Rørende og tankevekkende om å gripe dagen, holde fast på de gode øyeblikkene og ta vare på de man er glad i.
Enda en fengende historie, uten for mange usannsynlige krumspring. Dette var en jevn psykologisk thriller, litt "dagligdags" og godt skrevet. Desidert en av mine favorittforfattere i krimsjangeren.
Fantastisk! Dette er skrivekunst !
Jeg har så lenge jeg kan huske vært fascinert av Grete Waitz og måtte jo lese denne boka. Er litt usikker på hva jeg synes om den egentlig. Om poenget var å sette fokus på forholdet mellom Grete og Ingrid i et nøytralt perspektiv så bommet Mads Drange... Ingrid fremstilles også her som adskillig mer sutrete, kravstor og hissig enn Grete som fremstilles som mild og snill og en som holdt seg i bakgrunnen og lot de andre styre. Jeg er usikker på om det egentlig var forfatterens mening i utgangspunktet?
«Ofte strevde hun med å forstå hvorfor hun hadde søkt jobb i et departement. Tanken på å jobbe i statsforvaltningen hadde ikke engang slått henne før våren hun leverte masteren, da hun hadde sett et oppslag på karrieresenterets korktavle om invitasjon til en bedriftspresentasjon og til sin egen overraskelse gjorde et såpass godt inntrykk på speed-daten, som karriererådgiveren insisterte på å kalle de korte møtene interesserte studenter fikk med de utsendte fra departementet, at hun ble forespurt å søke et vikariat som taleskriver. Hun sendte en søknad uten noen videre forhåpninger, men for hver terskel hun trådte over, forstod hun at jobben var innen rekkevidde.»
Hovedpersonen Ingrid i romanen Statsråden kommer av Birger Emanuelsen, utgitt i 2021 og på 220 sider, får jobben som taleskriver for statsråden.
«Nå hadde hun jobbet der i tre år, og selv om hun ikke klarte å plassere hele årsaken til arbeidsplassen, merket hun at hun kretset nærmere og nærmere erkjennelsen av at når viljen først går i stykker, ramler hele huset sammen.»
Den dagen vi møter Ingrid, forstår vi at hun ikke lenger er i jobben, det er planlagt avslutning for henne. Det kommer frem i andre kapittel. Romanen starter slik:
«Ingrid hadde kjørt nesten seks kilometer hjemmefra da hun oppdaget hvor lite som skulle til for å gli over i motsatt kjørebane. På europaveien foran seg så hun hvordan bilen skjenet over midtstripa, hvordan den smadret inn i den motgående trafikken, og i redsel for at det skulle skje, i frykt for å miste kontrollen, blinket hun ut mot veiskulderen og bremset ned til full stans. Bilen ble stående og pruste, halvveis ut i kjørefeltet, og ikke før et vogntog slamret forbi, med hornet blå sende mot henne fra siden, klarte hun å finne en gruslomme hvor hun kunne parkere. Regnet hadde skåret et bekkefar i den leiraktige grøfta ved asfaltkanten, og vannet var farget rødlig, nesten oransje, av jern. Utenfor den smale stien hun fulgte innover lå det tjukke gresset så langt at det lignet bregner. Jorda var fuktig, men hun hadde gode sko, og etter hvert som hun kom dypere inn mellom trærne, og skogen lukket seg, ble pusten lettere. Jeg skal ingenting, hvisket hun og fortsatte å gå. Jeg må ingenting, sa hun, litt høyere denne gangen, og lyden av hennes egen frie stemme gjorde henne ubekymret på en måte hun ikke kunne huske å ha kjent på lenge. Hadde hun ikke savnet dette? Var det ikke nettopp dette hun hadde savnet? Å ikke skulle noe, å ikke ville noe, annet enn å bevege seg bort fra det hun ifølge sine forpliktelser skulle Og ville. De siste tre årene hadde fått henne til å tenke at savn var en bortkastet, nesten litt barnslig følelse, for om hun virkelig skulle tillate seg å savne noe, ville hun måtte åpne slusene, og da ville hun savne ikke bare å kjenne denne lettheten, men alt som var ugjenkallelig: ikke kun fra tiden før hun hadde sin første arbeidsdag i departementet, men fra noe i fortiden, noe tapt og forbigått, som da hun og Eirik på en hyttetur med et vennepar hadde fått servert havregrøt og lukten av kanel hadde virket så sterkt at hun måtte unnskylde seg fra bordet.»
Jeg synes Statsråden kommer er en roman med et interessant tema. Birger Emanuelsen har selv jobbet som taleskriver, men presiserer at personene i romanen er fiktive. Det som for meg trekker romanen i negativ retning, er formen som er valgt. Det finnes ingen avsnitt i kapitlene. I tillegg til lange setninger. Jeg synes det var slitsomt å lese. Særlig i begynnelsen. Tror det var en del detaljer i handlingen som jeg overså. Og selv om det ikke har noe å si for min leseopplevelse: bokomslaget synes jeg er tragisk. Ikke fordi jeg har noe imot aper. Men jeg ser ikke sammenhengen mellom romanens handling og bokomslaget.
Spennende fra start til slutt. Slet litt med skiftene mellom personene i boka, og skjønne hvem som var hvem. Absolutt bra plott og verdt å lese.
Karoline med K må bare innse at hun fremdeles er forelsket i Mathias. Men vil Mathias fremdeles ha noe med Karoline å gjøre? Nå etter at han har blitt kjendis?
Herlig oppfølger til Kjendiscrush!
Anne Berit Grønbech som svar til Kari Gjønnes Folvik :
11:41, 1. februar 2023 Diskusjon: Kari Gjønnes Folvik om Døden skal du lide av Hanne Gellein av Hanne Gellein
Enig, dette ble en blåkopi av Nesset-saken for oss som kjenner den. Starten var spennende og ideen er god, men den dalte kraftig på slutten for min del.
Nydelig, liten bok, men jeg tror jeg falt av litt på slutten. Hva er det tredje lyset? Og slutten var veldig åpen da...
Spenningen tok seg godt opp mot slutten, men det ble en smule langtekkelig og spesielt realistisk var ikke historien.
BOKOMTALE: Øya av Adrian McKinty. Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Heather er gift med tobarnsfaren Tom. Familien er på tur til Australia, og de vil gjerne se kenguruer. De blir med noen fastboende ut på en privat øy hvor det skal være spesielt mange. De skal akkurat til å dra videre fra øya, da det skjer noe. Plutselig er alt forvandlet til et mareritt, og en tur de gjerne skulle vært foruten.
Intens spennende, og litt skummel. Lettlest med godt billedlig språk. Fin påskebok, men ikke om du er alene...
Hanne Midtsund som svar til Aina-Iren Iversen :
09:25, 30. januar 2023 Diskusjon: Lesehelgen 27- 29 januar 2023
Det kan jeg veldig godt forstå!
Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?
Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?
I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?
Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.
Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Anne B. Ragde skriver om mora si, Muttra og vi skjønner at det må ha vært litt av en oppvekst! Boka er lettlest, både humoristisk og litt trist. Litt usikker på hvorfor denne står som roman på biblioteket hos oss, det er jo en slags biografi... Noen roman er det ikke etter min mening.
Sist sett
