene så ryddig ordnet at man skulle tro de var tegnet opp med linjal.

Mens forfedrene våre - jegerne og sankerne, hvert år spiste opptil fem hundre forskjellige lokale røtter, urter og planter, kommer størstedelen av maten vår fra sytten nytteplanter. Det er ikke rart tarmen vår kan få problemer med en slik omstilling.

Jo mer man vet om tarmen, desto vakrere blir den.

En av de tingene som gjør den israelsk - palestinske, den israelsk -arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa som koloniserte den arabiske verden, utbyttet den, ydmyket den, trampet på dens kultur, hersket over den og brukte den som en imperialistisk lekeplass, er det samme Europa som som diskriminerte jødene, forfulgte dem, trakasserte dem og til slutt massemyrdet dem i et folkemord verden aldri hadde sett maken til.

Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.

Den rene og enkle sannhet er sjelden ren og aldri enkel.