Tenk at en bok om kor kan være så morsom. Jeg har aldri sunget i kor men det er ingen forutsetning for å lese denne boken. Den er morsom, lettlest og har mange flotte tegninger.
Det blir spennende å høre hva du synes da. Jeg har kost meg med shopoholikerbøkene i mange år. Synes det er bra kvalitet over Kinsella til å være denne typen bøker. Kos deg med den.
Denne gangen har Jeannette Walls skrevet om sin bestemor Lily. Lily overlever både værkatastrofer og den store depresjonen samtidig som hun opplever personlige tragedier. Men boken vekker ikke de samme følelsene hos meg som da jeg leste ”Krystallslottet”. Det blir for mye oppramsing og jeg får ikke noe forhold til hovedpersonen selv .
En helt grei nok krim men den nye hovedpersonen Edvard Matre kan ikke matche Mikael Brenne som har vært en gjenganger i de forrige bøkene. Brenne har riktignok en liten ubetydelig birolle her uten at det gjør noe fra eller til.
Hærlige Sophie Kinsella! En morsom og underholdende roman om Poppy som skal gifte seg med den perfekte mann - tror hun. Men selvfølgelig blir det forviklinger og kaos når hun mister forlovelsesringen.
Jeg gleder meg alltid til en ny bok av Hanne-Vibeke Holst. Men nå ble jeg nok litt skuffet. Handlingen foregår i fortid og nåtid og jeg synes at delen i nåtid ble for omstendelig og usannsynlig. Men jeg likte godt de delene som omhandlet fortiden.
Jeg fant handlingen litt vel søkt, det at det ble så mye misforståelser fordi de ikke snakket sammen etter at hun aborterte. Men hvis du tenker tilbake synes du ikke det var mye dårlig språk og formuleringer? Virket så amatørmessig.
Jeg synes denne var utrolig dårlig. Platt og full av blødmer. Hvor har forlaget vært da slapp denne igjennom uten mer korrektur.
Jeg hadde store forhåpninger men den fenget meg ikke nok til å lese den ut. Ble litt lei av den rett og slett. Føler den kunne vært strammet opp noe.
Boken ble bedre etter de hundre første sidene...
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.
Få gråter som ulykkelig elskende. Sørgende kan gråte like voldsomt, men deres gråt har en annen tone. De gråter fordi noe er forbi, mens ulykkelig elskende gråter over en begynnelse uten fremtid.
Dette høres gøy ut! Skal sette av datoen...
Dette var en litt annerledes beskrivelse av hendelser under den andre verdenskrig. Den amerikanske reporteren Frankie drar til London for å rapportere fra krigen og etter hvert drar hun videre ut i Europa for å fange de personlige hendelsene. Samtidig følger vi innbyggere i Cape Cod og hvordan de forholder seg til krigen. Eller velger å ikke forholde seg til den. Om dette gjenspeilte den generelle holdningen til amerikanere i 1941 vet jeg ikke men historien fenget meg.
Jeg husker fortsatt "Levende begravet" og hadde derfor store forventninger til bok tre. Jeg likte måten den var inndelt; korte kapitler der vi etter hvert blir introdusert for de forskjellige personene og hvordan de er en del av hverandres historie. Og temaet organsalg er desverre svært aktuelt. Den var spennende og lettlest.