Denne boka kommer ikke opp mot hennes andre bok Hjem i tide. Den hadde nerve og var god underholdning mens Huset ved elven var mer forutsigbar og ikke så original synes jeg.
Dette er forfatterens andre roman om en sterkt funksjonshemmet gutt, om alle utfordringene rundt det å gjøre ham til lags og å gi han et verdig liv. Nå velger jeg å tro at det er den samme gutten forfatteren har hatt i tankene i begge bøkene, til tross for at gutten har fått ulikt navn og selv om familien rundt ham heller ikke er den samme.
I den første boka var gutten i småbarnsalderen, han hadde også yngre søsken. Det var da mora som bar alle byrdene og ansvaret med oppdragelsen. I denne andre boka er gutten enebarn og rundt seg har han flere voksne som burde kunne være omsorgspersoner. Men her oppstår vanskene. Guttens mor, Lea, har nå helt gitt opp. Hun er alenemor og satt med hele ansvaret mens Benjamin, som gutten her heter, var liten. Men litt etter litt kom Rakel, storesøstra til Lea og hennes daværende samboer inn i bildet. Så forsvant samboeren, og Rakel påtok seg hele ansvaret fpr Benjamin alene. Det er ikke noen lett oppgave, for Benjamin er uten språk, men fysisk har han rikelig med krefter. Han har en tendens til å rive ned og grise til alt rundt seg.
Men Rakel klarer brasene. Hun er et plussmenneske til tusen, takler både jobben som lærer, holder huset i skjønneste orden og har kustus på Benjamin så langt råd er når han ikke er på skolen eller avlasting. Lea derimot har lagt seg syk. Hun orker ingenting, verken jobb eller privatliv. Den tredje søsteren, som er en del år yngre, har utdannet seg til lege og har mann og to små rolige barn. Linda, som hun heter er ellers svært lite legeaktig av vesen. Hun distanserer seg så langt hun kan fra Benjamin og er den første til å fordømme og anklage sin syke søster. Så har vi Benjamins besteforeldre (foreldrene til de tre søstrene). De er i fullt vigør, men når det gjelder Benjamin, unndrar de seg ethvert ansvar. I stedet dukker de stadig opp hos Linda for å hjelpe til med de to små.
Hele situasjonen kulminerer og får en heller komisk undertone den dagen da også Rakel har fått et slags sammenbrudd. Hun har vært med på en utskeielse, man ikke skulle tiltro henne, og er ikke hjemme da Benjamin blir kjørt hjem etter et avlastingsopphold. Det hele ender med at gutten blir plassert hjemme hos Linda der også besteforeldrene er på besøk (mens Lea selv hårdnakket har erklært at hun har spysjuke). Det er lattervekkende å lese om hvordan de fire voksne står der lamslåtte og forskremte og skal ta imot den funksjonshemmede gutten. Kostelig!
Spenning fra første til siste side og en ny vri gang på gang. Kan ikke gjøres stort bedre enn dette.
Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.
Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.
En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?
Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.
Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?
Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.
Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.
Fra min blogg: I Bokhylla
Zeph legger potene på knærne hans, legger hodet på skakke, et helt barnehjems bedende blikk i øynene.
Da er romanen Hjem fra krigen på 473 sider lest. Jeg er ikke den eneste som leste serien som barn. Det samme forteller forfatteren av boken som jeg skrev om i dette innlegget at hun gjorde:
Lese: en liten bok om store opplevelser av Kari J. Spjeldnæs – interessant bok som fremmer leselysten
Godfølelsen er veldig til stede når jeg leser bøkene nå også. Jeg misunner Mazo de la Roche f. 1879 som hadde evne og vilje til å skrive bøkene i serien. Det ble en suksess. Tenk om noen kunne sett potensialet til å filmatisere historien…
I bok nr. 13 er vi kommet til 1943. Unge Maurice Whiteoak f. 1926 kommer hjem til Canada fra Irland der han har bodd hos en slektning:
«Da den første sommeren i Irland var over, kom krigen. Nå hadde den vart i fire år. Tross alle brevene hjemmefra hadde Maurice følt seg uendelig fjernt fra krigen, like fjernt som fetter Dermot. Selv da faren og onklene hadde reist ut for å være med og kjempe, selv da han fikk høre at hans far var tatt til fange i Tyskland, hadde han følt seg fjernt fra krigen og fortsatt sitt fredelige liv sammen med sin lærer og den gamle fetteren.»
Fetteren og velgjøreren Dermot Court er nå død, og Maurice arver Dermot når han blir 21 år.
I løpet av krigen er onkel Maurice, gift med tanten Meg, død. Faren Piers kommer hjem etter hvert med et ben mindre. Patriarken Renny på Jalna kommer også hjem.
Det er mye som skjer, ikke minst fordi Meg selger huset til en initiativrik investor Clapperton som skaper mye støy med sine planer for eiendommen. Den unge Adeline f.1930 tegner å ha arvet utseende fra sin farmor og en sterk vilje av sin far. Når boken slutter, er året 1945. 2. verdenskrig er over og et nytt familiemedlem er kommet inn i familien, Dennis, sønnen til Finch.
Nå har jeg tre bøker igjen av serien på 16 bøker. I tillegg må jeg lese ferdig biografien av Mazo de la Roche. Den må jeg prioritere å lese i sommer og høst.
Spennende om gamle norske skikker og tradisjoner, kulter og helgedyrkelse. Men det er en grov feil i boka, vi som jobber i bibliotek har ingen mulighet til å søke opp hvilke bøker våre lånere har lånt gjennom årene... Vi kan kun se det som lånes nå. Men ellers - spennende og interessant.
Snart skal Ingrid og Jan feire sølvbryllup. Ingrid er egentlig drittlei det meste - lærerjobben, folk på trikken, de voksne sønnene som ikke løfter en finger hjemme, og hun lurer på hva som egentlig er meningen med det hele. Helst vil hun bare få være i fred, men det stilles krav til henne både her og der. Jan har dessuten fått ny jobb, og er lite hjemme, men er full av energi når han først er til stede. Så møter Jan Hanne på byen. Hun er en kollega, er 15 år yngre, men Jan har ikke "sett" henne før nå. Det ene fører til det andre, og snart må noen ta tak før alt går over styr, men hvem av dem orker?
Godt skrevet med snert, og satire. Interessant, og til tider gjenkjennende om gnisninger både hjemme og ute.
Det blir nesten feil å notere at jeg har lest boken for denne ble skummet gjennom når jeg var halvveis. Irriterende nok kjøpte jeg to bøker av denne forfatteren siden jeg har likt tidligere bøker. Men dette var en syltynn historie.
Det som er så fascinerende med denne kvartetten er hvordan Smith klarer å mikse sammen fortid/nåtid,både fiktive og virkelige hendelser med fiktive karakterer og virkelige personer. Måten hun fletter det hele sammen på slik at det blir til en helhet som både gir mening og som fungerer så godt sammen er intet mindre enn imponerende.
Ali Smith avslutter the seasonal quartet med denne romanen og hun avslutter som hun begynte, med stil for dette er mesterlig utført!
Les gjerne hele omtalen min her.
Andre bok om Agathe, som bare vil ha en vanlig familie, og å få vite hvem faren hennes er.
Agathe har blitt 16 år, og skal starte på Hartvig Nissen. Hun har kommet inn på musikklinja, og vet at hun burde være lykkelig, men skolestarten blir ikke som hun hadde tenkt seg. Kusinen i Frankrike, Madeleine, har smittet henne med melankolien sin. Selv om hun er forlovet, er ikke Madeleine lykkelig. Agathe skjønner det ikke. Hun vil skynde seg å bli voksen, så hun kanskje kan forstå både kusinen og moren. Musikermoren til Agathe bor i København med elskeren sin. Madeleine mener at Agathe må få seg kjæreste, men starten på Agathes kjærlighetsliv, blir litt for mye av det gode.
I stedet kaster Agathe seg ut i politiske diskusjoner, og hovedstadens uteliv. Kanskje hun kan forstå både venninnene og moren bedre når hun nå får litt mer erfaring.
Og hva med vennen, Leon/Knut? Kan Agathe hjelpe ham og familien til å bli det de en gang var?
Nok en medrivende bok fra Toril Brekke. Hun skriver godt, og gjenkjennende om ungdomslivet og familieforviklinger.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
10:08, 10. juni 2021 Diskusjon: Dystopisk lesesirkel på Bokelskere.no
Vil det bli en egen diskusjonstråd for denne også?
Mitt forslag er denne gangen boka Skår av Tommi Kinnunen (kanskje en litt mindre kjent og lest roman av den ellers så høyt skattede finske forfatteren. Boka som kom ut i 2019, er ganske tynn. Den tar for seg tre forskjellige dager i livet til tre voksne mennesker i en søskenflokk. Handlingen utspiller seg i en liten bygd i Finland der alle arbeider på stedets eneste arbeidsplass, et stort glassverk der det lages de mest kostbare og kunstferdige håndblåste glassgjenstander. Handlingen foregår på midten av 1900-tallet. Det er stor fattigdom blant folk, og disse tre søsknene har ekstra byrder å stri med, alt i stor kontrast til det berømte glassverket og dets rike eiere.
Noen ganger finner man påfallende likheter mellom to bøker. Man merker det når det er kort yid mellom lesingen av de to. Sikkert helt tilfeldig, men likevel ganske så påfallende.
Forrige boka jeg leste var «Gullungen» av den britiske forfatteren C.J. Tudor. Da jeg nå leste boka til Næss, fikk jeg i starten en sterk følelse av déjà vu. Begge finner sted i en småby, forhatt av bokas hovedperson. Likevel vender de begge tilbake hit, den ene av indre påtrykk, den andre av et tilsvarende ytre. I begge bøkene er det en fiendefamilie som gjennom generasjoner har hatt stor makt og som i høyeste grad misbruker denne makten. En forsvinningssak spiller en stor rolle både hos Tudor og hos Næss. De forsvunne er jenter, og da de hos begge dukker så uventet opp igjen, er de blitt temmelig forandret.
De forsvunne er i Næss sin bok en tenåringsjente. Hun har vært på korøving i kirken og kommer aldri hjem. Senere får vi vite at hun motvillig hadde blitt med i bilen til Axel, klassekamerat fra den mektige familien. Underveis hadde gutten utøvet voldtekt og den høyst traumatiserte jenta, Carina, hadde oppsøkt presten fordi hun trengte å prate med en hun stolte på. Men presten var slett ikke slik Carina og andre trodde. Han tok henne med til Sverige, og der ble hun utsatt for enda verre ting. Underveis i boka får presten smake hevn av den aller verste sort. Noen år senere blir så Axel funnet drept. Det skjer flere drap i løpet av boka, noen planlagte og andre som resultat av en oppstått dramatisk situasjon.
Saken skal etterforskes, og kriposetterforsker Harinder Singh blir motvillig sendt til småbyen fordi han har vokst opp der og skulle kjenne forholdene. Harinder er av indisk herkomst noe han ble mobbet for i barndommen.
Forøvrig har boka naturligvis en dobbelt betydning. Nåtidshandlinga utspiller seg i påskeuka. O det som da foregår er alt annet enn stille og rolig.
Sist sett
