Oskar Brattenschlag er nå bosatt i London med sin kone, Ada. Året er 1909. Denne dagen har han og Ada 10 års bryllupsdag, og han har gått tidlig fra jobben ved ambassaden for å kjøpe gave. På veien blir han tilsnakket av en kar som kaller seg Powell. Han tipser Oskar om en antikvitetshandel hvor det befinner seg en skorpionbrosje. Oskar må skynde seg, sier Powell. Verdens ondeste mann vil nemlig også ha kloa i den, og han er på vei. Handleturen blir en særegen opplevelse for Oskar. I butikken finner han også en tarotkortstokk. Han kjøper både den og brosjen, men ikke uten ubehageligheter. Verdens ondeste mann, Aleister Crowley, kommer faktisk også til butikken, og han blir rasende når han skjønner at Oskar har kommet ham i forkjøpet.
Etter denne handleturen bærer det avgårde med merkelige og mystiske hendelser. Heldigvis ankommer Sebastian Lagergren fra Norge, men selv han må innrømme at dette ikke er noe «barneskirenn».
Nok en fornøyelig krim med det umake paret i hovedrollene. Forholdet deres minner litt om Watson og Holmes. Litt vel langdryg til tider.
BOKOMTALE: Vokterne av Svein Gudbrandsen. Leseeksemplar fra forfatteren
Førsteinspektør Frank Larsen har mistet kona si, og føler seg litt nedstemt og ensom. Han blir oppsøkt av en mann som kaller seg inspektør Sahlin, og sier at han er fra svensk politi. Det viser seg å være mange døde gutter på svenskegrensa, og flere prostituerte er druknet i Nidelven. Sammen med journalist Amanda, som også er en god venn, begynner han å gjøre undersøkelser.
Dette er forfatterens debutbok. Selv om jeg ikke helt tror på handlingen, så er det en spennende historie, og en fin debutbok.
Likte ikke måten den er skrevet på rett og slett, så den ble kjapt lagt bort.
Heivoll skriver så godt. Dette er ingen page-turner med rivende handling, men den bølger seg fremover rolig og følsomt, med vakkert språk og fine refleksjoner.
BOKOMTALE: Påskekrim 2022. Leseeksemplar fra Bonnier
Her har du det perfekte lesestoffet for påskeferien. I boka er det femten grøssende påskenoveller. Ingen av dem har vært trykket tidligere. Novellene er av varierende lengde, og det er mange som er veldig gode.
tuhamre som svar til Terje Rønning :
11:26, 15. mars 2022 Diskusjon: Terje Rønning om Mios blues av Kristina Ohlsson av Kristina Ohlsson
Jeg er delvis enig med deg. Også jeg synes at Mios blues var mindre god. Nå har jeg lest flere av bøkene til Kristina Ohlsson. Noen av dem er mye bedre, bl.a. en som handler om flykapring, Paradisoffer. Du kan jo prøve den.
Ble litt for enkel, med for enkle løsninger synes jeg, men moralen med at man ikke skal mobbe er dessverre evig aktuell da.
Noen ganger er en god, gammeldags spøkelseshistorie det man trenger.
Jeg leser ikke horror for å bli skremt, for når man når en viss alder, er det lite som påvirker. Nå ser jeg heller etter horror med god historie, dyster stemning og kanskje inneholder noen creepy scener.
Isolert og klaustrofobisk sted
Handlingen er fra 1860 og tjuefire år gamle Elspeth Swansome ankommer Scottish island of Skelthsea som er et øde og småtrist sted. Båt til fastlandet drar til faste tider og sjeldnere da det er værkrevende sesonger. Det er et sted hvor alle kjenner alle da det ikke er mange innbyggere. Elspeth har søkt og fått jobb som barnepike for ni år gamle Mary. Mary har sluttet å snakke etter at tvillingbroren William døde. De andre håper at Elspeth vil gjøre underverker og kanskje få jenta til å åpne seg for omverdenen igjen. Hvordan William døde, er det ingen i huset som vil snakke om. I huset opplever Elspeth en trykkende stemning, og ofte føler hun at hun ikke er alene, når hun egentlig er det. Og hvorfor hater den ene hushjelpen Greer henne? Hvem står utenfor døren hennes hver kveld og nynner den samme, uhyggelige melodien? Etter hvert gir både huset og stedet henne klaustrofobi. Klarer hun å holde ut og vil hun få jenta til å snakke? Er hun stum på grunn av brorens død, eller skjuler hun noe?
Ikke nok med det. Av og til hører Elspeth en slags plystring. Er det på grunn av vinden? Kommer det fra sjøen, og er hun den eneste som hører det? Er det noe hun bør bekymre seg for?
Netley er debutant og boka ble utgitt i fjor. Den er ikke så godt synlig, men fortjener flere lesere hvis man liker horror i gammeldags stil. Som nevnt, det er ingenting som er nifst eller skremmer lenger. Spesielt ikke når man nærmer seg førti år og er oppvokst med horror og slashere. Men Netley skriver godt for hun får frem de gotiske elementene på en troverdig måte. Noen ganger er det nesten som å befinne seg på det småtriste stedet og føle på spenningen mellom karakterene. Liker også godt forholdet mellom henne og hushjelpen Greer som er meget anspent og man lurer på egentlig hvorfor. Er det på grunn av at hun er ny, er det sjalusi eller noe annet? Man blir nysgjerrig på de fleste man leser om, også de som ikke tilhører familien. Er også svak for familiehemmeligheter.
Creepy nynning
The Whistling byr ikke på noen original historie, men det er jo uansett vanskelig å finne i vår moderne tid, men likevel er dette en god historie som tar oss med tilbake i tid, byr på en mørk og dyster atmosfære og den har også noen creepy scener. Ikke at jeg - måtte - legge - meg - med - lyset - på - scener, men noe småuhyggelige er det, spesielt de scenene med den nynningen. Hadde ikke orket at noen nynnet den samme melodien utenfor min dør hver bidige kveld.
Fin horror med mye stemning og gode karakterbeskrivelser. Fikk bare ikke helt sansen for slutten da den ble noe åpenbart og veldig hastverkaktig. Det ødela noe av den krypiske stemningen jeg likte så godt tidligere i boka. Savner å lese avslutninger som gir meg gysninger. Revival av Stephen King er en av de mest gyselige avslutningene jeg har lest de siste ti årene.
Fra min blogg: I Bokhylla
Rufsetufsa som svar til Harald K :
18:56, 13. mars 2022 Diskusjon: Rufsetufsa om Crux av Sven G. Simonsen av Sven G. Simonsen
Tusen takk for invitasjon. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Kjekt at noen setter i gang et prosjekt som alle får være med på. =)
En rørende historie og et tankekors, finnes det flere som Martin, som aldri lykkes å "komme ut"? Denne boken burde vært pensum for de som jobber med denne type pasienter. Det ligger for øvrig mange bilder og informasjon om Martin om man googler navnet.
«— Det er en ting jeg har tenkt på, sier han. — Hvis du er snekker og barnet ditt også blir snekker, så skaper det et spesielt bånd dere imellom. For barnet ditt forstår håndverket, prosessene bak og verdien i det du arbeider med. Hun vet hvor lang tid det tar å pusse et bord, hun ser forskjellen på grundig og lettvint arbeid, dere snakker samme språk. Og når du dør, har ikke barnet bare de fysiske tingene du har laget, men også et yrkesmessig bånd til det som er borte, en grunnleggende innsikt i det du brukte livet på. Sånn har du det med faren din. Det er kanskje ikke så vanlig. Det er litt fint, er det ikke det? — Jo, sier jeg. — Det er litt fint.»
Utdraget over er fra boken Like fint å jobbe som å danse av Hilde Hagerup som ble utgitt i 2021. Det er fra en samtale mellom Hilde Hagerup og ektefellen, om båndet hun har til faren Klaus Hagerup som boken handler om. Jeg har gledet meg til å lese den fordi en av mine favorittbøker er boken som Klaus Hagerup skrev om sin mor Inger Hagerup og som jeg har skrevet om i innlegget:
Alt er så nær meg - om Inger Hagerup av Klaus Hagerup
Hilde Hagerup skriver blant annet dette om boken faren skrev:
«Når han snakket om boken, sa han selv at det gikk et skille der. Forfatterskapet ble aldri det samme etter boken om Inger, som fikk tittelen Alt er så nær meg, og kom i 1988.
Han hadde mistet begge foreldrene sine, sto midt i livet, og hadde på alle vis rykket et skritt fram i køen. Jo eldre han ble, jo nærmere kom også barndommen. Men det var mer enn det. For gjennom arbeidet med boken om farmor hadde han fått åpne kanaler nettopp dit — til barndommen. Da han skrev om moren fram til 1952 eller -53, skrev han om et menneske han ikke kjente. Men fra 53 og utover skrev han om sin egen mor. Det ble som når du hører igjen musikk du ikke har hørt på mange år. Plutselig husker du helt andre ting enn musikken. Den spesielle grønnfargen på en kjole hun pleide å gå i. Lukten av julerype som sprer seg gjennom leiligheten. — Moren min ble musikken som åpnet erindringen av min egen barndom, sa pappa. — Jeg fikk behov for å skrive om det. Han mente at han som ung hadde vært opptatt av å gripe tak i det som skulle komme. Han hadde skrevet framover med en utålmodighet etter det. Etter hvert som han ble eldre, ble han reddere for å miste det som hadde vært. Han skrev for å holde det fast.
På denne måten ble arbeidet med boken om farmor springbrettet inn i andre halvdel av pappas forfatterskap; barne- og ungdomsbøkene.»
Klaus Hagerup døde i 2018. Det er en ærlig og varm bok Hilde Hagerup har skrevet om faren:
«Faren min lekte gjennom språk. Og han tok Hanne og meg inn i leken, som forfatter tok han leserne inn i leken, leken hans var intuitiv, forankret i det umiddelbare, i humor og nonsens og begeistring. Han kunne være ufattelig morsom. Av og til lo jeg så mye at jeg måtte gå ut av rommet. Men han var også rastløs og nervøs. Engstelig for alt som kunne gå galt.
— Den som ikke er redd for døden har ikke fantasi, sa pappa.
Jeg kjente meg sånn igjen i engstelsen hans. Jeg ble så oppgitt over ham. Jeg syntes han ringte så ofte. Det var et mas. Jeg tok ikke alltid telefonen. Jeg syntes han tok så stor plass. Jeg var så stolt av ham. Jeg syntes han var så klok. Jeg var så glad i ham. Han laget det fundamentet jeg har bygget livet på.»
Det er mye som hun ikke fikk snakket med faren sin om, herunder om at hans politiske ståsted. Her fra en reise til Berlin sommeren 2013, der de besøkte et museum om hvordan livet hadde vært å leve i Øst-Tyskland:
«Ikke minst gjorde den dokumenterte overvåkningen av vanlige folk inntrykk. Jeg var rystet over ufriheten i det gamle DDR. Pappa var knust.
De neste timene var det som om han gikk under sin helt egen, mørke sky. Han klarte ikke å riste den bort, og det var uvanlig til ham å være. Når han ikke var ekstremt sliten, var han stort sett i godt humør, i hvert fall overfor søsteren min og meg. Men utstillingen på museet i Berlin gjorde noe med ham. Var det dette han hadde gitt sin støtte til? Var dette et av forbildene for en bevegelse han selv hadde trukket folk til, «etter neseringen»? Besøket på museet i Berlin er en av de tingene jeg aldri fikk snakket med pappa om. Vi snakket i det hele tatt lite om hva det var som gjorde at han til slutt meldte seg ut av AKP. Vi snakket ikke om at partiet og kretsen foreldrene mine hadde vært en del av, i en periode forsvarte både Stalins Sovjet og Maos Kina. Vi snakket aldri om debatten rundt «Forslag til fråsegn om homofili» fra 1974, der sentralkomiteen hadde uttalt at homofili var et seksuelt «avvik». Vi diskuterte ikke ufriheten i partiet. Han fortalte ikke at han og mamma måtte søke om lov til å flytte fra Tromsø. Det ble ingen samtale om noe av dette den dagen i Berlin, og ikke seinere heller.»
Sist sett
