Dette er den beste romanen jeg har lest i år og den er skrevet av en forfatter som bare var 17 år når hun begynte på den! Romanen er inspirert av en faktisk hendelse i USA i 2015 hvor en rekke politimenn mistet jobben når det kom frem at de hadde utsatt en 14 år gammel jente for gjentatte overgrep.
Romanens hovedperson er 17 år gamle Kiara som av omsorg for sin eldre bror og naboens ni år gamle sønn begynner å prostituere seg for å ha penger til mat og husleie. Faren er død og moren er i fengsel. Det er mildt sagt tøffe kår å vokse opp under og Kiara er man bare nødt til å bli glad i.
Hjerteskjærende og vond lesing dette,men jeg er imponert over hvor godt forfatteren skriver og hvor mye innsikt hun hadde i en alder av 17.
Hun er tidenes yngste forfatter som noen gang har blitt nominert til bookerprisen og etter å ha lest denne boken forstår jeg godt hvorfor. For et talent!
Les gjerne omtalen min her.
Bok nr. 6 om Hannah og like spennende som de 5 første. Og endelig skjer det noe med Hannahs mor, dette har jeg ventet på i de siste 3 bøkene, minst!
God spenning for mellomtrinnet.
Hjerteskjærende, vond og sår er tre ord som står igjen etter å ha lest Annie Ernaux`s dagboknotater fra morens siste tre år. Hun forteller hvordan moren forsvant inn i tåkehavet når hun fikk alzheimer.
Lettlest og godt språk.
Les gjerne omtalen min her.
«Det er bare én uke til han reiser. Flyet går fra Oslo til Lahore. Der vil en av fetterne mine vente på ham i ankomsthallen. Sola vil ha stått opp, men den blå himmelen vil skjule seg bak et tynt, gulgrått slør av smog. Han vil kjenne lukta av den myke frukten som selges i bodene, den glovarme teen som skjenkes i pappkrus, de allerede svette mennene som tilbyr seg å bære kofferten hans for noen rupi. En halvannen times kjøretur seinere vil han gå ut av bilen i Faisalabad, noen få kilometer bortafor sentrumskjernen, kjenne den hardstampa jorda under føttene, høre larmen av rickshawer og motorsykler som gir gass og humper seg gjennom gatene i nabolaget der ikke en centimeter er til overs, husene satt opp vegg i vegg, ingen av dem like, men alle ligner hverandre, mur, betong, noen ganger er det ulike materialer fra etasje til etasje, hvor kvaliteten på de øverste etasjene røper nivået av velstand da påbygget blei til. Det er grønne, røde og blå metallporter som slår utover i gata, over dem er det plaketter med sitater fra Koranen, det er flate tak i ulike høyder, noen ser ned på naboene, andre ser opp på dem. Huset han skal inn i, er ikke det høyeste. Heller ikke det laveste. Porten er grå og litt rusten nederst. Det er den samme porten han lukka bak seg da han reiste. Det er det samme huset, påbygd med én etasje.
Han har ingen returbillett.
Vi har nesten ikke snakka om det siden han bestilte billetten. Jeg har ikke spurt ham noe særlig om det heller, har liksom ikke trodd på at han skal reise tilbake for godt.»
Fortelleren i romanen De kaller meg ulven av Zeshan Shakar drar opp til Groruddalen der faren bor i en kommunal leilighet, for å hjelpe faren å pakke ned leiligheten. Leiligheten skal rehabiliteres og faren må flytte ut. Dette løser faren ved å flytte tilbake til familien i Pakistan. Han vil ikke bo i «Narvay» lenger. Planen er at han skal komme til Norge i mai og være hos sønnen om sommeren, når det er uutholdelig varmt i Pakistan. Foreldrene har vært skilt i mange år. Moren har flyttet nordover der hun har sine røtter og familie.
Sønnen har gjort en klassereise, og bor i enebolig sammen med kone og datter et annet sted i Oslo.
Vi får bli med tilbake til en barndom der han vokste opp mellom to kulturer. En mor som var mye syk og etter hvert ble ufør. Men som påvirket sønnen til å lese bøker, og som er grunnlaget for at han har fått en god utdannelse. En far som ikke var mye til stede i sønnens hverdag. Som også blir syk og må slutte å jobbe.
De kaller meg ulven av Zeshan Shakar er nominert til P2 lytternes romanpris og er den fjerde romanen av de seks nominerte jeg har lest. En bok med en sårhet i seg som det var vanskelig å ikke bli berørt av.
Tronstad er en produktiv forfatter for unge lesere, og hennes nyeste bok: Oppskrift mot ånder som knuser ting, er så langt hennes beste.
Særegen fortellerstemme
Tidligere har jeg lest Det blir pinlig uansett som hun skrev sammen med Bjørn Sotland og Flaggermusmusikk som hun skrev selv. Selv om jeg ikke har lest alt av henne, så har jeg fått med meg at hun har en særegen stil. Plottene i bøkene hennes er noe annereldes, og jeg synes hun har en kreativ fortellerstemme.
I Oppskrift mot ånder som knuser ting, møter man Henry som lever i en utfordrende tilværelse. Han kan ikke si morens navn uten at det skjer noe. Da blir noe ødelagt, ting knuses og eventuelt ulykker skjer. Noe som nettopp skjer på skolen med hans bestevenninne Viktoria. Hun tvinger ham til å si navnet hennes uten å tenke over hva det kan føre til, og siden han føler seg provosert, skjer det da noe som det alltid skjer når morens navn nevnes. Katasofen inntreffer. Viktoria faller ned trappa og skader ankelen sin alvorlig. Stakkars Harry da det gir ham konsekvenser, noe det siste faren hans trenger, da det ikke går så bra med karrieren hans.
Et annet sted blir man kjent med en annen jente som opplever det samme når bestefarens navn nevnes. Ved en tilfeldighet blir noen kjent med en dame som vet noe om dette og kaller det knuseånder, og hun har en oppskrift på hvordan de kan løse problemet.
Underholdende barnebok
Aller først vil jeg nevne at jeg ikke er i målgruppa, men likevel leser jeg ofte barnebøker og ungdomsbøker for jeg liker å holde meg oppdatert når det gjelder bøker for fleste målgrupper. Dette er en barnebok jeg likte overraskende godt på grunn av at den inneholder en smule overnaturlige elementer. Det er ikke mye av det, men noe. Jeg likte også karakterene som var en liten grad sære, men som også var underholdende å lese om.
Oppskrift mot ånder som knuser ting, er ikke spesielt troverdig med tanke på at den handler om knuseånder, som er omtrent det samme som poltergeist, som er en ånd som er mer voldelig av seg enn spøkelser, men så er jo dette fantasy. Tronstad skriver med stor kreativitet og innlevelse, så man blir lettt revet med, til tross for at handlingen ikke er realistisk, men det er heller ikke målet med boka.
Liker også balansen mellom tristhet og festligheter. Man får litt av alt. Man blir også godt kjent med karakterene i den korte stunden fordi Oppskrift mot ånder som knuser ting er bare på 202 sider, svært overkommelig og lettlest, spesielt med tanke på at kapitlene er så korte.
En fin og festlig bok om samhold, vennskap og finne løsninger på noe som er uforståelig og vanskelig. Gjerne les den rundt Halloweentiden eller mens det fremdeles er mørketid.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
11:13, 26. februar 2023 Diskusjon: Lesehelgen 24- 26 februar 2023
Kan godt skjønne at du ga opp! Det løsner nå, så jeg leser den nok ut. Så spørs det om jeg blir enig med andre i at denne er en klassiker innenfor sin sjanger… Ha en fin søndag du og!
Hanne Midtsund som svar til Readninggirl30 :
08:23, 26. februar 2023* Diskusjon: Lesehelgen 24- 26 februar 2023
Jeg leser En vampyrs bekjennelser av Anne Rice. Jeg leser den sammen med instagram-bokklubben @draculbookclub, og leser den på engelsk. Jeg er glad i fantasy og så frem til den, men 1/3 inn (ca 100 sider), så føler jeg at jeg leser mest fordi jeg skal lese den og ikke fordi jeg ikke klarer å legge den fra meg. Vet ikke hvorfor, for den er i grunn godt skrevet. Har sett filmatiseringen med Tom Cruise og Brad Pitt, men husker ikke såå mye at det skulle ha noe å si. Syns jeg har kommet enda mer inn i historien nå, så da får vi se hva jeg ender med å synes om den til slutt.
Jeg har handla 3 bøker på mammut og bestilt en som var utsolgt. I tillegg er det i alle fall en til jeg muligens kommer til å kjøpe. Så jeg ender nok på 5 bøker, om ikke fler..
«Etter hvert som jeg nærmer meg femti, svekkes følelsen av alltid å ha mer tid til rådighet. Følelsen av at livet har enormt mange muligheter, at mange av dem vil kreve hardt arbeid og sterk vilje, men at jeg har det i meg, og kan velge. Følelsen av at det meste kan endres eller gjenopprettes, gjennomføres eller avsluttes, gjøres godt igjen eller gå seg til, at det alltid fins muligheter for en ny start, at jeg kan komme ut av gamle mønstre og tilbøyeligheter. Nå innsnevres mulighetene, livet lukkes, eller livet er som det er. Avfinne seg med det! Troen og håpet blir mer pålitelige. Det er for sent å lære seg sjakk eller et nytt språk eller lese Simone de Beauvoir eller Ulysses, for sent å tenke at jeg skal innta en annen rolle i et forhold til en mann. Jeg tror ikke lenger at jeg kan endre meg dramatisk, eller at noen andre kan det. Likevel er viljen min til det større enn noen gang, og kanskje også evnen.»
Da jeg startet på roman Mine barn av Trude Marstein, kjente jeg at det buttet imot. Så veldig forskjellig fra romanen Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. Min første tanke var: nå skal vi høre en navlebeskuende fortelling. Dette vet jeg ikke om jeg orker!
Romanen spiller seg ut over to dager på et torp i Sverige. Et feriehus som hovedpersonen Anja eier sammen med tidligere ektefelle Ivar som hun har to barn med: Lotte og Falk. Fra forlagets omtale av romanen:
«Det er juni, og Anja og kjæresten Pål er på vei til torpet i Sverige som Anja fremdeles eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal være dugnadshelg, kledningen skal vaskes og males. Ivar og samboeren Solveig er med, og alle barna er der.»
Alle barna: i tillegg til Lotte og Falk er Tuva kommet til torpet. Tuva som Anja har fra et forhold hun hadde før hun sammen med Ivar. Solveig har ikke barn. Tuva, som Anja har et anstrengt forhold til, er der sammen med kjæresten Adrian. Adrian er psykologistudent, og finner naturlig nok denne familiekonstellasjonen interessant. For selv om jeg sleit litt i begynnelsen ble også Trude Marsteins roman en god og interessant leseopplevelse.
Det er noe tidstypisk med fortelleren Anja. Tenker på Børresens sang om måkene som skriker: Skal ha! Skal ha! Hun fremstilles ikke usympatisk. Barna har og er verken vært vanskjøttet eller mishandlet. Tror at antipatien jeg kjenner for henne i begynnelsen har med Ivar å gjøre. Når jeg begynner å få et bilde av Ivar, slik Anja beskriver han, så jeg for meg Finn, kjæresten til Pørni (TV-serien). Bare det at jeg ikke så den herlige Pørni i Anja. Så hun ikke varsellampene lyse når hun traff Ivar. At hans personlighet kombinert med hans ønske om mange barn ikke lot seg kombinere med hennes drøm om å skrive bøker. I tillegg til full jobb i et bokforlag.
Men nå er det slik at Trude Marstein skriver innmari gode bøker. Etter hvert tok den analyserende delen av meg over for den dømmende, og det ble en god leseopplevelse. Med Anjas tilbakeblikk på livet sitt sammen med det som skjer på torpet disse dagene, var det ikke vanskelig å finne noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Og i romanen ligger det materiale til flere historier, og da tenker jeg særlig på Tuva. Hvordan har hun, med egne ord, opplevd sin oppvekst. Og hva med Solveig, hvordan opplever hun egen tilværelse med Ivar. Og hvordan vil Anja oppsummere livet ti år frem i tid. Konklusjonen min etter å ha lest Mine barn av Trude Marstein er at det er en god roman.
Jeg kan anbefale dette intervjuet med Trude Marstein på NRK: Trude Marstein stryker med lett hjerte. Det blir mer og mer spennende å lytte til hva juryen har å si til bøkene som er nominert til P2 lytternes romanpris. Nå har jeg lest tre bøker som jeg opplever er veldig forskjellig.
Delvis tegneserie og litt vanlig bok. Om å gå på ungdomsskolen og være tenåring og oppleve at vennene dine vokser fra deg.
Vond og sår om grensesetting og overgrep.
Ellen skal som vanlig være 3 uker hos pappa midt på sommeren, noen sier at pappa er syk, men han er bare annerledes. Eller...? Mye skjer denne sommeren og livet for Ellen blir aldri det samme igjen - og det er kanskje like greit?
Jeg likte denne boka veldig godt og anbefaler den gjerne til ungdomstrinnet.
BOKOMTALE: Gjøkungen av Camilla Läckberg. Leseeksemplar fra Gyldendal
Endelig kan vi reise tilbake til Fjällbacka, til Erica Falck og Patrik Hedström. Det har jeg savnet! En fotograf blir drept da han holder på å planlegge utstillingen sin. I tillegg blir det funnet tre døde personer på en privat øy utenfor byen. Erica og Patrik er som vanlig tett på, med hver sine oppgaver. Han som politi, hun som forfatter.
Dette er den ellevte boka i serien. Dessverre er ikke troverdigheten i historien på plass, og den blir nok litt for enkel og usannsynlig.
Jeg er en uavhengig bokomtaler som får leseeksemplarer. Omtalen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Vil du lese hele omtalen, og se hvilket terningkast jeg ga? Da kan du besøke nettsiden min, og lese artikkelen under.
Leseaase som svar til Torill Revheim :
09:42, 24. februar 2023 Diskusjon: Forslag til ny lesesirkelbok (LS2021) - En14
Jeg har lyst til å foreslå Alf Prøysen denne gangen.
Uten noen annen grunn enn at det er lenge siden sist jeg leste noe av ham.
Tekstene hans er utrolig gode, og har ofte dobbel bunn.
Den boka jeg egentlig har lyst til å foreslå er Folket i plassgrenda, som er en samling som inneholder det som er betegnet som 'de farligste' av Prøysens noveller.
Men jeg ser at som helhetlig samling ble den utgitt så sent som i 1992, så den faller kanskje utenfor kategorien.
Alternativt foreslår jeg da denne: Dørstokken heme, som ble utgitt første gang i 1945.
De fleste novellene i Plassgrenda er fra Dørstokken heme, så det blir nok mye av det samme.
Hanne Midtsund som svar til Torill Revheim :
04:58, 23. februar 2023 Diskusjon: Forslag til ny lesesirkelbok (LS2021) - En14
Jeg foreslår «Varulven» av Aksel Sandemose. Rett og slett ingen annen grunn enn at jeg aldri har lest noe av denne forfatteren tidligere og at jeg har veldig lyst til å lese noe av han!
Hanne Midtsund som svar til andrea skogtrø eggan :
04:41, 23. februar 2023 Diskusjon: Digital lesesirkel
Bli gjerne med i «Dystopisk lesesirkel» også! Du finner den ved å søke eller se nedover på diskusjonstrådene her. Ellers er det flere på instagram også.
Anne Lise Johannessen om Påskekrim 2023 av Myriam H. Bjerkli:
00:16, 23. februar 2023 Kommentarer: 1
BOKOMTALE: Påskekrim 2023 av 15 forfattere. Leseeksemplar fra Bonnier.
Påske + krim = sant. Det er et regnestykke som ikke kan løses på annen måte. I "Påskekrim 2023" får du servert 15 krimnoveller, av kjente og mindre kjente forfattere.
Det er er varierende lengde på novellene, og etter min mening er det spesielt tre av dem som utmerker seg positivt.
Jeg er en uavhengig bokomtaler som får leseeksemplarer. Omtalen er min personlige mening, som jeg ikke tjener penger på. Vil du lese hele omtalen, og se hvilket terningkast jeg ga? Da kan du besøke nettsiden min, og lese artikkelen under.
King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.
Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...
I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.
Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.
Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?
Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.
I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
