Absolutt!!
Akkurat slik føltes det da jeg så det samme programmet på litteratursymposiet i Odda. En helt fantastisk opplevelse! Alle som var der i går er heldige!! :)
Jeg liker også Poe godt! Spesielt Annabel Lee :)
Jeg ser du har fått mange gode tips. Jeg har brukt utdrag fra Steinbecks Of mice and men, og det har slått veldig godt an i tiende klasse. Den romanen kan helt klart være aktuell.
Bøkene om Narnia kan brukes. Jeg har litt varierende erfaring med Narnia for den aldersgruppen, men enkelte bare elsker disse bøkene - hele serien.
Manuset til Veiviseren bygger på et ca. tusen år gammelt sagn, så det blir litt feil hvis det regnes som uavhengig og originalt, synes jeg. Blir dette hevdet i boken?
Veiviseren er forøvrig en utrolig flott film som jeg har sett mange ganger!
Ja, det er ganske overraskende mange ganger. Jeg har tenkt litt på akkurat det i det siste, for jeg holder på å lese Alberte-trilogien av Cora Sandel. De tre bøkene ble utgitt med noen års mellomrom, og det er interessant å se språkendringene fra den ene boka til den neste. Dette får jeg altså i tillegg til Albertes utvikling fra ung jente til kvinne. Jeg koser meg!
Det er jeg enig i, Aud Venke, jeg syntes også hun var veldig selvopptatt i denne boka - og fryktelig opptatt av å understreke at hun ikke var noen vanlig pakketurist. Jeg likte ikke denne boka noe særlig jeg heller.
Den er så bra, så bra!
Dette er Dickens på sitt aller beste. Filmen som går på kino nå er også helt fantastisk!
Anyway, I keep picturing all these little kids playing some game in this big field of rye and all. Thousands of little kids, and nobody's around - nobody big, I mean - except me. And I'm standing on the edge of some crazy cliff. What I have to do, I have to catch everybody if they start to go over the cliff - I mean if they're running and they don't look where they're going I have to come out from somewhere and catch them. That's all I do all day. I'd just be the catcher in the rye and all. I know it's crazy, but that's the only thing I'd really like to be.
What I was really hanging around for, I was trying to feel some kind of a good-by. I mean I've left schools and places I didn't even know I was leaving them. I hate that. I don't care if it's a sad good-by or a bad good-by, but when I leave a place I like to know I'm leaving it. If you don't, you feel even worse.
Jeg ser irritasjonen din, og jeg har følt på den selv, mye pga Holdens holdning til alt mulig, men jeg ble på en måte fort vant med det. Jeg har holdt på å nærlese boken i omtrent en måned nå ved å analysere karakterene og alt som overhodet er mulig å få ut av en bok.Jeg har heldigvis fått hjelp av et par andre unge hoder til å prøve å forstå mer og mer av boken, ettersom jeg har lest den i skolesammenheng. Jeg er sikker på at det ennå finnes noe vi har oversett eller ikke forstår. For det første: Les den på engelsk! For det andre: Bruk 'forstørrelsesglass'. Det er så mye som gjemmer seg! Det er en utfordrende bok. Det er selvfølgelig ikke slik man leser alle bøker, ved å granske dem så nøye, men poenget mitt her er at det finnes Veldig Mye i denne boken man først ikke legger merke til eller tenker over ettersom man på mange måter venter på at noe skal skje. Jeg leste den for vel ett år siden på norsk og da tenkte jeg som andre at den ikke var så veldig bra, men nå har jeg en helt annen oppfatning av den.
Jeg synes det er en god og viktig bok! Jeg sitter igjen med følelsen av å ha lært en hel del både når det gjelder mennesker og livet. Og det er vel en bra ting?
Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.
Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).
Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.
Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?
Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.
Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!
Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.
En syk russerinne som slamrer med døren.
Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?
Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.
Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?
På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!
Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.
Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.
Jeg har ikke lest så altfor mye krim, og det er heller ikke den sjangeren jeg liker best, men jeg liker Millennium-triologien til Stieg Larsson som består av "Menn som hater kvinner", "Jenta som lekte med ilden" og "Luftslottet som sprengtes". Det er kanskje en klisjé å si det, ettersom resten av landet åpenbart også har lagt sin elsk på bøkene, men de er godt skrevet og jeg liker karakterene og handlingen i bøkene. Det er synd at han er død, for jeg kunne godt tenkt meg bok nummer fire, fem og seks.. Det er ennå mye vi ikke vet om både Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist.
Bra! Jeg liker den jeg også!
Førjulstida er gjerne litt travel, men noen julefortellinger eller noveller må jeg alltid lese. I år tenkte jeg å kose meg med "Ludvigs jul" av Kjell Aukrust.
Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.
Det høres jo lovende ut!
Jeg ønsker meg veldig mange bøker til jul i år meeen Rust av Pedro Carmona-Alvarez står ganske høyt på listen! Jeg gleder meg til å lese den :)