Bokelskere.no

Stillhet betydde medisiner. Og stillhet utenom det vanlige betydde doser utenom det vanlige.

Kanskje den eneste som hadde noe på 23- salen å gjøre var Ivar Bremers tøygiraff. Den som verken følte aggresjon, glede eller smerte.

Sykehuset "ser" og "legger merke til". "Merker seg". Oldfruen ordla seg som om sykehuset var et levende, selvstendig vesen. Andreas var glad tøyhaugen skjulte smilet hans. Men da han gikk ut fra tøysentralen etterpå, overlesset med egen bagasje og sykehusets hvite tøy, begynte oldfruens ord å plage ham. Hvem var dette "sykehuset med de velutviklede sansene? Sykehuset "så og la merke til", men han selv - som pleier og ansatt - var tydeligvis ikke en av dem som så, snarere en av dem som ble lagt merke til. Hvem var det som satt der med argusøyne og merket seg alt som foregikk? Oversykepleierne? Overlegen? Eller kanskje fru Moe? Han måtte smile igjen. . Det kan umulig være noen av dem som er "seende", tenkte han. Fru Moe har øyne av glass, og overlegen sitter sikkert på kontoret sitt.
Kanskje er sykehuset et levende vesen?

.. Og selv en guttunge med hodet fullt av undring kan ane de grensene som ikke må forseres.

Alt i alt synes jeg at jeg har det riktig så greit. Det er bare å bla om på utenriks, så skjønner man det.

Og jeg tror nok jeg tør si med en viss autoritet: Den som aldri har spart til noe, som aldri har lagt krone til krone med det for øye å erverve seg opplevelse eller objekt, ja han lider i sannhet et tap som han heldigvis ikke er klar over.

Noe av hemmeligheten ved å ha et stamsted, er at man ikke innlater seg personlig med verken eiere eller ansatte, tenker jeg fornøyd. Det er der det ligger. Man drar ikke på ferie med hun som serverer en gjennom resten av året.

Og bak disken: De evig smilende bibliotekarene. Viktige bestanddeler av nasjonens ryggrad Erstatningsmødre for ilanddrevne sjeler. Jo her er det virkelig bare å slappe av. Dessuten ganske lett å orientere seg for oss som har funnet det bryet verdt å lære seg alfabetet.
Hører dere det, gutter? Begynn med alfabetet, så unngår dere både avdeling A og B nede på det gamle botsfengselet nede på Grønlandsleiret.

Vi var brødskivenes og blingsenes generasjon. Før oss hadde foreldrene våre vokst opp med krig og knapphet på varer. Men da nazistenes åk først var tilintetgjort, ble både frihet og lykke demonstrert og tydeliggjort gjennom maten. I helgene samlet man seg rundt kake og smørbrødfatene utenom de faste middagsmåltidene, og i hverdagen var det brødskiven, gjerne belagt med pålegg, midt i lek og alvor. Jo flere brødskiver utenom de obligatoriske måltidene, desto større var gleden og lykken. Slik så i det minste mødrene på saken, og det var jo de som talte i en tid da mennene ikke befattet seg med slikt, men så og si alt annet. Å styrte inn til mor og forlange en blings, for så å løpe ut og videre med den samme i hånden, var en daglig øvelse i etterkrigsvelstand.

Blåtrikken passerer forbi der ute, og i vinduet en liten pike som vinker så iherdig til en, som om Vårherre selv har pålagt henne det. Man vinker tilbake. Man gjør jo det, ellers ville man ha vært et dyr, og ikke et menneske.

På nettet er det ikke bare skinnet som kan bedra, men en god del annet også.

Det er vel neppe helt tilfeldig hvem man velger å åpne felles legepraksis med. Det er noe som heter studietid og glade dager.

Ja, hva vet ikke kassadamen om kunden om det livet han lever? År ut og år inn sitter hun der og slår inn de samme varene. Hun vet hva hver enkelt velger å putte i seg for å få blodet til å sirkulere i årene. Hvilken såpe de foretrekker å vaske seg med. "Åja, der kommer hun med det ekstra myke toalettpapiret. Jaja. Får håpe det går seg til etter hvert. Ny tannbørste nå igjen? Skal han ikke snart sette inn noe av plast? Øl på en vanlig mandag? Det spørs nok om du ikke må slutte med alt det potetgullet, Trulte.
Men ikke et vondt ord. Bare vennlige smil , og smalltalk i forbifarten.
Irettesettelser og slikt får andre ta seg av .

Man kan aldri vite hva fremtiden kan tenkes å bringe, selv om tiden er i ferd med å renne ut.