BOKOMTALE: Kartografen av Anette Hemming. Leseeksemplar fra Aschehoug
Tobarnsmoren Lisbet er nyskilt. Det er kveld, og barna er i ferd med å legge seg. Datteren, Ulrikke mener at hun hører noe i første etasje, men alt virker urørt når Lisbet sjekker. Dagen etter ser Lisbet et ark som henger på vinduet. Hun tar det inn, og ser at det er et håndtegnet kart – og det ligner hennes eget kjøkken. I midten er det et rødt kryss.
Bra debutbok som anbefales. Spenningen holder seg gjennom hele historien, men det skal sies at enkelte ting er ganske forutsigbare.
Har alltid hatt et anstrengt forhold til julebøker, for oppskriften deres minner meg altfor mye om romantiske komedier; fluffy og fjollete. Men prøver å få med meg noen julebøker i året, i håp om å komme i julestemning, noe som ser ut til å mislykkes i år også. Denne juleboka var i det minste litt annereldes.
Kan gode gjerninger gi håp?
Emma har vært gjennom en tung tid. Man vet at hun mistet mann, men vet ikke hvordan og hvorfor hun føler seg skyldig. I hvert fall får man ikke vite det med det første. Hun driver en butikk det går dårlig med, og søsteren henens Magda, har blitt mer intens med besøkende sine og maset sitt siden hun styrer med økonomien. Men er det en grunn til at hun dukker opp i butikken stadig oftere enn før? Emma er også lei av maset hennes om at Emma må finne seg en ny hobby for å få mer "ut av livet" sitt, men Emma føler seg ikke klar for det. Hun har mer enn nok med å styre med butikken og komme over det vonde hun ikke snakker om. I stedet for å følge Mauds hobbyliste, bestemmer hun seg for å lage sitt eget prosjekt ved en tilfeldighet. Nemlig å gjøre en god gjerning for andre hver dag frem til den 24, nesten som en julekalender. Gjerningene trenger ikke å være like store hver dag, men nok til å glede andre. Spørsmålet er om alle kommer til å sette pris på det, eller om hun bare kommer til å være i veien? Og hvordan vil det gå med butikken? Hun har tross alt ingen plan b ...
En ukjent julebok som ble utgitt på norsk i fjor, og er en av de mer voksnere julebøkene jeg har lest. Oppskriften er noe av det samme som de andre julebøkene jeg har lest oppgjennom årene, men det er gjort på modnere og en mer "troverdig" måte. Karakterene virket jordnære og jeg likte søsterbåndet mellom Emma og Magda. Venner og litt krangling, som med fleste søskenforhold. De gode gjerningene i konseptet er ikke spesielt original, men var interessant å lese om. En slags annen type julekalender. Hun møter også mange forskjellige folk gjennom disse påfunnene hun gjør daglig for å fullføre dette prosjektet. Emma lærer seg nye ting om seg selv og andre rundt seg.
Ikke like klissete som andre julebøker
Hørte denne på lydbok og likte blandingen av småkoselig og alvorlig handling. Noe skuffet over avslutningen, da dette er en av grunnene til at jeg ikke liker julebøker eller romantiske komedier. Man skjønner da fort hvor retningen ting går. Men som sagt, 24 gode gjerninger er en av de bedre julebøkene jeg har lest, og hadde ikke så mange av kjennetegnene fra romantiske komedier, som en del andre julebøker har en tendens til å ha. Kunne ha tenkt meg mer dybde i karakterene, men så er det jo en julebok ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Ofte kjøper jeg bøker på måfå for å prøve meg på forfatterskap jeg ikke har lest noe av tidligere av ren nysgjerrighet. Noen ganger blir man positivt overrasket, og andre ganger kjempeskuffet. Man vet aldri, og det kan være noe av selve spenningen i det hele.
De døde kommer tilbake
Tim Waggoner har hittil for meg vært et ukjent navn, men det er kjekt å få med seg kjente og ukjente forfatterskap. Å lese bøker av sine favoritter hele tiden kan bli noe kjedelig i lengden. I We Will Rise blir man kjent med noen inbyggere i Echo Hills, Ohio. De opplever rare ting, blant annet at noen av deres nærmeste kommer tilbake fra de døde, og virker noe ulik seg selv. Det virker som det er en slags bølge av noe slag som rammer flere kanter av stedet. De døde er voldelige og sluker til seg alle levend,e slik at de døde blir bare flere og flere. Vet det ikke høres ut som en fornuftig forklaring til handlingen, men boka er alt annet enn fornuftig. Vi blir kjent med noen karakterer en liten stund denne galskapen skjer og når de er midt i det. De slår seg sammen i håp om å flykte fra denne monsterbølgen av døde som har kommet tilbake til den levendes verden, men er det mulig å flykte fra noe uten en videre plan enn å prøve og komme seg ut av Echo Hill?
I boka blir man kjent med forskjellige karakterer gjennom deres perspektiv. Man blir blant annet kjent med en ung mann som som har et anstrengt forhold til sin døde far som alltid herset med ham mens han levde. Man blir også kjent med en ung tenåring som har skiftet kjønn, og om en bror som har noe dårlig samivttighet fordi broren hans døde mens de var med faren deres på fisketur. Samtidig blir vi kjent med noen flere karakterer.
Ikke min type horror
We Will Rise ble utgitt av Flame Tree Press tidligere den aller første dagen i år og det er et av mine favorittforlag, og har lest mange gode horror bøker derfra, og derfor var det en av grunnene til at jeg valgte denne. Men dessverre ble dette en gigantisk skuffelse. Boka minte meg mer om en ufrivillig satire i stedet for skikkelig horror, og mange av karakterene føltes ikke helt ekte. Morsom spøkelsesbok med en annnen type form, men bortsett fra det, ble dette dessverre en svært kjedelig bok. Boka hadde lite utvikling, ikke alle karakterene var like spennende å bli kjent med, og det hele ble tåpelig fremfor grøssende. Noe som er synd da coveret er stilig og håpet at handlingen ville gi noe av den samme stemningen. Jeg er heller ikke interessert i å lese om nekrofili, men heldigvis var det ikke en stor del av det i handlingen. Problemet mitt med denne boka er at det hele ble for tullete. Jeg liker tullete horror en gang i blant for det har sin sjarm det også, men denne gang ville jeg ha noe grøssende og alvorlig. Dermed ble denne en nedtur. Jeg ble heller ikke fan av fortellerstemmen som var noe stiv og tvunget. Jeg klarte ikke helt å leve meg i det som foregikk, og dermed ble boka noe kjedelig.
Kort oppsummert: Tåpelig og kjedelig horror. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nei, altså... Jeg lurer stadig på hva som egentlig foregår oppe i hodet på Erlend Loe. Giæver og Iunker er en familiehistorie, gamle Giæver ligger for døden og forteller familiehistorien til unge Giæver. Giæverne har alltid ligget i feide med Iunkerne og gamle Giæver har ikke mye godt å si om Iunkerne og nå gjelder det å holde seg i live lengre enn gamle Iunker.
Fornøyelig og veldig, veldig rar bok!
Leseaase som svar til Torill Revheim :
14:19, 9. desember 2022* Diskusjon: Diskusjonstråd/Felleslesing av Stjernenes knitring av Kalman Stefansson (Nn14)
Jeg er ferdig med boka.
Denne koste jeg meg veldig med.
Stemningsbeskrivelser og hendelser som forteller mye om det mellommenneskelige samspillet, uten at forfatteren egentlig sier så noe konkret om personenes følelser.
Om noe, så hadde jeg ønsket at historien hadde gitt oss lit mer om den lille gutten og hans far.
Jeg leser lite tegneserier, men denne hadde jeg tydeligvis haket av på at jeg måtte se nærmere på underbarnebokkonferansen Ibby tidligere i høst. Først i dag fikk jeg rotet meg til å se på den og den var jo kjempemorsom! Ikke for barn riktignok, vil si at målgruppen er vgs og oppover og kanskje mest for kvinner. Minner litt om Nemi kanskje.
En ordentlig koselig julebok med engelsk preg slik jeg elsker det. Søt historie, men jeg trekker ned for enkelte litt for "sukkersøte" og unødvendige detaljer underveis.
Snø er tilbake med nye utfordringer.
Mer Snø
Hun heter egentlig Lydia Winther og hun dukket for første gang opp i Nabovarsel. Hun er kjent for å være i bransjen som veldig ung, og Marian Dahle har lagt merke til et talenthun har, og som jobben kan ha bruk for. Marian Dahle selv har en liten rolle i boka da det er ferietid, mens Snø opplever en slags splittelse i jobben. Hun er også redd for å møte en viss person hun har hatt en greie med ....
I mellomtiden blir man kjent med en gammel gård som drives av en godt voksen kvinne. Hun hjelper å gi kvinner som har vært i voldelig forhold et hjem, og gi dem trygge rammer til de finner ut hva de skal videre. Det er ikke åpent hele året, så tiden må brukes effektivt. Sammen hjelper de hverandre med hverdagslige sysler. Men eieren av gården liker det ikke da en av kvinnene begynner å snoke i området, og finner blant annet overvåkningskameraer utenfor.
Det er også minstenkelig når noen menn bare forsvinner. Klarer Snø å finne en sammenheng med alt dette?
Ikke begeistret over den nye retningen
Etter flere år med Cato Isaksen, er det uvant å lese om nye karakterer, først Marian Dahle og nå Lydia Winther. To helt forskjellige kvinner. Skjønner godt at forfattere ønsker å utvikle forfatterskapet sitt og prøve seg på nye ting, men personlig savner jeg Cato Isaksen. Selv har jeg ikke spesielt sansen for Dahle eller Snø. Dahle er kald og upersonlig, og Snø er superflink og oppmerksom. Man skjønner hvorfor de er som de er, men likevel synes jeg ikke de er like interessante som Cato Isaksen, og merker at han er et savn. Det er noe som mangler når jeg leser de nye bøkene av Lindell. I de fleste bøkene av Lindell var det uhygge, engasjement og man ble helt oppslukt, og merker at disse delene mangler i de siste bøkene hennes. De er ikke like avhengighetsskapende.
Det samme opplevde jeg med Fremmedlegeme som ble utgitt i høst. Lindell og Fossum er kvinnelige forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, men opplever litt av det samme problemet med begge to. Etter at de har beveget seg på nye områder, har ikke forfatterskapet deres vært helt det samme som før.
I Fremmedlegeme beviser Lindell at hun fremdeles skriver godt og hun er god på å finne på spesielle krimsaker. Men Fremmedlegeme var dessverre ikke like engasjerende og man skjønte for tidlig hva som foregikk. Syntes også at avslutningen var noe komisk og lite troverdig. Lindell kan bedre enn dette. Det har hun bevist mange ganger før og jeg kommer til å lese flere av bøkene hennes, siden det er et forfatterskap jeg kjenner godt til. Drømmefangeren er fremdeles min favoritt av henne.
Fra min blogg: I Bokkhylla
(Eksemplar fra Bonnier Forlag, mot en ærlig anmeldelse)
BOKOMTALE: Nyttårsselskapet på Hol gård av Rolf Aage Jensen. Leseeksemplar fra Forlagshuset i Vestfold
Al K. Hol kommer hjem etter å ha oppholdt seg lenge i USA. Hjemme venter en arv; farsgården. I testamentet står det at han må være gift innen årets slutt for å kunne gjøre krav på gården. Nyttårsaften stelles det i stand til bryllup på gården. Like før de skal vies, dør bruden. Hva skjer nå med arven?
Dette er en kreativ forfatter. Originalt mysterium med mye humor mellom linjene. Fin vri på de "tradisjonelle" julebøkene. Sjekk ut denne!
BOKOMTALE: De bergtatte av Anders de la Motte. Leseeksemplar fra Kagge
To personer er savnet. Politietterforsker Leo Asker jobber intenst med saken. Hun møter motbør på avdelingen, og blir flyttet til en annen avdeling, avdelingen for fortapte sjeler. En telefonsamtale gjør at hun raskt blir dratt tilbake i den gamle saken sin, parallellt med hennes gamle avdeling.
Endelig hadde jeg tid til å lese krim igjen, og det var litt av en pangstart med denne boka! Spenning fra side en som stiger gjennom hele historien. Denne boka anbefaler jeg.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
07:11, 5. desember 2022 Diskusjon: Ajiniakra om Drømmen om et tre roman av Maja Lunde av Maja Lunde
Et par mnd siden jeg leste den! Leste den på noen få kvelder. Jeg har valgt å ikke kommentere her før dere ble ferdige. Men tenker dere at denne utgår som diskusjon?
Lingering ble utgitt tidligere i år, og jeg leste den ganske tidlig i høst. Det var en stor skuffelse.
Hadde ikke hørt om boka eller forfatteren før, men det er alltid interessant å lese av forfattere man knapt har hørt om. Noen ganger finner man nye favoritter, andre ganger ikke.
Man kan jo ikke gå lei av å lese om hjemsøkte hus?
Lingering er hjemsøkt hus horror. Det er et oppbrukt konsept, men et konsept jeg aldri går lei av. Det er noe med hjemsøkte hus som alltid fascinerer. Men paret i boka synes nok ikke det er like fascinerende. Christy og Paul er på utkikk etter hus som ligger noe øde til, da de er lei av å ha naboer i nærheten. De ønsker mer privatliv. Derfor får de omvisning i et hus som ligger nærmere naturen. Det tar ikke lang tid før de blir overbevist og tar med seg hunden, Maggie til sitt nye hjem. Men innflyttingen går ikke som planlagt da Christys far er alvorlig syk, og hun må dra dit for å pleie ham. På grunn av pandemi, er det vanskelig å finne et sykehjem han kan bo i. Hun har ikke et godt forhold til faren sin da hun ble misbrukt av ham da hun var liten, og moren hennes forlot dem. Så barndomshjemmet er både klaustrofobisk og deprimerende. Paul må derfor gjøre deres nye hus klart uten henne foreløpig. Han rekker ikke å være der lenge før han merker at hunden Maggie oppfører seg rart, og han selv legger merke til ting som ikke er helt normalt. Skal han fortelle noe til Christy, eller late som ingenting når hun selv kommer for å bo der?
Boka er ganske kort og lettlest, men opplevdes som veldig seig da den manglet både skrekk og stemning. Man skjønner at paret lever mitt i en pandemiperiode, men man trenger ikke å nevne avstand, håndvask og slike ting hver gang de er sosiale. Man skjønner tilværelsen, så all den gjentakelsen var strengt tatt unødvendig. Det på en måte overdøvet konseptet, noe som er synd. Skjønner også at det er tung for paret å være borte fra hverandre i en lang periode, men noe slitsomt med miss you, og slike samtaler underveis i boka. Veldig gjentakende og kjedelig å lese om.
Lite stemning og detaltjerte beskrivelser av huset
Det var heller ikke så mye beskrivelser av selve huset. Så hadde ikke gjort noe om flere detaljer av det slik at det ville være lettere å se det for seg. I stedet så jeg for meg huset på coveret, og det blir ikke helt det samme. De overnaturlige elementene var det heller ikke særlig mange av, så så ikke poenget med å bli hysterisk av den grunn.
Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween som jeg først hadde tenkt, for ikke nødvendig å ødelegge en favorittsesong med dårlig horror. Dette var bare kjedelig.
Fra min blogg: I Bokhylla
Starter bra, er litt pussig, men spennende også. Slutten var snodig og henger liksom ikke helt på greip.
Dette var som forgjengeren, en liten sjarmbombe av en bok! Godt skrevet, et lite plot og herlige karakterer.
Sist sett
