Hei igjen! Ny mørketid på gang og ny oktober og Halloween. Leser du noe spesielt i år som passer til tiden vi er inne i?
Jeg skulle gjerne hatt tips til en litt spooky bok fra 1800-tallet. Kom med tips! Jeg har lest Dracula, Frankenstein og Dr Jekyll og Mr Hyde, så gjerne noe annet enn disse.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Denne helgen leser jeg litt i to forskjellige bøker. På engelsk leser jeg Chouetteav Claire Oshetsky, og jeg leser Drømmen om et tre av Maja Lunde. Sistnevnte er siste boka i hennes klima-kvartett og jeg er spent på finalen!
Skulle lese Lunde nå uansett, men supert at den er valgt i dystopisk lesesirkel her inne også! Bli gjerne med og diskutere den, de av dere andre som evnt leser den nå i oktober.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Endelig har jeg lest ferdig også. Laaaangt på overtid! Vært opptatt med så mye. Dette er andre gangen jeg leser boka. Jeg har lest 20 bøker av Murakami og går aldri lei. Det er rart og underfundig, men jeg liker det så godt! Denne boka er nok den jeg synes er mest vanskelig å skulle forstå. Og kanskje er det derfor Murakamis bøker ikke er så lett å diskutere? Det er mye som skjer pg det er mye sprøtt, og når det er ferdig så er det vanskelig å si noe om. Jeg har likevel landet på at jeg tenker denne boka handler mye om «sjelen» til mennesker og hva som kan gå galt når myndigheter prøver å ta over og styre den.
Veldig typisk Murakami å ha med grotter og dyr i sine bøker. Også veldig vanlig at han beskriver musikk og matlaging! Sånn sett veldig gjenkjennelig fra hans penn.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sommeren er over for en god stund siden og godt er det. På sensommeren leste jeg Sommer i Sandøsund av Lene Lauritsen Kjølner som inneholder sommerglade mennesker, mye frisk luft, og godt samvær.

Lene Lauritsen Kjølner er feelgood forfatter. Det er en sjanger jeg ikke leser ofte av. Jeg er ikke helt allergisk, men ofte ser jeg på sjangeren som noe lett, noe som kanskje også er meningen med feelgood? Samtidig liker jeg å gå ut av komfortsonen og utfordre meg selv som leser. Man kan jo ikke bare lese om det mørke og det dystre hele tiden, eller?

En stressende sommer for hovedkarakteren
Sommer i Sandøsund er en veldig travel og hektisk bok der det skjer veldig mye på en gang. Sofie har arvet huset til grandtanten sin Agathe som har flyttet til varmere strøk. Men Sofie er ikke alene. Hun har sin fantastiske franskmann Francois og datteren Fredrikke. Hun er der ikke så ofte da hun studerer et stykke unna. Sofie og Linn driver Sjøsternen Bok og Kafé sammen, og de har for tiden trøbbel med softismaskinen som ofte er i bruk. Det er uvanlig varmt, og mange spennende ting er i ferd med å skje. Blant annet Agathes nitti års feiring, og ved en tilfeldighet finner noen et gammelt kjøretøy. Noen har lyst til å gjøre den om til bokbuss. Vennegjengen til Sofie er begeistret for tanken, mens Sofie er noe lunken til prosjektet. Klarer hun å bli overtalt?

Travel hverdag og sjarm
Da Agathe kommer hjem for å feire sin store nitti års dag, har hun med flamencosko. Sofie og Linn frykter det verste, for de vet at Agathe er i stand til å finne på litt av hvert. Ikke nok med det. En stor auksjon skal arrangeres fordi Sofie har muligens funnet noen berømte malerier som kanskje er ekte. Blir det for mye for Sofie denne sommeren, eller kommer den til å bli vanlig, til tross for de mange planene?

Sommer i Sandøsund er en sommerlig feelgood på over fem hundre sider. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men syntes denne kunne ha vært noe forkortet da en del av samtalene blir noe gjentakende og det var ikke alle aspekter som interesserte. Jeg interesserte meg minst for flamencodansen og kunne tenkt meg at selve auksjonen fikk større plass. Karakterene ler ofte høyt og man har fått med seg at karakteren Rolf, som har en liten rolle, har rødt hår.

Agathe er kanskje gammel, men sprek og er en karakter som tar mye plass. Mange i boka er glade i henne, og man forstår hvorfor, men selv blir jeg sliten av personligheter som tar stor plass, så i lengden ble hun noe slitsom i stedet for varm og fengslende.

Selv om mye i boka var forutsigbart, var det likevel koselig lesing, og man blir kjent med karakterene på godt og vondt. Likte det idylliske stedet og samfunnet, og hvordan de holder sammen når hverdagskriser oppstår. Det var nesten som å henge sammen med dem.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er skjelden jeg faller så pladask for en "vanlig" roman at jeg ikke klarer å legge den fra meg (det er vanligvis forbeholdt krimbøker), men denne var så nydelig at jeg knapt nok hadde pauser!

Mari er på Moulin Rouge i Paris og oppdager et bilde av en kvinne som er akkurat lik kvinnen på et bilde hjemme hos farmor og farfar i Drøbak - hvordan kan det ha seg? Vi virvles inn i et fantastisk eventyr i 1890-talls Paris med slitsomme dager på vaskeriet, malere, kunstnere, dans, Moulin Rouge (Den Røde Mølle) og ikke minst - masse kjærlighet og dramatikk!

Jeg elsker denne boken og kommer til å anbefale den til mange av mine trofaste lånere på biblioteket!

Godt sagt! (1) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.

Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.

Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.

Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

BOKOMTALE: Vi er ikke her for å ha det morsomt av Nina Lykke. Leseeksemplar fra Oktober

Knut var en gang stjerneforfatter, men nå er det lenge siden han har skrevet. Den første boken hans, Den Berømte Boken, er tyve år. Han skrev to bøker til, men nå har det gått syv år uten en eneste bok. Han sliter med å få det til. Så mottar han en epost. Han er invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer. Han takker ja til innbydelse, men det blir så klart ikke helt som han hadde tenkt.

"Vi er ikke her for å ha det morsomt", er tittelen på boka. Vi lesere derimot får en fornøyelig stund ved å lese boka.

Les hele omtalen her

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (4) Varsle Svar

Endelig en ny Kaisa Coren bok, og Teige leverer som alltid godt håndverk. Ingen neglebitende spenning eller dramatiske scener, bare en god hverdagskrim. For en gangs skyld syntes jeg boka var litt i korteste laget.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Bare hyggelig 🙂

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Kan det være Fiskehuset av Stein Torleif Bjella? Han har gitt ut et par diktsamlinger og debuterte som romanforfatter nå i år.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

«Kjensgjerninger har en egen autoritet. Men de alene er ikke nok til å bygge opp en biografi. De må veves sammen med en hel del overbevisninger, følelser og tanker som mer eller mindre ubevisst uttrykker forfatterens livssyn. Jeg har hele tiden lagt an på å være meg dette bevisst. Under skrivingen av Picassos historie har jeg latt meg lede av en notis jeg en gang fant stukket inn i en fransk bok. Jeg oversatte den og har hatt den stående i glass og ramme på mitt skrivebord. Jeg følte etter hvert at det var Picassos personlige instruks til meg: Det som det kommer an på, er at du skriver om en mann som om du malte ham. Jo mer av deg selv du legger i det, jo mer du klarer å forbli deg selv, desto nærmere kommer du sannheten. Forsøker du å være anonym — på grunn av hat eller respekt — gjør du det verste du kan gjøre, du prøver å forsvinne. Du må være til stede, vise mot; først da blir det interessant, først da skaper du noe.»

Jeg har i tidligere vedlegg skrevet om at jeg var på Picasso-museet da jeg var i Paris i sommer, og hvor overraskende fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så. Nå har jeg lest en biografi om Pablo Picasso (1881- 1973) som ble utgitt i 1988: Picasso Mester og vandal av Arianna Stassinopoulos Huffington. Like overrasket som jeg var over hvor fascinert jeg ble av kunstverkene jeg så på museet, like overrasket ble jeg å lese biografien. Overrasket ble også forfatteren, fra forordet som starter slik:

«Overraskelse er et viktig særmerke ved Picassos kunst, og overraskelse var det jeg hyppigst følte mens jeg arbeidet med denne boken. Som så mange andre i min generasjon er jeg oppdratt til å betrakte Picasso som den mest fantastiske, den mest respektinngytende, den mest originale, den mest allsidige, den mest innflytelsesrike, den mest forføreriske og helt sikkert den mest forgudede kunstner i det 20. århundre. Etter en dag på den store retrospektive Picasso-utstillingen i Grand Palais i 1980 gikk jeg til fots gjennom gatene i Paris. Jeg var nødt til å bevege meg litt for å klare å suge inn den voldsomme kraftstrømmen som hadde veltet inn over meg fra de nesten tusen Picassoene som fantes på utstillingen: malerier, tegninger, skulpturer, trykk, keramikk. Legenden om Picasso som trollmann og tryllekunstner var til fulle bekreftet. Men dypt under all beundringen og min fysiske tretthet ulmet en følelse av uro.»
To år etter den retrospektive utstillingen begynte jeg arbeidet med boken. Etter fem år — med utallige overraskelser underveis — sto legendens Picasso for meg omtrent som drømmehelten i et kjempemessig narrespill, sammenlignet med den Picasso jeg i mellomtiden hadde lært å kjenne, og som jeg har forsøkt å gjenskape i boken. Jeg følte meg nesten som Henry James da han sto overfor «en hard og glansfull edelsten ( som funklet og skalv og smeltet hen. Det som i det ene øyeblikk så ut som bare overflate, ble i neste nå til bunnløst dyp». Mannen som i det ene øyeblikk var et enestående geni, ble i det neste en sadistisk manipulator. Det virket som om et liv ledet av brennende lidenskap for malerkunsten, for kvinner, for ideer, plutselig ble til historien om en mann som ikke kunne PICASSO elske, som bare var oppsatt på å forføre, uten tanke på kjærlighet, en mann som ikke engang var drevet av begjæret etter å eie, men hadde en tvangsmessig trang til å ødelegge. «Jeg tror jeg kommer til å dø uten å ha elsket,» sa han en gang. I realiteten var det denne kampen mellom skaperinstinkt og ødeleggelsesdrift som var den innerste kjernen i hans liv, og det er denne kampen som er hovedtemaet i min bok. Vitnesbyrdene om den skapende Picasso er mangfoldige og gloriøse. Hans frodige skaperkraft er legendarisk. Med sine bilder og sine vyer satte han sitt merke, ikke bare på kunstens verden, men på hele det 20. århundre. Men det som vitner om ødeleggeren Picasso, er preget av tragedie: selvmordet til hans annen kone og til sønnesønnen og Marie-Thérese Walter, som gjennom mange år var hans elskerinne, hans første kones psykiske forfall, de nervøse sammenbruddene til Dora Maar, den strålende kunstnerinnen som han levde sammen med i «Guernica»tiden. Alle figurerer de på den lange listen over ulykker blant dem som kom for nær det destruktive nedfallet fra hans personlighet. Under arbeidet kom jeg — til å begynne med motvillig — over en god del nye eksempler på ødeleggeren Picasso, under de hundrevis av intervjuer jeg selv eller mine medarbeidere hadde i Paris, Barcelona, Sør-Frankrike eller andre steder hvor vi fant mennesker som hadde kjent Picasso mens han levde, og som utilsiktet, eller fordi de ikke hadde latt seg forblinde av myten, avslørte fakta om geniets mørke sider.»

Biografien starter slik:

«Han var død da han ble født — det trodde de i hvert fall. Han pustet ikke, og det var ingen bevegelse å se hos det guttebarnet som Dofia Maria Picasso de Ruiz fødte natten til 25. oktober 1881. Etter forgjeves anstrengelser for å få liv i barnet, etterlot jordmoren til slutt den livløse kroppen på et bord for i stedet å ta seg av Dona Maria. Don José Ruiz, mannen til Dofia Maria, og de mange av familien som hadde møtt opp for å være til stede ved fødselen, ga opp barnet som dødfødt. Men ikke slik med Don Salvador, Josés yngre bror, som var en dyktig og myndig lege. Han lente seg over barnet og blåste røyk fra sigaren sin rett inn i dets nesebor. Der hvor jordmoren hadde spilt fallitt, klarte tobakksrøyken å få til en reaksjon. Den første mannlige arving i familien Ruiz, han som fikk navnet Pablo, gjorde sin entré i livet «med en grimase og et brøl av raseri».

Vi følger Picasso fra han ble født til han dør. Selv om Picasso manipulerte de fleste som han kom i kontakt med, er det kvinneshistoriene til Picasso som er gjorde størst inntrykk å lese om. Og det var mange av dem, og disse er bare noen:

Han fikk en sønn, Pablo, med Olga Khoklova som var gift med. Maya, som var tema for utstillingen da jeg var på museet i Paris, fikk han med Marie-Thérèse Walter. Han levde mange år sammen med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma. På slutten av livet levde han sammen med Jacqueline Roque som han etter hvert giftet seg med. Forholdet han hadde med Françoise Gilot, og de fikk to barn sammen: Claude og Paloma, er viet stor plass i biografien. Det kan virke som om Françoise Gilot, som er en kjent kunstner, fortsatt lever.

Forordet om det svært spesielle mennesket Pablo Picasso avsluttes slik:

«Jo flere oppdagelser jeg gjorde om hans liv, og jo dypere jeg dukket ned i hans kunst, desto mer løp de to linjene sammen. «Det er ikke det en kunstner gjør som teller, men det han er,» sa Picasso. Men hans kunst var så helt igjennom selvbiografisk at det han gjorde, det var også ham. Hans livsskjebne overskred grensene for personlig lykke og ulykke. Å gjenskape den ble ikke bare et personlig, men også et intenst møte med en mann hvis levnetsløp spente over 91 år og var en fantastisk ferd full av skaperkraft og ødeleggelse.»

Fra bokomslaget - kjøpte den gjennom Finn.no:

*«Mange hevder at Pablo Picassos kunst er bilde på vårt århundre — søkende, utfordrende, brutalt og fullt av håp. Like motsetningsfylt var personen som skapte denne kunsten.
Hans sprudlende kreativitet ga ham en enestående suksess, men han hadde også et sinnelag og en livsstil som kunne være helt ødeleggende for hans omgivelser.

I denne stort anlagte biografien viser forfatteren oss mannen bak myten, mennesket bak maleriene, manipulatoren bak maskene. Det er et portrett ikke bare av Pablo Picasso, men også av hans tid, hans miljø og hans verden.

Picasso kunne være sine venners beste venn og deres verste fiende. Den fanatiske Francomotstanderen var en diktatorisk familiemann. Den styrtrike egoisten var et fremtredende medlem av kommunistpartiet. Den kvinneglade bohemen var smålig sjalu. Den utadvendte verdensborgeren huset samtidig et mørkt sinn.

Arianna Stassinopoulos Huffington gir oss en populær, omfattende, men også partisk beskrivelse av kunstneren. Boken har vakt stor oppsikt, er svært omdiskutert og er blitt en enorm suksess.»*

Omtalen er fra dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Lowen blir vitne til en uhyggelig ulykke og møter Jeremy, som redder dagen hennes. At de skal i det samme møtet dagen de møtes, kommer som lyn fra klar himmel. Lowen er forfatter, men ikke spesielt vellykket. Moren har akkurat dødd, og etterlot seg kun gjeld. Møtet med Jeremy blir vendepunktet i Lowens liv. Jeremy er gift med den suksessfulle forfatteren Verity. Hun har blitt invalidisert etter en bilulykke, og nå vil Jeremy at Lowen skal fullføre de tre siste bøkene i serien til Verity.
Blakk som hun er, går Lowen med på det. Pengene hun kommer til å tjene, er mer enn hun kunne håpet på.
Kontoret og hjemmet til Verity er kaotisk, og i Vermont, så Lowen, som er New York basert, flytter inn. Midlertidig.
Blant papirene til Verity, finner Lowen et manuskript som er ukjent for alle, unntatt Verity selv, og nå Lowen. Det er en selvbiografi, og desto mer Lowen leser, jo mer bekymret blir hun. Hvis Jeremy leser dette, kommer hans kjærlighet til Verity dø.

Det er drama, ulykker, og dystre hemmeligheter involvert, og selv om det er en ungdomsbok, blir jeg revet med. Slutten var litt forutsigbar på en måte for min del.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

BOKOMTALE: Radio Gaga – Høy radioaktivitet av Øyvind Sagåsen. Leseeksemplar fra Egmont

Navnet på boka vekker assosiasjoner til den gamle 80-tallslåta Radio Ga Ga av Queen. Men dette er altå en tegneseriebok.

Her får du 160 sider med fine, morsomme og fargerike tegninger. Det må være en fin julegave til de som liker å lese morsomme tegneserier.

Les hele omtalen her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Denne krimromanen fra Australia ble opprinnelig utgitt i 1999, men ble ikke oversatt på norsk før i år. Fy søren, det var jammen meg på tide!

I en del år har jeg fått mer og mer sansen for Australia. Har sett en del gode australske horror filmer de siste femten årene, jeg har lest Dragemannen av Garry Disher og i oktober skal jeg lese min første australske horror bok som er Bone Harvest av James Brodgen. Har også fått med meg at det er en god del fengende band derfra.

Juletid og en seriemorder som leker med politiet
Garry Disher har hittil vært en ukjent forfatter for min del inntil nå, og er glad for at jeg endelig har lest noe av ham, for denne boka var herlig på en dyster måte. Det er også første bok i en krimserie. Den er om førstebetjent Hal Challis som har en del å gjøre og gruble på. En seriemorder er løs. Han kidnapper kvinner på en øde landevei. Senere dukker de opp døde. Det er snakk om en seriemorder som leker seg med politiet. Attpåtil nærmer julen seg med stormskritt, men er det noe tid for ferie?

Mer vil jeg egentlig ikke si om boka, da den heller bør oppleves. Begynnelsen kan være noe rotete, da boka inneholder et stort persongalleri, og det tar litt tid å huske hvem som er hvem, bortsett fra Challis naturligvis. Boka er ikke akkurat creepy eller skummel på noe vis, men heller mørk, svært dyster og det er lett å leve seg inn i handlingen. Mange av karakterene er spennende å lese om og Disher skriver medrivende. Syntes Challis var spennende å bli kjent med både på jobb og privat. Ofte opplever jeg hjemmetilværelsen som temmelig kjedelig til mange av etterforskere og politibetjenter jeg leser om, med mye familiedrama, men Challis har en mer mystisk tilværelse.

Spennende plot og creepy tema
Kanskje ikke alle synes at seriemordere er spennende å lese om, men det synes jeg. De er fascinerende og creepy på mange måter. Man forventer det verste når man får se dem, men så ser de ut som et helt vanlig menneske. Det er det som er mest skremmende med seriemordere generelt. Dragemannen ga meg et godt førsteinntrykk og håper å få med meg oppfølgeren, for jeg liker fortellerstemmen til Disher svært godt. Dette var stas.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er ikke så ofte man rater en krimbok med en ren sekser, men sannelig er det vel fortjent. Jo Nesbø og Harry Hole blir aldri feil. Spenning fra start til slutt og noen mellommenneskelige relasjoner i tillegg. Venter på neste......

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har digget Halvor Bakke fra han var med i Homsepatruljen og er en av de som sitter klistret til skjermen hver torsdag når han og kollegaene pusser opp hytter rundtomkring i det ganske land i Eventyrlig oppussing. I denne boken inviterer Halvor Bakke oss med inn i sitt rom, sitt liv og vi får ta del i både gleder og motgang.
Til tider sterk og medrivende lesing!

Les gjerne omtalen min her!

Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (3) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Beate KristinMalinn HjortlandLinda NyrudAndreaTine SundalPirelliEivind  VaksvikHilde H HelsethTurid KjendlieMarit HøvdeTone HmarvikkissomniferumLene AndresenHelge-Mikal HartvedtHarald KElinBeEgil StangelandKirsten LundHanneDemeterritaolineVanja SolemdalOdd HebækHallgrim BarlaupLailaRisRosOgKlagingKristine LouiseKorianderReadninggirl30Lars Johann MiljemgeBjørg RistvedtJulie StensethSolBjørg L.AvaAgnesrubbelPiippokatta