Bokelskere.no

Bok 3 i serien om Ruth Galloway. Jeg liker egentlig serien veldig godt, men samtidig er desåt noe med språket jeg ikke er sikker på om faktisk er sånn eller om det er oversettelsen som gjør det og dette har jeg reagert på i flere av bøkene hennes (har bare lest dem på norsk). Spesielt i begynnelsen er det et veldig - hva skal jeg si - mekanisk språk som virker på en måte veldig direkte oversatt ord for ord, slik at flyten i språket mangler. I tillegg har boka helt i starten to feil som gjør at det krøller seg helt ned under fotsålene hos meg og slike ting kan gjøre at jeg får lyst til å legge boken bort. Heldigvis ble det ikke flere så jeg tok fort opp tråden igjen. Det er en kommafeil - "En av mennene holder noe som ligner ganske mye på en stav, i hånden som han kjører ned i sanden med jevne mellomrom", her er kommaet helt feil plassert og det gnagde i hodet lenge etterpå. Og så kom denne like etter:"... en svær fyr uten hår som går under navnet Irske-Ted..." Denne er jo en tullefeil, men det står jo at det manglende håret hans kalles Irske-Ted og det blir for dumt. Jeg synes grammatikken skal være riktig!

Ellers er plottet godt, kanskje noen dødpunkter innimellom der det gikk litt sakte, men en grei krimroman alt i alt.

Veldig fin roman om forhold mellom mennesker i en vanskelig situasjon. Tematikken afasi når en er tospråklig, var interessant lesning.

Intetsigende og kjedelig, dessverre, for jeg har likt det meste av det jeg har lest av Ketil Bjørnstad

Enig! Jeg slet veldig med det der. Gikk nok minst 100 sider inn før jeg følte at det var mer interessant. Og ikke minst at jeg hadde lært meg navna på alle som var med..

Jeg kjenner jo Michael Andreassen bare fra P4 og "Skal vi danse", men gjennom denne meget åpenhjertige og sterke biografien ble jeg bedre kjent med ham.

Han forteller rått og usminket om hvordan alkoholen og rusen grep tak i ham alt i tenårene, at han i perioder har holdt seg unna da andre ting har gjort at han har klart det (forsvaret f.eks.), men at han til slutt var så langt utpå at barnevernet var inne i bildet. Ærlig fortalt, men han legger aldri skylden på noen andre for alt det han har gjort i fylla. Det fortelles med alvor og humor og jeg har gått mange turer med denne på øret og da forsvinner kilometrene fort uten at jeg legger merke til det.

BOKOMTALE: Skadedyr av Siri Fossing. Leseeksemplar fra forfatteren

Journalist Emilie Engen jobber fortsatt i Stranna Blad i Tvedestrand. Hun sliter med drapssaken fra forrige bok, og har fått posttraumatisk stresslidelse. En godt kjent mann i byen blir funnet druknet i et basseng. Ved første øyekast ser det ut som en ulykke, men hva skjedde egentlig? Emilie vil skrive artikkel, men underveis finner hun ting som ikke stemmer.

Dette er andre boka om journalisten. Forfatteren er selv journalist, og skriver bra. Hun har satt sammen en fin og realistisk historie.

Les hele anmeldelsen her

Der beskriver du min følelse også! For mye av alt, ønsker bare at det skal ta slutt.

Dette er min fjerde bok av Liane Moriarty. Tidligere har jeg lest Store, hvite løgner, Det Alice glemte, og Ektemannens hemmelighet. Jeg er ingen fan av bøkene hennes, men konseptene vekker ofte min nysgjerrighet, og hennes bøker er også lettleste. Men er Epler faller aldri hennes beste?

Mystisk forsvinning
Joy Delaney er en godt voksen dame, gift med Stan og sammen har de fire barn som nå er voksne. Sammen drev de en tennisskole, og barna deres var ivrige tennisspillere, men sluttet med det i voksen alder. En dag forsvinner Joy, noe som er ulikt henne. Mannen hennes påstår at hun har reist bort for noen dager, men noen finer mobilen hennes hjemme. Hvem reiser bort uten mobilen? Noe må ha hendt. I klassisk stil blir ektemannen mistenkt i saken, og barna deres har ulike meninger. Den ene halvpraten mener at han har gjort henne noe, mens de andre mener han ikke har det. Hvem har rett, og hva har egentlig skjedd med Joy?

Moriarty har selv sagt at hun er ingen thrillerforfatter, og det har hun jammen meg rett i. Bøkene hennes er vel spenningsromaner. Men hvor er spenningen? Dette er nok den svakeste boka jeg har "lest" av henne så langt. Jeg likte heller ikke Store, hvite løgner av henne som er blitt en Tv-serie og Ni vilt fremmede har jeg ikke lest ennå, som også er blitt en Tv-serie.

Mye livshistorie
Skjønner at tennis har vært en stor del av livene til denne familien, men det ble altfor mange tennisdiskusjoner, og jeg liker å bli kjent med karakterene og få bakgrunnshistorier, men her får man hele livshistorien på nesten alle, og det ble veldig langtekkelig. Jeg har rikelig av tålmodighet, og liker å bli kjent med karakterene jeg leser om, men denne gang ble det vel detaljert. Jeg er heller ikke interessert i å høre om sexlivet til godt voksne mennesker.

Syntes denne spenningsromanen var mer preget av familiediskusjoner og veldig lite fokus på selve forsvinningssaken som havnet noe i bakgrunnen. Noe som var litt rart. Det er noe avhør her og der, men ikke mye. Så følte på ingen måte at dette var en spenningsroman. Kunne ikke kjenne på noen spenning i det hele tatt, og karakterene var svært lukket. Man nådde ikke helt frem til dem, eller ble så godt kjent med dem, til tross for de mange bakgrunnshistoriene. Dette ble bare kjedelig. Jeg hørte denne på lydbok og det tok lang tid før jeg ble ferdig med den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Brutal og rå, men samtidig fin skildring av en ung kvinne i Paris i 1963. Hun har blitt uønsket gravid og vil ta abort, noe som ikke er enkelt i en tid der abort er forbudt og hun må finne en klok kone som kan hjelpe henne. Penger har hun heller ikke. Gripende og fint fortalt.

Noen ganger leser man om et vanskelig tema i en bok, og uansett hvor sårbart det kan være, er ikke et vanskelig tema alt.

Uventet møte
En kvinne drar til Tyrkia etter mye stress. Ekteskapet er ødelagt og Bjørn har funnet seg en yngre dame. Den navnløse karakteren drar på ferie for å ta vare på sin mentale helse. Der møter hun Leon. Hun tror først han er fra Tyskland, men han er fra Nederland. De to finner fort tonen sammen, og begge har opplevd noe vondt. Etter ferieturen bestemmer de seg for å møtes jevnlig for å bli bedre kjent. De bor sammen etter at hun tar ut permisjon fra jobben. Se hvordan det går. Sønnen blir igjen i Norge, men besøker dem når han kan, for å tilbringe tid med moren sin og for å bli bedre kjent med Leon.

Etter hvert som tiden går, opplever hun andre sider av Leon. Den varme Leon blir mer og mer borte, i stedet går hun på nåler, fordi han er humørsyk og manipulerer ofte det hun sier og gjør. Har hun gjort rett valg, eller er det på tide å komme seg tilbake til Norge?

Er det mulig å gå fra noen man er glad i?
Alt han sa tar opp som nevnt et sårbart tema som noen kan kanskje kjenne seg i igjen i. Mange har nok vært i forhold der man har opplevd psykisk vold og opplever det likevel som vanskelig å forlate partneren. Mye på grunn av dårlig samvittighet og et naivt håp om at det må bli bedre. Det er en kompleks situasjon som mange ikke forstår når man ikke har opplevd det selv.

Skjønner hva forfatteren vil med denne romanen, men for min del ble Alt han sa svært tørr og monoton. Denne Leon virket noe pompøs, spesielt med tanke på replikkene sine, men man skjønner fort hvorfor. Hadde heller ikke helt sansen for språket som virket som en slags oppramsing. Jeg fikk heller ingen følelser for karakterene. Romaner er ikke det jeg leser mest. Det kommer an på tema. Men som sagt, selv om temaet er både viktig og aktuell, var det ikke en bok for meg. Den inneholdt for mange irritasjonsmomenter. Jeg sier det ikke for å være kjip eller for å ødelegge for den som skal lese boka, men syntes romanen ble vel enkel, både når det gjelder innholdet og avslutningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Roman The Swimmers av Julie Otsuka ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023 med tittelen Svømmerne. Den begynner slik:

«Bassenget ligger dypt under bakken, i et digert hulelignende lokale, flere meter under byens gater. Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede - de vanlige plagene på bakkeplan. Andre blant oss er ansatt på høyskolen i nærheten og liker å ta lunsjpausen der nede, i vannet, langt borte fra kollegaers og dataskjermers stirrende blikk. Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme. En av oss — Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium - kommer hit fordi hun alltid har gjort det. Og selv om hun kanskje ikke husker koden til låsen på garderobeskapet, eller hvor hun la fra seg håndkleet, vet hun godt hva hun har å gjøre så snart hun er i vannet. Svømmetakene hennes er lange og myke, frasparket sterkt, hodet klart. «Der oppe», sier hun, «er jeg bare én av mange gamle damer. Men her nede, i bassenget, her er jeg meg selv.»

Halve romanen er om svømmerne. Andre halvpart er om Alice, hvordan hun etterhvert forsvinner ut av livet. Må plasseres på et hjem med andre demenssyke.

«Det finnes ikke noen «mening» eller noe «høyere formål» med lidelsen din. Den er ingen «gave» eller «test» eller en anledning til personlig vekst eller endring. Den kommer ikke til å helbrede din rasende, sårede sjel, gjøre deg til et snillere, mer barmhjertig menneske, eller mindre fordømmende overfor andre. Den kommer ikke til å gjøre dine betalte omsorgsytere det spor edlere («Hun er en helgen»), eller berike livet til dem du har rundt deg, og som alltid har elsket og tilbedt deg. Den gjør dem bare triste. Den bringer deg heller ikke nærmere noen høyere værenstilstand eller frigjør deg fra trivielle bekymringer. Om du brydde deg om vekten din før, kommer du til å bry deg om vekten din nå («Jeg erfortsatt alffor tjukk», vil du si). Det eneste den vil gjøre med deg, er å føre deg nærmere din egen uavvendelige slutt.»

Forlaget siterer en av anmelderne slik:

"Otsukas prosa er både mektig og dempet. Hun ramser opp, ja, nesten messer fram lister som først virker beskjedne og hverdagslige, helt til du kommer til slutten av avsnittet og plutselig sitter der forbløffet over hva hun har fått til, og med detaljer så vakre at du får klump i halsen"

Jeg synes det er slik jeg opplevde å lese romanen. Klumpen i halsen bare vokser. Tror ikke jeg har lest en så god og lavmælt fortelling om hvilken sorg demens må være for den som rammes og for de pårørende. Julia Otsuka forteller i et intervju at hun moren hadde demens og døde i 2015.

Omtale fra dette blogginnlegget

Superspennende med et klart varsku for hvilket samfunn Frankrike holder på å skape seg - anbefales varmt!

Bjerkeli leverer igjen. Noen ungdommer finner et hode i en container og politioverbetjent Håkon Haakonsen kjenner umiddelbart hodet igjen fra en sak for mange år siden. Offeret hadde en datter, men hvor er hun? Saken blir mer og mer grotesk og får verre forgreininger enn Håkon kunne forestille seg i sine verste fantasier...

Etter å ha hørt bl.a. Jens Kvernmo stadig vekk nevne denne boka som den boka som virkelig gjorde ham interessert i friluftsliv måtte jeg til slutt lese den og da falt valget på å høre den på lydbok. Det har vært en fest og jeg har gått mange fine turer mens jeg har hørt på denne og kjørt hundespann, jaktet rein, lært litt om nordamerikas indianere for 100 år siden og mye mer.

Veldig interessant tanke!

Veldig lettlest og fengende historie, med en helt uventet og uvanlig slutt. Ble nesten litt irritert over slutten, må lese neste bok!

I bet store og hele handler det om oppdrettsnæringen, men på en tragikomisk måte. Tre brødre i nærheten av Brønnøysund har tjent seg søkkrike på oppdrettslaks, så når det begås en sabotasje mot anlegget, blir det krig. Den enslige sabotøren søker tilflukt innerst i en fjord, og støter på en eremitt i samme slengen. En advokatfullmektig fra Bærum av alle steder, blir sendt nordover for å roe gemyttene, uten nevneverdig hell.

I begynnelsen er det moro, og man tar seg i å humre oppi all galskapen, men etterhvert blir det for mye av det gode. Det blir kjedelig og man vil bare bli ferdig med det hele. Avslutningen var heller ikke mye å skrive hjem om...

Julia og Will er det perfekte par. Rike, vakre og vellykkede. Den irske øya er den perfekte kulisse for bryllupet deres. Ganske fort viser det seg å bli langt mer dramatisk enn noen av dem kunne ønsket seg.

En skikkelig god krim. Enda bedre enn den forrige, "Jaktselskapet", som også var god. En sidevender av de sjeldne, full av sjokkerende hemmligheter som får deg til å gispe. Anbefales på det sterkeste!

Å fyttikatta! Thomas Baggers første bok i denne nye krimserien river i fletta! Grotesk, blodig, spennende og uventet så det holder! Gleder meg vilt til neste bok som etter sigende kommer høsten 2023.

Ikke for sarte sjeler denne her altså, du er herved advart.

Ferien min var over skjærtorsdag. Skal på natt tre av fire nå straks. Har fått lest et par bøker tidligere i påska. Nå leser jeg Landstrykere av Hamsun sammen med lesesirkel her inne. Kommet ca 1/3 uti og begynner virkelig å forstå at han ble så stor. Mektig språk og beskrivelser.

God påske videre!