Denne fenget meg ikke helt. Hovedpersonen gjorde litt mye rart synes jeg og det ble for springende handling og for sært.
Dette var litt av en koloss. Om forfatteren hadde strammet litt inn på krig og politikk hadde dette vært en sterk femmer, men det ble veldig langtrygt og spesielt den siste tredjedelen. Tror jeg må vente litt med oppfølgeren.
Til tider spennende, men litt avansert plott. Jeg sliter med å skille de franske navnene fra hverandre, så karakterene satt ikke helt
Det er nedstengning i Lagos på grunn av pandemi. Høres det kjent ut?
En turbulent tid
En mann med det rare navnet Bambi blir kastet ut. Liker ikke å gjøre narr av navn, men man kan vel det når det gjelder karakterer i en bok? Dama hans har funnet noe på telefonen hans som hun ikke liker, og viser ingen nåde. Hun er snill med å hjelpe ham ut av døra. Han ender opp hos tanten sin som bor i en bungalow. Hun bor der med et nyfødt barn. Bambis onkel døde for litt siden, men hans elsker bor der sammen med tanten av en eller annen grunn. Bambi vet ikke hvor ellers han skal gjøre av seg, og selv om han kommer innom litt brått på, får han bli. Han kjenner onkelens elsker fra før, men later som ingenting til tanten. Hvordan kjenner han onkelens elsker tidligere? Etter noen få dager i bungalowen, blir stemningen svært så anspent av mange grunner. Ting blir ikke bedre da begge kvinnene hevder at de er moren til nyfødte gutten. Hvem skal han stole på?
Begrenset tid og lengde
Boka er svært kort på 123 sider og kan også beregnes som en novelle i grunn. I horrorsjangeren har bøker på størrelsen med en novelle blitt svært så populære, og det virker som om flere sjangere satser på det også. Selv foretrekker jeg store bøker, for de er lettere å lese og leve seg inn i. Med korte bøker som fint kan leses på få timer eller dager, opplever jeg ofte som seige, og som aldri kommer ordentlig i gang, før man blir kastet ut av boka igjen. Slik opplevde jeg også med Han er min. Baksideteksten virket fiffig og deler av handlingen er også det, og jeg likte dysterheten i bungalowen, som blir forsterket i takt med dagene.
Bambi føler en beskyttelsestrang på vegne av den lille gutten, for hver dag han tilbringer tid med de to kvinnene, føler han tvil om mye, og vet ikke hvor mye ansvar de egentlig bør få, uansett hvem som er moren til gutten. Han føler et slags bånd til gutten og blir svært ansvarsfull på få dager, mens han prøver å motstå savnet etter kjæresten som foreløpig har kastet ham ut. Og er det trygt å bo der sammen med tanten og den andre kvinnen, eller blir tilstanden verre for hver dag som går?
Mer kan jeg egentlig ikke si så mye om boka med tanke på at den ikke er så stor, og det blir da begrenset hva man kan fortelle. Har sett en god del like boka, men selv er jeg ikke helt der, selv om jeg ville like den. Spesielt siden jeg likte Min søster er seriemorder som jeg leste i fjor. Fikk sansen for både humoren og galskapen. Han er min har et lite snev av begge deler i seg, men manglet den lille snerten. Syntes Han er min ble mye tammere enn hennes forrige bok. Forventer jo ikke at en forfatter skal skrive en lignende bok hele tiden, men savnet mer av særheten i Han er min. Syntes både karakterene og handling ble noe tamme og fraværende. Jeg ble ikke helt engasjert. Syntes heller ikke at slutten var helt troverdig. En fin bok å få med seg hvis man vil lese noe kjapt og med stor font, men rakk ikke helt å leve meg inn i handlingen før det hele var over. Noe som er synd.
Er ikke meningen å virke kald. Likte dysterheten i bungalowen og utviklingen til hovedkarakteren, men brydde meg ikke særlig mye om historien. Det ble litt for slapt og lettvint.
Fra min blogg: I Bokhylla
En liten diktsamling om å bli forlatt av en mor som tar livet sitt. Om naturen, som kan være vanskelig å forstå.
Noen dikt berørte, men for det meste, fattet jeg lite. Dette er ikke min favorittsjanger, men i august er det samlesing av denne i En slags bokklubb. Uansett bra å bli utfordret.
Hulda er politietterforsker, og karrieren synger på siste verset. Ved årets utgang står pensjonisttilværelsen for tur. Dette er noe hun har skøvet foran seg, for Hulda elsker jobben sin. Da Huldas overordnede framskynder det hele, og gir henne kun to ukers varsel, faller verden sammen. Som plaster på såret, får hun velge seg en uløst sak å pusle med de siste dagene.
Hulda trenger ingen betenkningstid. Saken med den kvinnelige, russiske asylsøkeren som druknet for et år siden, har plaget henne. Det var ikke Huldas sak, men hun fulgte med fra sidelinjen. Alexander, etterforskeren som hadde ansvaret, var tydeligvis overbevist om at det hele dreide seg om selvmord. Allerede på Huldas første dag av etterforskningen, finner hun mangelfull informasjon, og store hull. Alexander er merkelig irritert på at Hulda nå gjenopptar saken hans, og flere Hulda snakker med virker å ha ting å skjule.
Ganske snart finner Hulda ut at en annen kvinne forsvant samtidig med den russiske asylsøkeren, og Huldas liv henger plutselig i en tynn tråd.
Mørk, islandsk krim. Lettlest og fengende.
Ble kåret til en av de 100 beste krimbøkene utgitt etter 1945 av The Times.
Veldig spennende, spesielt mot slutten. Boken kunne vært kuttet ned litt, det ble litt omstendelig, men med et godt plott og god karakteroppbygging så ble det en flott leseopplevelse
20 år gamle Mikage er alene i verden. Foreldrene døde for flere år siden, og nylig gikk bestemoren hennes bort. Bestemorens blomsterhandler, Yuichi, overtaler henne til å bo hos ham og moren en stund. Moren til Yuichi, Eriko, er en vakker og spesiell dame. Hun jobber kun om natten.
Mikage får sove på en deilig, stor sofa, og har utsikt til favorittrommet - kjøkkenet. Mikage elsker å lage mat, og en god stund camper hun hos Yuichi og Eriko. Da hun, uventet, får en ettertraktet jobb, flytter hun ut.
Da hun hører fra Yuichi igjen, kommer han med en sjokkerende nyhet.
En liten, og søt bok, full av kjærlighet til mat, og menneskelig varme.
Leses i Elidas 1001-lesesirkel, der vi denne måneden skal lese asiatiske forfattere.
Martin Berg og Gustav Becker treffer hverandre på skolen, og de blir nesten som en enhet å regne. Gustav maler, Martin skriver. Ungdoms-og studentlivet deres preges av fester, fortvilelse over pensum og lærere, og en og annen jente.
Martin finner sin Cecilia, og får 2 barn; Rakel og Elis. Uten forvarsel reiser Cecilia fra familien, og ingen hører fra henne igjen. Hun er, og blir et mysterium, og spesielt for Rakel, som nå studerer psykologi.
I Gøteborg skal det være en retrospekt utstilling av Rakels gudfar, Gustav Beckers, kunst fra 80-tallet og mot nåtid. Plakater henges opp over hele byen, og på dem vises Cecilias ansikt. Rakel får ikke fred for den forsvunne morens åsyn, og Martin går inn i en livskrise av dimensjoner.
En koloss av en debutbok, som har fått stående ovasjoner i pressen. Den fikk også Augustprisen i 2020.
Velskrevet og interessant historie med en god del twister underveis.
Oscar er forsvunnet fra en tilsynelatende vellykket familie, men foreldrene reagerer så merkelig. Her er ting virkelig ikke det man skulle tro når man begynner å skrape i overflaten!
Liker godt Katrine Engbergs bøker, men her savner jeg Esther som har hatt en mer fremtredende rolle i de foregående bøkene, hun blir skøvet mer og mer i bakgrunnen og det synes jeg er synd. Hun kunne bidratt til mer liv og røre om forfatteren hadde sluppet henne mer til!
Bok nr. 2 i serien om tvillingene prinsesse Margrethe og kronprins Karl Johan - jeg liker disse! Den første boka dreide seg mest om Lena og Karl Johan (Kalle), denne handler om Margrethe som kanskje ikke har det så enkelt allikevel selv om hun tilsynelatende har alt man kunne ønske seg.
"Dette var veldig fascinerende lesing fra start til slutt. Det er imidlertid ikke et dikt man kan lese i et jafs, til det er det for mye å reflektere over underveis. Jeg vil tro at de første delene av diktet er de hun skrev først men siden disse er endret mange ganger i årenes løp så er det ikke så enkelt å få øye på utviklingen forfatteren har hatt underveis. Når det er sagt så endrer det seg noe likevel for nesten halvveis blir det mer tettskrevet på hver side i en periode. Hun blir også noe mer insisterende og messende i formen, og mot slutten kan noe av teksten fremstå nærmest som en religiøs tekst, som små bønner eller klagesang om du vil.
Hun skriver fragmentert og det er helt greit siden hun beskriver et helt liv ut over disse sidene. Hun skifter også ofte tema for best som hun ligger og beføler seg selv får vi beskrivelser av landskap og miljø som kanskje er typisk for Mexico, eller hun messer videre om noe annet.
Noen ganger virker det som det kommer andre røster til, jeg betegner det som hun slipper til historiene til formødrene sine, gir de en stemme også.
Hun blir sammenlignet med både Clarice Lispector og Alejandra Pizarnik som også har den samme forhistorien som Gervitz med tanke på at de er av jødisk herkomst og har flyktet fra hjemlandet sitt. Har lest noe av Lispector og ser til en viss grad hvorfor de sammenlignes.
Hun skriver rått og det er mye redsel, frykt og lengsel(etter fysisk kjærlighet men også etter kjærliget fra moren) å spore her. Det er også vakre beskrivelser av landskap og miljø. Mange sterke sekvenser og noen få hvor tårene trillet frem."
Dette og mer til skriver jeg i omtalen min som du kan lese her!
Sist sett
